Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Filosofering og tanker'

Kjære katteelsker – vi må ta en prat…

Uønskede penisbilder. Dette blogginnlegget handler ikke om dem, men på en måte gjør det det likevel.

For så godt som alle jenter har opplevd å få tilsendt uønskede bilder av erigerte kjønnsorgan fra menn som ønsker oppmerksomhet. Noe som er grunnlaget for en evig diskusjon om hva som får dem til å gjøre det og hvilken alternativ virkelighet de lever i som får dem til å tro at slik adferd fremprovoserer noe som helst annet enn frustrasjon hos mottakeren.

Vel, uten å forsvare noen som helst, tror jeg at jeg kan gi et slags svar på dette spørsmålet. For det finnes en gruppe som er langt mer ivrige etter å dele uønsket fotomateriale. Som innbiller seg at akkurat deres bilder kan utslette et hvert verdensproblem, og ser ut til å bli mer tent hvis de oppdager at du absolutt ikke deler deres entusiasme for innholdet.

«Jeg hører du har hatt det vanskelig i det siste? Her, jeg har noe som garantert vil muntre deg opp» sier de. Så sender de bilde av en katt. Det er ikke noe spesielt med det, det er bare et helt ordinært bilde av en hvilken som helst katt. Men tro meg, har du først fått ett bilde, så kommer det snart fler, uansett hvordan du responderer.

Hvis du sier takk, og at det hjalp, sender de flere. Sier du at det ikke hjalp, og at humøret er like råttent, om mulig verre, tolker de dette som at du trenger flere kattebilder.

Har de først begynt er de ikke mulig å unnslippe!

Nei, det er ingen dickpics eller kattebilder i dette blogginnlegget! Foto: Rob Duval/Wikimedia Commons

Problemet er at jeg ikke kan utstå katter, og det har jeg aldri gjort. Jeg har vært allergisk siden før jeg kan huske, men har klare minner fra en påskeferie på Sunnmøre da jeg var åtte, hos noen slektninger med katt, og hvor dårlig jeg ble i løpet av uka jeg var der. Siden den gang har bare synet av en katt vært nok til å fremprovosere et register av negative følelser lik dem homøopater har for faktabasert forskning.

Det slår meg også at det kun er katteelskere som viser denne adferden, da det ikke finnes en eneste vannbøffel, pingvin eller komodovaran i innboksen min. Hundeelskere er kanskje de som er nærmest, men selv de nøyer seg med å kun dele et bilde hvis bikkja deres viser alternativ oppførsel og knurrer mot vannkokeren.

Katteelskere derimot stiller langt mindre krav til krekene sine, og de trenger bare å ligge midt på gulvet og se mugne ut for at eierne deres finner det verdig en snap. Det trenger ikke være deres egen katt engang! De finner jo like stor glede i å dele tilfeldige bilder fra Instagram av sure persere, med både ansiktsform og tilsynelatende fornærmede uttrykk som får det til å se ut som at de sekunder før løp rett inn i flatsiden av et strykejern.

«Se, så bedårende! Nå føler du deg vel litt bedre?»

Man skulle selvsagt tro at det da holder å høflig informere avsenderen om at slike forsendelser kun påfører ytterligere irritasjon i en allerede påkjennende hverdag? At de stopper når jeg forteller at det gir meg et intenst ønske om å rispe i innsiden av underarmen med en potetskreller?

Absolutt ikke!

For på samme måte som at veganere får spasmer og underlivsopp om de ikke får begynne hver setning med å fortelle om sitt valg av livsstil, så klarer bare ikke katteelskeren å prosessere ideen om at noen virkelig ikke finner glede i dette og at du ønsker å avslutte abonnementet de har tvunget på deg. Så nå kommer det faktisk enda flere bilder! Eventuelle protester blir bare besvart med «du må da innrømme at det er litt morsomt at du har et så intenst hat mot noe som er så vidunderlig?» Dermed fortsetter de å sende, hellig overbevist om at jeg en dag vil knekke og at jeg da vil takke dem for at de fikk meg til å se lyset.

Akkurat som at Jehovas vitner fortsetter å komme på døra om du først har åpnet for dem en gang.

