Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Filosofering og tanker'

Hello darkness, my old friend…

Så var vi her igjen. Den tiden jeg som blogger både elsker og hater. Elsker fordi høsten er den morsomste og mest interessante årstiden å kle seg til. Hater fordi dagslyset forsvinner tidligere og tidligere. Samme hvor fornøyd eller misfornøyd jeg er med antrekket mitt vil ikke du som leser få muligheten til å bedømme det.

Innen jeg har rukket å komme meg hjem etter jobb, skiftet og står klar til å posere med kameraet, er sola forsvunnet et sted bak horisonten, og det jeg forsøker å formidle vil se omtrent slik ut.

Men det er jo ikke så farlig med disse antrekksbildene, sier du kanskje. Det er jo ikke dem du primært er inne her for å se, det er jo for å lese om min utvikling som transkjønnet og reisen min ut av skapet. Og jada, jeg er jo klar over at flertallet av de som følger meg ikke er nevneverdig interesserte i det overfladiske.

Dessverre er blogging et visuelt medium, hvor mangelen på bilder nærmest er det samme som å si at det ikke skjedde. Antrekksbildene jeg deler her inne postes like mye som en dokumentasjon på at jeg er ute i samfunnet som den jenta jeg ønsker å leve som, og da er det veldig demotiverende å holde en blogg oppdatert uten å kunne dokumentere skrittene jeg tar på veien mot å stå frem. Det skjer jo bra ting i hverdagen nå, og jeg har gjort ting den siste uka jeg ikke har fått fortalt. Det er bare ikke banebrytende nok til at det blir interessant å lese om dersom jeg ikke har bilder til å løfte det jeg skriver om.

Så da blir det stille i stedet, og det virker som om det ikke skjer noe som helst…

Kanskje det er dette som skal presse meg ut av komfortsonen og få meg til å begynne å gå på jobb som jente?

Skjønt, jeg har en følelse av at kollegene mine ganske kjapt hadde gått lei av å bruke lunsjpausen på å hjelpe meg med å utnytte dagslyset til å få tatt antrekksbilder til bloggen…

Å gå som jente gjør meg frisk – både psykisk og fysisk?

Onsdag for snart to uker siden våknet jeg med en ekkel kløe i halsen, og tenkte «faen». Jeg hadde jo en avtale etter jobb den dagen, hvor jeg skulle gå som jente, men om jeg er bekymret for at stemmen min skal avsløre at jeg er transkjønnet til vanlig, så kan det sidestilles med dødsangst når jeg er forkjølet og stemmebåndet mitt sendes ned i bassavgrunnen. Likevel følte jeg det var for sent å avlyse og hele dagen satt jeg på jobb og gruet meg mens jeg kjente halsen murret. Så dro jeg hjem, barberte meg og fant frem sminken.

Straks den og jenteklærne var på var plutselig kløen i halsen borte. «Jøss» tenkte jeg, før jeg gikk ut og hadde en trivelig kveld med min venninne Frøken W. Tegnene til forkjølelse forble borte.

Nå på lørdag våknet jeg igjen med ekkel hals og en stygg hoste, på en dag hvor jeg hadde en avtale jeg ikke kunne avlyse, denne gangen med Ida som jeg hadde vært på byen med kvelden før og som bare var i Trondheim denne helgen. Ikke annet å gjøre enn å stå opp og gjøre seg klar da, selv om frykten for å utover dagen begynne å høres ut som en grotesk krysning av Darth Vader og Kakemonsteret igjen vokste frem.

Men akkurat som uken før: straks sminken og de riktige klærne var på, forsvant både følelsen av vond hals og den ekle hosten, og begge deler forble borte. Dermed forsvant også frykten for å bli avslørt som transkjønnet, og jeg hadde en fortreffelig september-sommerdag i de solfylte bygatene med Ida.

Selv om jeg egentlig er irriterende fornuftig og tror at dette bare er tilfeldigheter, så er disse to hendelsene så like at jeg ikke klarer å slutte å tenke på det. Det er jo velkjent at jeg får det bedre med meg selv psykisk når jeg får lov til å være den jenta jeg føler meg som. Men påvirker det at jeg får være meg selv den fysiske formen min også? Eller skal det nå vise seg at legemiddelindustrien bare farer med løgn og at den beste kuren når man kjenner influensasymptomer i virkeligheten er en god foundation og shapingundertøy?