Så kjære katteelsker. Selv om jeg ikke kan si jeg liker det, ser jeg virkelig bare en løsning på dette. Hva du deler med allmennheten i egen profil på facebook eller instagramkonto skal jeg ikke legge meg borti. Men dersom det skulle komme et kattebilde min vei i form av en melding adressert direkte til meg, ser jeg ingen annen utvei.

Jeg er stygt redd du risikerer å få en fotografisk gjengivelse av en penis tilbake.

Det gis riktignok på ingen måte noen garanti for at denne penisen kommer til å være min, men jeg har skjønt at katteelskere ikke tar dette med eierskap av fotoobjekter så tungt. Ikke kan jeg garantere at du vil like det heller.

Likevel må du jo innrømme at det er litt morsomt? At du kan bli så fysisk uvel av noe en annen person føler så stor stolthet over at han valgte å dele det i sosiale medier?

Burgerdate med en «TERF» på Illegal

«Det er mulig jeg må drite i at jeg egentlig ikke har råd og ta en feit burger for å roe meg ned» sa jeg etter timen på Riksen på fredag. «Neida, jeg spanderer en på deg» sa min venninne Tina som hadde slått følge med meg dit for å gi meg støtte. «Sikker?» sa jeg. «Ja!» sa hun, og dro meg med seg til Illegal Burger på Grünerløkka. Hvor jeg altså kastet meg over maten som om jeg aldri hadde smakt en burger før.

Men med unntak av en bensinstasjonburger på mammas regning da jeg ble kjørt hjem etter en sammenkomst med familien for noen uker siden, var dette også den første burgeren jeg har spist i 2018. Og det tror jeg vises…

Egentlig er det pussig å tenke på at det var nettopp Tina som ble med meg på Rikshospitalet og utredningen for kjønnskorrigerende behandling, og som deretter endte opp med å spandere en burger på meg, med tanke på historien vår. For første gang vi møttes, i Trondheim for litt over to år siden, var stemningen en ganske annen.

Trofaste lesere av denne bloggen husker kanskje hvordan jeg og flere andre i november 2015 uttalte oss kritisk til Kvinnefrontens invitasjon av Julie Bindel til sin feministiske frigjøringsfestival, og at dette førte til at jeg ble invitert til en uformell prat om denne konflikten da to representanter fra Kvinnefronten likevel skulle til Trondheim for å starte et lokallag. Da jeg annonserte dette i bloggen fikk jeg meldinger og trusler på privaten fra transaktivister som helst så at jeg takket nei til dette. Kvinnefronten er jo TERFs, TransEkskluderende Radikale Feminister, måtte jeg jo skjønne, og det kom bare til å skade alt transaktivistene jobbet for om jeg gikk med på å møte dem. Siden jeg er tilhenger av å møtes for dialog fremfor å sitte i et hjørne og kaste bæsj, provoserte disse meldingene meg så mye at jeg faktisk ble mer overbevist om at jeg måtte dra.

Og en av de to jeg møtte denne novemberdagen i Trondheim var altså Tina.

To år senere sitter vi på Grünerløkka og tar en burger sammen, og det er langt fra første gang. Det har nærmest blitt en vane nå at når jeg kommer til Oslo så tar hun meg med til et nytt sted for å teste en ny burger, og til nå har vi vært innom Opland Burger & Steak, Døgnvill Tjuvholmen og Kverneriet Majorstua. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har kunnet unne meg en på veldig lenge, eller om det var fordi Tina spanderte denne gangen, men Illegal klarte å servere en av de bedre burgerne jeg noen gang har spist! Jeg fikk den samme følelsen som jeg får når jeg spiser på SuperHero Burger i Trondheim, hvor jeg etter bare et par tygg føler jeg har BBQ-saus langt oppover ørene. Samme om burgeren faktisk har BBQ-saus eller ikke…

…og glimrende humor utvises også på menyen.

Likevel er det som sagt pussig å tenke på at det er Tina jeg sitter der med, hun som jeg første gang møtte som en representant for en organisasjon jeg opplevde som transekskluderende. To år senere er det hun av alle som følger meg til en utredning for kjønnskorrigerende behandling, og ikke en av disse transaktivistene som jeg mistet kontakten med i tiden etter at Tina og jeg møttes og begynte å snakke sammen.

Plutselig slår det meg at hun har vært mer inkluderende og gjort mer for meg enn de noen gang gjorde. Selv om det er mye vi er uenige om, men det er også lov.

Så nå håper jeg at jobbsituasjonen min ordner seg raskt så jeg kan spandere burger neste gang jeg er i Oslo.

Gi meg den gratis filmen min, Pringles!!

Etter to måneder som arbeidsledig har dagene blitt så monotone og like at jeg har begynt å sette spørsmålstegn ved det lineære tidsperspektivet. Går virkelig tiden fremover eller er alt bare ett eneste stort virrvarr av minutter og sekunder som glir over i hverandre? Når slike tanker kommer vet jeg at jeg burde komme meg ut, men alt som er moro koster penger jeg ikke har og siden været utenfor står i februars tegn med snøføyker og sur vind fra alle retninger samtidig, blir det så jeg holder meg hjemme i leiligheten. Uten penger.

Her er det mamma kommer inn. «Ungen min skal ikke sulte!» sa hun etter å ha oppdaget at middagen min for tredje dag på rad besto av nudler til ti kroner pakken, vel vitende om at selv da jeg var student og bodde på hybel, hadde jeg bedre matvaner enn dette. Så hun tok affære, og for noen dager siden kom hun innom med et par bæreposer med mat – og tre rør med Pringles, for det var tre for 50 kroner på Obs denne uka, må vite.

Og nå er vi endelig kommet til sakens kjerne her.

Det begynner jo å bli noen uker siden jeg har kunnet unne meg denne typen luksus. Men like etter at de inntrykksutsultede smaksløkene mine har oppnådd en forsmak av nirvana i det det første flaket av stivnet potetmel med paprikasmak når tungen, legger jeg merke til en liten detalj på innpakningen. «Buy 2 cans and get movie» står det. Hei, jeg har jo tre rør!

Etter flere uker sammenhengende i denne leiligheten med begrenset tilgang på nye sanseinntrykk, er jeg like utsultet på underholdning som jeg er på mat uten vannkraft med smakstilsetning som hovedingrediens. Ser vi bort i fra det der bladet Jehovas Vitner prakket på meg da de ringte på her på tirsdag (høyglanset papir er forresten ikke godt å tørke seg bak med), er absolutt alt av underholdning velkomment så lenge det er gratis.

Hvor kan jeg få den gratis filmen min?

Jeg følger anvisningen på pakken, og kommer etter hvert inn på den norskspråklige delen av Pringles.com hvor jeg blir bedt om å skrive inn kodene fra undersiden av rørene. Jeg er lydig og gjør som de sier, men blir avvist. Kodene er ugyldige, sier de. Hæh? Jeg prøver igjen, leser koden nøye samtidig som jeg taster den inn for å forsikre meg om at jeg har skrevet riktig. Fortsatt ugyldig. Jeg prøver meg på det siste av de tre rørene, uten at det hjelper stort. Pringles vil fortsatt ikke godta kodene mine. På tross av at innpakningen lover meg at de skal være gyldig valuta på Pringles.com frem til midten av juni 2018, altså i fire måneder til.

Og det på tross av at det faktisk står en grønn hake ved siden av koden når jeg har tastet den inn!

Så her sitter jeg, uten gratis film, men med knuste forventninger, og må finne på noe annet å fylle de neste timene med. Men jeg nekter å innse nederlaget og at storkapitalen sannsynligvis aldri kommer til å gi meg noe gratis, selv om de har lovet det aldri så mye. Derfor skriver jeg nå disse ordene:

Gi meg den gratis filmen min, Pringles! Jeg vil se The Maze Runner!

Og til de som synes jeg tar denne trivielle saken litt vel alvorlig: Jeg er helt enig, men det er alt jeg har slik hverdagen min er blitt. Gi meg en jobb, noen!

La oss bare avlyse Vixen Awards – for godt

Lenge har jeg tenkt på å skrive hva jeg tenker om Vixen Influencer Awards, tidligere Vixen Blog Awards. Men hva har jeg egentlig å si som ikke allerede er sagt av andre før meg?