Uansett om jeg nå har avslørt en større konspirasjon eller ikke, har jeg følelsen av, etter å ha postet dette innlegget, at det kommer noen menn i hvite frakker og henter meg snart…

Jeg er nødt til å bli jente på heltid

For to dager siden var jeg hos psykologen, og det var kanskje den korteste timen jeg noen gang har hatt. Utover å ramse opp det som har skjedd siden sist med politianmeldelse, turene til Bergen og Bodø, og hvordan jeg har taklet utfordringene rundt dette, hadde vi rett og slett ingenting å prate om. Ingenting er bedre enn det. Det betyr jo bare at jeg har det bra for tiden.

Ikke så rart egentlig, for i det siste har jeg hatt masse muligheter til å være meg selv. Jeg gikk ut som Emilie hver dag under Bergensoppholdet, og en av de to dagene jeg var i Bodø. Da jeg besøkte psykologen dro jeg som jente slik jeg alltid gjør, og i går dro jeg hjem og skiftet rett etter jobb og dro ut for å møte en venninne.

Men jeg vil gjerne fortsette å ha det bra også, og det blir stadig mer og mer åpenbart for meg hva som må til. Selv om jeg jo egentlig har visst det i mange år, ser jeg nå etter både Bergen og Bodø, og de to siste dagene, at det blir en gedigen nedtur å gå tilbake fra å være seg selv til å være den forventes at jeg er.

Så selv om jeg fortsatt ikke aner nøyaktig når det vil skje, så føler jeg nå at alvorets time nærmer seg. Jeg er nødt til å slutte å leve som gutt. Jeg er nødt til å bli jente på heltid.

Alle jeg kjenner og noen gang har kjent kommer til å få vite det. Akkurat dette skremmer vettet av meg, for jeg vet det kommer til å bli tøft. Men jeg har troen på at jeg etter hvert vil få det bedre, og at det vil være verdt det.

Og som pappa alltid har sagt: det er utrolig hva du får til når du er nødt til å gjøre det.

Hei, bloggen! Husker du meg?

Nå har det gått en måneds tid siden sist jeg ga et livstegn her i bloggen. Selv om jeg vet jeg har hatt lengre pauser tidligere, føles det som om jeg aldri tidligere har vært så lenge borte. Det har kanskje å gjøre med at jeg denne gangen holdt meg så langt unna som jeg overhodet klarte.

For i løpet av dagene etter at siste blogginnlegg ble skrevet, kjente jeg at jeg ikke maktet mer, og jeg var så lei at jeg ikke engang orket å annonsere det da jeg bestemte meg for å slutte å blogge.

Så nå som jeg skriver dette innlegget betyr det vel at jeg har ombestemt meg da? Vel, ikke helt…

Først av alt vil jeg si at dette innlegget er svært vanskelig å skrive, fordi grunnene til at jeg tok denne beslutningen er så mange og sammensatte, og noen av de største årsakene kan jeg bare ikke adressere her uten at det potensielt kan bli bråk og oppstandelse i visse miljøer, og drama er det siste jeg ønsker meg. Men siden jeg har blitt overøst av bekymringsmeldinger i løpet av den siste tiden fra lesere som lurer på hvor jeg har blitt av, så er jeg likevel nødt til å si noe. Det er bare så vanskelig å vite hva jeg skal si, og hva jeg kan si, når jeg må holde så mye tilbake, selv om jeg etter nesten fem år som anonym blogger har blitt ganske vant med å skjule mine spor slik at det skal bli vanskeligere koble hvem det er som skriver.

Men det som kanskje var mest utløsende for at jeg stoppet opp var da jeg innså at jeg ble deprimert hvis sola skinte en dag og jeg ikke klarte å få tak i fotograf og derfor mistet muligheten til å utnytte finværet til å ta antrekksbilder. Når bloggen begynner å styre livet ditt er det kanskje like greit å gi seg?

Og vel, nå har det gått en måned siden jeg gjorde det. På en måte føles det veldig befriende å slippe å tenke på å måtte få tatt de der bildene til bloggen, som dokumenterer både antrekket og prosessen min. Samtidig merker jeg at jeg er mye mer passiv nå, og at det skal mer til for at jeg orker å gå gjennom hårfjernings- og sminkeritualet bare for å gå ut og trene på å være ute som jente i noen timer. Det blir for lett å tenke «orker ikke i dag» når jeg ikke har noen skikkelig motivasjon for å gå ut, slik bloggen ga meg.

Samtidig skal jeg innrømme at det føles litt uforløst å brått avslutte nå, før vi har nådd slutten av reisen.

Så derfor har jeg ikke klart å svare de som har kontaktet meg og spurt hva som skjer og hvorfor jeg ikke oppdaterer. Jeg har rett og slett ikke noe skikkelig svar på hva det er som skjer, om jeg har sluttet eller om dette bare kan karakteriseres som en lang tenkepause. Vi må nok bare ta tiden til hjelp for å se hva som skjer videre.

Men avslutningsvis kan jeg i alle fall si at jeg går ut i sommerferie om en uke og da skal jeg koble av med å reise litt rundt i Norge og hilse på gamle bekjentskaper. Dessuten fikk jeg noen veldig gode nyheter dagen etter at jeg skrev siste innlegg her i bloggen. Så jeg ser veldig lyst på fremtiden nå, og derfor er det heller ingen grunn til å bekymre seg for meg selv om jeg har blitt stille.

Det går faktisk veldig bra med meg nå.

Tør ikke se på de nyeste antrekksbildene mine

Tirsdag denne uken var jeg ute som jente igjen. Humøret var ikke det beste, men jeg hadde en avtale med en av leserne mine, og siden jeg jo ikke kan skylde på dårlig humør den dagen jeg står frem som transkjønnet og blir jente på heltid, valgte jeg å holde avtalen. Det ble tatt noen bilder av antrekket mitt til bloggen den dagen, men i skrivende stund har jeg fortsatt ikke sett på dem. Selv om det nesten er gått en uke, og jeg vanligvis gjør det med en gang jeg kommer hjem, har jeg ikke engang overført dem fra kameraminnekortet til PC-en.

Jeg tør rett og slett ikke se på dem.

For jeg hadde en skikkelig møkkadag hvor jeg følte at ingenting stemte, at sminken ikke spilte på lag og fikk ansiktet mitt til å se ut som et Jackson Pollock-maleri, og at alle jeg passerte på gaten kunne se at jeg er transkjønnet og født som gutt. Jeg hadde bare lyst til å forsvinne i et dypt hull i bakken og bli der.

Flere venninner jeg har snakket med de siste dagene sier at alle jenter har dager hvor de føler at ingenting stemmer og de bare føler seg dritt. Det tror jeg så gjerne, men slike dager får meg likevel til å tvile på om jeg noen gang kommer til å klare å bli meg selv.

Selvsagt vet jeg at det ikke kommer til å bli regnbuer og enhjørninger hver dag fra det øyeblikket jeg står frem, men om bunnene blir så dype at jeg nesten ikke fungerer etterpå, blir jeg i tvil om det i det hele tatt er verdt det. Visst gjør det meg deprimert å måtte være den gutten jeg er født som og samfunnet forventer at jeg er, men det suger enda mer å være den samme gutten, kledd i jenteklær. For det er heller ikke den jeg vil være, men fordi det å være en gutt i jenteklær innebærer å måtte utfordre normer og folks forventninger, er det enklere å bare være en «vanlig» gutt. Det er ikke det jeg er, men det gir enda mindre mening for meg å måtte kjempe for å få være en noen jeg heller ikke er. Om jeg skal kjempe, så er det for å få være meg selv.

Likevel var det akkurat slik jeg følte meg på tirsdag, som en gutt i jenteklær. Nettopp derfor har jeg ikke turt å se på bildene ennå, eller gått ut som jente igjen siden tirsdag. Jeg er for redd for å gjenoppleve den følelsen.

Men i mailboksen min ligger det en flybillett til Oslo på fredag, hvor det er meningen at jeg skal delta på et arrangement i forbindelse med bloggen min, og jeg derfor er nødt til å møte som jente. Hvis jeg møter.

Så da er spørsmålet hva det blir av dette.

Bruk og kast-kulturen blant bloggere

«Ekkelt, fordi du bruker samme klær hele tiden. På tide for å kjøpe nye eller hva?».

Dette er en del av en kommentar jeg fikk tidligere denne uken til et innlegg hvor jeg poserte i en kjole jeg har hatt i fire år og som jeg har brukt en del tidligere i antrekksbilder her i bloggen. Rett og slett fordi jeg liker den.