Vel, i utgangspunktet har jeg hatt et godt forhold til Vixen. To ganger har jeg vært der, og begge gangene har jeg storkost meg. Ikke fordi jeg brydde meg så mye om selve prisutdelingen, men fordi det var en flott arena for å mingle og møte andre bloggere. Hadde det ikke vært for Vixen hadde jeg for eksempel ikke blitt kjent med Rockstar Charlie som jeg i dag betrakter som en av mine beste venninner.

Vixen Blog Awards januar 2015 – Full av forventning på hotellrommet før showet begynte.

Men etter hvert begynte jeg å føle at arrangementet frontet helt andre verdier enn dem jeg selv står for, og i fjor hadde jeg ikke lyst til å dra. Jeg hadde et håp om at de skulle klare å rydde opp da de kunngjorde at de ville slå hardt ned på bloggere som brøt norsk markedsførings- og åndsverkslov. Men de siste ukenes hendelser viser at det er greit å bryte loven så lenge du ikke overgår de største navnene i bransjen.

Med andre ord, det er ikke likhet for loven hos Vixen Influencer Awards.

De fleste har vel fått med seg hvordan Annijor og Martine Lunde først ble diskvalifisert på grunn av manglende merking av sponsede innlegg. Dette mens verstingene Sophie Elise, Anna «Mamma til Michelle» Rasmussen og Caroline Berg Eriksen, som jo har gjort sport i å bryte markedsføringsloven og har fått flere varsler fra Forbrukerombudet uten å vise noen forandring i sin adferd, får lov å stå urørt. Da dette ble påpekt, blir plutselig de to diskvalifiserte tatt inn i varmen igjen, med en unnskyldning om at juryen i dialog med disse to bloggene hadde fått tilgang på ny informasjon som stilte saken i et nytt lys. Vel og bra det, men hva med de tre nevnte?

Hvorfor må mindre bloggere legge frem dokumentasjon på at de har handlet i god tro, mens de største navnene i norsk bloggbransje får lov til å holde på slik som de vil i år etter år og bli belønnet for det?

Fordi Vixen ikke tør noe annet. Fordi de er avhengige av at de store bloggerne får priser og skriver innlegg hvor de snakker opp Vixen som noe positivt for å generere sponsorinntekter.

Derfor ble også satirebloggen Blogg om Toppbloggere, som var nominert i kategorien Folkets Favoritt, diskvalifisert med en usaklig påstand om brudd på åndsverksloven med sin bildebruk. Bruk av teksten «bilder lånt fra Google» er jo et velkjent fenomen blant toppbloggere når de bruker bilder de ikke har rettigheter til. Men Blogg om Toppbloggere benytter seg av loven om sitatrett og er gode på merking i henhold til denne loven, virker det på meg som at det ligger noe annet bak her. Særlig når juryformann Hans Petter Nygård-Hansen på samme tid som diskvalifiseringen fører opp bloggen på sin svarteliste over useriøse nettsteder for fake news.

Er det flere enn meg som synes at dette stinker?

Svaret er ja, tydeligvis. Flere finalister har allerede trukket seg, og det er noen til som sitter på gjerdet og har åpent spurt seg selv i egen blogg om hva som er det riktige å gjøre.

Siden Vixen er en privat virksomhet kan de tillate seg å velge og vrake blant bloggere og hvem de mener fortjener å få en pris. Men når de selv har lagt til grunn at de vil slå hardt ned på de som bryter markedsførings- og åndsverksloven, så kan de ikke velge å følge sine egne retningslinjer når det passer dem uten at det blir lagt merke til og at det blir bråk.

Derfor sliter jeg med å forstå hvordan man kan ønske og la seg assosiere med en slik pris, og hvordan noen lenger kan ta den seriøst. Og jeg tror ikke ryktet kan repareres.

La oss bare avlyse Vixen Awards. For godt.

Kommer til å ta et annet navn når jeg står frem

Det å velge seg et nytt navn som passer bedre med sin kjønnsidentitet er noe alle transpersoner ser ut til å gjøre, uansett om de tenker å stå frem eller ikke. Men prosessen kan være vanskelig og jeg har hørt om dem som skifter navn flere ganger fordi de ikke har klart å slå seg til ro med navnet de først valgte.