Kommentaren smaker mistenkelig mye av trolling, fordi de to antrekkene jeg viste frem før dette var satt sammen av nesten bare nye plagg. Likevel gjør den meg litt trist. Ikke på mine egne vegne, men over forventningene om at bloggere skal fremstå som perfekte, som mange bloggere selv er med på å bygge oppunder.

Man skal hele tiden ha oppdatert garderobe, helst i forkant av motebildet, så man kan presentere de nye trendene før alle andre får dem. Når man da også deler antrekksbilder, er det å bruke samme plagg mer enn tre ganger i visse kretser et sosialt selvmord. Ikke bare til fest, men også når det kommer til hverdagsantrekk.

Men samtidig som man da fronter denne bruk og kast-kulturen, forventes det av bloggere at vi er gode forbilder, og herunder at vi blant annet oppfordrer til å tenke miljøvennlig.

Her får jeg ikke regnestykket til å stemme.

Hvordan kan man på den ene siden stadig gå til innkjøp av nye plagg som man kvitter seg med etter 2-3 gangers bruk for å så kjøpe nye, samtidig som man er bevisste på å ikke sløse med naturressursene?

Nå har min blogg et litt annerledes utgangspunkt enn de fleste andre bloggene som deler antrekksbilder, da jeg som transkjønnet i stedet for å vise de siste trendene heller ønsker å ha et fokus på det å kunne se bra ut og føle seg bra med den kroppen man har. Dersom det føles riktig å ta på akkurat den kjolen en dag, så tar jeg på den kjolen og bryr meg lite om hva c14-dateringen av stoffet viser, så lenge jeg føler det ser bra ut.

Og det kommer jeg også til å fortsette med, selv om jeg i skrivende stund har tre nye kjoler hengende i skapet som fortsatt har merkelappen på, men som jeg gleder meg til å ta i bruk i løpet av sommeren. Så forvent deg å fortsette å se nye og gamle plagg om hverandre her i denne bloggen.

Jeg har ingen planer om å sende deg penisbilder

Her om dagen fikk jeg en privat melding på facebook, fra et menneske jeg aldri har pratet med før. Meldingen besto bare av én enkelt setning, og selv om flere har spurt om dette tidligere, gjorde den litt inntrykk på meg:

«Har du tatt operasjon der nede ennå?»

Her kaster vi ikke bort tid på et overfladisk «hei» eller en annen form for hilsen eller presentasjon av deg selv. Her lar vi være å bry oss om små ubetydelige trivialiteter som at vi ikke kjenner hverandre, vi går like godt rett på sak og stiller de viktige spørsmålene: hvordan ser kjønnsorganet ditt ut?

Det var fristende å svare noe i samme ordlyd som…

«Jeg har ingen planer om å sende deg penisbilder»
«Nei, jeg ER virkelig glad for å se deg»
«Du kan jo stikke hånda di ned i lomma mi litt…?»

…men jeg gjorde det ikke. Jeg svarte ikke i det hele tatt.

For la gå, jeg har en viss forståelse for at folk stiller meg dette spørsmålet. Jeg har blitt «opplært» av andre transaktivister til at jeg skal bli dødelig fornærmet når noen stiller slike spørsmål, men når jeg jo har denne bloggen og bretter ut om min reise og prosess på veien ut av skapet som transkjønnet, så skjønner jeg jo at de som leser kan bli nysgjerrige og at dette er deres måte å vise interesse for noe de ikke aner noe som helst om.

Det jeg da ikke forstår er hvordan det hjelper noen av oss om jeg svarer aggressivt og sarkastisk. Samme hvor fristende det er, og samme hvor mye jeg mener at denne personen burde forstå at det er enkelte ting det er upassende å spørre om. Jeg har tross alt denne bloggen hvor jeg jo er såpass åpen om prosessen min, og da må jeg tåle at folk er litt personlige. Da svarer jeg heller at akkurat dette har jeg ikke lyst til å dele.

Hvis jeg da i det hele tatt orker å svare. For selv om jeg har lagt meg til den vanen at jeg stort sett svarer på alt, så er jeg ikke pålagt å gjøre det skulle det komme inn noe jeg ikke synes fortjener min oppmerksomhet. Det står meg helt fritt å ignorere slike spørsmål og kommentarer.