Selv valgte jeg ikke jentenavnet mitt selv, men fikk det tildelt av min første kjæreste da jeg var 16 år, fordi det var det fineste navnet hun kunne komme på. Selv om hun forsvant ut av livet mitt to år senere, og jeg bestemte meg for å glemme henne helt, så beholdt jeg navnet Emilie. Det hadde vokst på meg og blitt en del av identiteten min.

Men stadig tar jeg meg selv i å tenke at dersom jeg hadde blitt født som jente hadde foreldrene mine aldri kommet til å kalle meg Emilie. Ikke at det betyr noe, men burde ikke de ha litt å si også?

Så var det en gang i høst, i forbindelse med TV-aksjonen, at Unicef sendte meg en mail. Det gjør de jo egentlig ganske ofte, siden jeg har brukt å overføre litt penger til dem nå og da. Men denne gangen var det litt spesielt. De hadde nemlig skrevet navnet mitt feil. Ikke bare en gang, men konsekvent gjennom hele mailen. Hver gang navnet mitt kom opp var det skrevet med en bokstav for lite, noe som gjorde at guttenavnet foreldrene mine ga meg, ble et jentenavn. Først trakk jeg bare flirende på smilebåndet og tenkte «noen prøver å fortelle meg noe».

Så tenkte jeg at, hei det var kanskje ikke så dumt? Jeg har jo lenge fundert på om jeg skulle ta et mellomnavn også i tillegg til Emilie, siden vi jo har tradisjoner for sånt i min familie, uten at jeg har funnet noe som passet. Og vel, dette passet heller ikke som mellomnavn, men hva om jeg tok Emilie som mellomnavn til dette?

Jeg stablet dette navnet sammen med Emilie og etternavnet mitt og smakte litt på det.

Jo, det hadde en fin og naturlig klang over seg, og jeg likte også at det på en måte sendte et lite nikk til foreldrene mine og det navnet de jo valgte ut til meg den novembernatten for så mange år siden. Når en venninne også ble så glad og fikk tårer i øynene fordi hun synes det passet så fint, er det vel ikke mer å lure på?

Vel, nå har det gått noen måneder, og fortsatt tenker jeg på meg selv som Emilie, så det er nok sannsynligvis det navnet jeg kommer til å fortsette å bruke i dagligtale. Men når og om jeg kommer så langt at jeg skal søke navneendring, så er jeg bestemt på at Emilie vil føres opp som fornavn nummer to.

PS! Av åpenbare grunner kan jeg ikke fortelle hvilket navn det er jeg har valgt ut. For selv om guttenavnet mitt nok ikke er så vanlig blant de på min alder, vil det være lett å tenke seg frem til hva det er nå som jeg har sagt at mitt nye navn er dette navnet minus en bokstav. Så ikke spør…

Avslo sjansen til første julebord som jente

For noen dager siden fikk jeg en sms fra eks-sjefen min. Jobben jeg sluttet i før jul skulle ha et forsinket julebord denne uka, og ville gjerne ha meg med. Joda, mine tidligere kolleger er fantastiske, og siden de vet at jeg er transkjønnet kunne dette bli en mulighet til å oppfylle drømmen om å for første gang dra på julebord i kjole!

Likevel endte jeg opp med å takke nei.

Sant å si føles det vondt å være så avvisende, for det er som sagt en herlig gjeng jeg har jobbet med, men det er også delvis derfor jeg gjorde det. Den siste måneden jeg jobbet der etter å ha fått beskjeden om at jeg måtte gå grunnet nedskjæringer i bedriften, har føltes som å daglig måtte omgås en eks du fortsatt har følelser for, og derfor trenger jeg å få dem litt på avstand for å komme meg videre.

Men jeg kunne likevel vurdert å ta en siste middag med dem. Hadde det ikke vært for valget deres av spisested. De har nemlig booket bord på et fancy sted hvor man ikke opererer med en á la carte-meny, men hvor alle får den samme fem- eller tiretteren og kan bestille en tilpasset vinpakke ved siden av. Fantastisk hvis man er matelsker. Et mareritt når man som meg, på grunn av nedsatt smak- og luktesans, har et anstrengt forhold til mat. Hadde jeg fortsatt vært ansatt i bedriften kunne dette fått meg til å uansett stå over julebordet.

Så når det eneste jeg føler jeg kunne fått ut av å dra hadde vært et nytt antrekk å dele i bloggen, så er det like greit å stå over. Jeg har en stygg følelse av at kvelden bare ville vært anstrengende, og derfor finnes det ikke et fiber i kroppen som har lyst til å dra. På tross av muligheten til å oppfylle drømmen om et julebord som jente.

Men det føles likevel vondt å avvise dem, og takke nei.

Joda, jeg er kommet hjem nå

Ved en tilfeldighet så jeg at min bloggportal Femelle.no for noen timer siden delte innlegget «Ikke klar for den nye hverdagen» som jeg skrev tirsdag i forrige uke. Siden innlegget handler om hvordan jeg ikke tør å dra hjem til leiligheten min etter jul fordi jeg er redd for å avslutte ferien, tenkte jeg at det kanskje var på sin plass å komme med en oppdatering. For jeg er faktisk hjemme nå, og jeg har vært her noen dager også!

Det ble ikke så jeg dro hjem dagen etter at jeg skrev det innlegget slik jeg skrev jeg skulle, for det var virkelig vanskelig å gi slipp på julefølelsen. Men etter hvert som julepynten ble plukket ned skulle det vise seg å bli enklere å omstille seg, og i det helgen kom klarte jeg endelig å pakke sammen bagen min og dra hjem til leiligheten min for første gang i 2018. Og jeg fant den akkurat slik jeg forlot den 3. juledag med julegavene mine stablet oppe i et hjørne klare for fotografering.

Så siden har jeg vært hjemme da, med fryseskapet fullt av rester etter julematen og billig svensk ferdigmat etter en dagstur til Sverige, med tekoppen min og nok av tid til å både lese alle bøkene og se alle filmene jeg har lagt unna fordi tiden ikke har strukket til tidligere. Men selv med all verdens tid er jeg mer stresset nå enn før jul, da tiden ikke strakk til. Det suger virkelig å være arbeidsledig og ikke ha tryggheten fast inntekt gir deg.

Men forhåpentligvis skjer det ting nå, da NAV ringte meg to ganger i forrige uke. Først for å skremme meg ved å påstå at jeg hadde fylt ut meldekortet mitt feil og at det kom til å få konsekvenser for meg, før hun som ringte plutselig innså at det var de selv som hadde gjort en feil og dermed fikk det travelt med å si «ha det» og legge på. Dagen etter ringte det en mannsperson fra NAV som ønsket å kalle meg inn til et møte for å hjelpe meg med å få fortgang i jobbsøkeprosessen, slik jeg ble lovt en gang før jul.

Så nå håper jeg virkelig at de kan hjelpe meg med å komme ut i jobb igjen og det ganske kjapt. For jeg trenger inntekt, jeg trenger å se folk, og ikke minst en grunn til å stå opp om morgenen.

Men nå skjer det kanskje noe. Og da er jeg litt roligere i det minste.

Ikke klar for den nye hverdagen

Lille julaften forlot jeg leiligheten min og dro hjem til foreldrene mine. Med unntak av noen timer tredje juledag hvor jeg dro hjem for å ta og redigere bilder til bloggen, siden jeg ikke har Photoshop på laptopen min, har jeg vært her siden da. Rett og slett fordi det å dra hjem vil bli som å markere at ferien er over.

Derfor tør jeg ikke dra hjem. Jeg er ikke klar for den nye hverdagen.

Jeg er alt for redd for å møte den. Nå som jeg er arbeidsledig og ikke har noen inntekt, og fordi jeg hadde fast ansettelse over for kort tid og dessverre også har vært alt for flink til å sette penger på sparekonto mens jeg hadde inntekt, heller ikke får noe stønad fra NAV.

Ut fra erfaringene jeg gjorde sist jeg var arbeidsledig frykter jeg nå at jeg vil bli apatisk, at jeg vil slutte å stå opp om morgenen, og nå som jeg ikke har inntekt heller vil jeg også slutte å gå ut og være sosial fordi jeg ikke har råd til den obligatoriske kaffekoppen som må inntas hver gang man skal treffe noen.

Derfor tviholder jeg nå på denne følelsen av å ha ferie, og derfor har jeg ikke pakket bagen min med julekjolen min, tannbørsten min og det hele, og hoppet på bussen som bruker tjue minutter på å ta meg til leiligheten min. Men selv om mamma foreløpig bare synes det er hyggelig å ha meg hjemme, så vet jeg egentlig det ikke kommer noe godt ut av å utsette den nye hverdagen, for den vil komme uansett.

Så i kveld skal jeg pakke sammen sakene mine, i og morgen skal jeg dra jeg hjem. Til en ny hverdag med usikkerhet, søknadskriving, venting og krangling med NAV, før den forhåpentligvis raskt erstattes av en ny og bedre hverdag med større preg av ro og stabilitet.

I morgen skal jeg hjem.

Kanskje.

Gruer meg til 2018

Når jeg skriver dette er det under fire timer igjen av 2017, et år som har vært fylt av kontraster med både de høye toppene og de dype avgrunnene. De sistnevnte så ut til å samle seg mot slutten av året, særlig da jeg plutselig ble arbeidsledig igjen og NAV i tillegg ga meg beskjed om at jeg ikke har noe krav på støtte fra dem.

Jeg går med andre ord inn i det nye året med stor usikkerhet om hvordan jeg skal klare meg fremover. Selv om jeg har vært flink til å spare og derfor har en del penger lagt til side, så vil jo dette bare vare en liten stund.

Dette kombinert med den nærmest fiendtlige mottakelsen på Rikshospitalet for en måned siden, og nyheten om at jeg blir nødt til å bytte psykolog etter å ha gått til den samme behandleren i fire år, gjør at det eneste som er sikkert er hvor usikkert alt er når vi går inn i 2018 og hverdagen begynner.

Det var vel ikke meningen at alt pratet om nytt år og blanke ark skulle tolkes så bokstavelig?

Nei, jeg håper i det lengste på at det nye året kommer med gode nyheter, og litt mer trygghet og stabilitet i hverdagen. Men jeg holder ikke pusten.

PS! Oppsummering av året som gikk kommer senere

Skulle gjerne hatt en jentegjeng å feire nyttår med

For noen dager siden delte jeg bilder av kjolen min fra min første julaften som jente, etter at jeg i flere år med misunnelse har sett andre jenter dele sine juleantrekk. Nå kunne jeg stolt smile og si at endelig var det min tur.

I dag er det nyttårsaften, noe som også er en dag hvor sosiale medier er fulle av venninnegjenger som poserer smilende i sine glitrende paljettkjoler, der de sammen feirer at vi går inn i et nytt år. Den trenden kommer jeg dessverre ikke til å følge, for jeg har verken et nyttårsantrekk å vise frem eller en venninnegjeng å posere med. Jeg skal som vanlig tilbringe nyttårsaften alene. Sannsynligvis foran TV-en med en av filmene jeg fikk til jul.

Ikke misforstå, jeg trives godt alene i mitt eget selskap, og kommer garantert til å kose meg i kveld.

For to år siden pyntet jeg meg på nyttårsaften, selv om jeg var alene. I år frister det mer med joggebukse…

Likevel skulle jeg, etter denne fantastiske julefeiringen med familien hvor jeg endelig fikk føle meg som en av jentene, gjerne følge opp dette med å feire nyttår som en av jentene også. Nå som jeg er i slaget.

Men selv om jeg garantert hadde klart å sette sammen et improvisert antrekk ved hjelp av det som allerede finnes i skapene mine, er det verre å finne et sted å være sånn uten videre. Særlig fordi den venninnegjengen jeg ønsker å feire med ikke finnes. Visst har jeg masse venninner, men de bor spredt og bare noen få av dem kjenner hverandre. Når jeg møter dem er det jo alltid en og en, og egentlig er det jo sånn jeg foretrekker det også. Det er enklere å sørge for at alle blir sett og hørt når man bare har en å forholde seg til av gangen.

Likevel, hadde det vært fantastisk å få oppleve dette også, og ikke minst kunne fulgt opp min første julefeiring som en jente med en nyttårsfeiring som en av jentene. Og ikke minst kunne dele bilder i bloggen av meg posere smilende i et nyttårsantrekk. Det hadde vært en så perfekt avslutning av både julen og året. Kanskje.

For når alt kommer til alt kjenner jeg at jeg ser frem til å bare slappe av med en god film i kveld også.