Og privatsendte meldinger fra ukjente med slike spørsmål faller lett inn i denne kategorien.

Hver dag jeg går ut som jente er en seier

Når jeg skriver dette er det 20 grader utenfor og strålende sol her i Trondheim by. Jeg har akkurat sminket meg ferdig, fått på en sommerkjole og er på vei ut døra for å møte det som kanskje er årets første sommerdag i denne delen av landet.

Det overrasker meg hvor rolig jeg er, med tanke på hvor stor angst jeg har brukt å ha for å gå ut kledd som jente før, noe som kanskje ikke er så rart da jeg jo er transkjønnet og fortsatt ikke helt har klart å finne motet til å fortelle verden at jeg ikke ønsker å være den gutten jeg ble født som.

Men fra det første vaklende skrittet ut i et høstmørkt London for fem år siden, hvor jeg var så full av angst at jeg ikke klarte å være ute i mer enn ti minutter, er jeg nå på vei ut døra med den største selvfølgelighet som en hvilken som helst annen jente. Veien hit har vært lang, og jeg er fortsatt ikke helt i mål.

Likevel tenker jeg at det er dager som i dag som gjør at jeg en dag kommer dit.

For hver dag jeg går ut som den jenta jeg føler meg som, er en seier.

Men nå skal jeg som sagt ut og nyte sommerværet. Kommer helt sikkert tilbake med mer i kveld eller i morgen.

Alene mot verden

Joda, det går jo egentlig bra med meg. Jeg er nærmere å stå frem som transkjønnet enn noen gang.

Det er det jeg alltid sier når jeg skriver et innlegg som oppsummerer status akkurat nå. Sånn skal det jo være, at jeg hele tiden kommer nærmere og nærmere helt til den dagen jeg faktisk hopper ut av skapet, som de sier.

Likevel har det vært dager i det siste som har vært veldig tunge. Dager hvor jeg har følt meg ensom og alene mot verden, og har lurt på om det er noe poeng i å fortsette, og om jeg ikke bare skal gi opp absolutt alt.

Selv om jeg vet at jeg som transperson er tryggere enn noen gang her i Norge, har jeg vært både kvalm og redd i det siste, når jeg har sett hva slags kunnskapsløshet og transfobi som har fått slippe til på kronikkplass i en av landets største aviser. Ikke bare en eller to ganger, men hele tre ganger har det samme mennesket fritt fått lov til å fortelle at jeg som transkvinne ikke er en kvinne, men en potensiell voldtektsforbryter som må holdes unna alle kvinnerom, som for eksempel offentlige toaletter.

Det er da jeg blir redd. Ikke bare for min egen fremtid som transperson når jeg i neste øyeblikk lurer på om jeg får lov til å bruke samme drikkefontene eller sitte i samme vogn som henne på trikken. Men også for hvor lav terskelen tydeligvis er for å få definere «sannheten» i dagens aviser.

For den prosessen jeg har gjennomgått for å i det hele tatt bli trodd på når jeg har sagt at jeg føler meg som jente, den stemmer lite med den virkeligheten jeg har lest om i disse kronikkene. Om hvordan et samlet helsevesen nærmest tvinger diagnosen «født i feil kropp» på barn som tilfeldigvis leker med «feil» leker. Selv brukte jeg år på å overbevise fastlegen om at jeg «ikke bare var homofil» – selv om jeg forelsker meg i jenter.

Jeg er ennå ikke sikker på om fastlegen noen gang ble overbevist, men etter at jeg ble henvist til psykolog, sluttet jeg å bekymre meg for dette.

Egentlig har jeg lyst til å ta til motmæle og fortelle denne kronikøren alt dette. Men mens hun angivelig har en hel organisasjon i ryggen som hun gjerne signerer på vegne av, så er jeg bare meg. Jeg har ingen organisasjon bak meg. Jeg har ikke noe annet enn meg selv og denne bloggen. Når jeg da føler meg ensom og alene mot verden, så forsvinner motivasjonen og overskuddet fullstendig.

Det er også da det blir stille i bloggen. Det er da innleggene slutter å komme og kommentarene ikke blir besvart.

All min energi går i stedet til å overbevise meg selv om at denne kampen fortsatt er det eneste riktige for meg, selv om det vil bli jævlig om kronikkforfatterens holdninger og kunnskapsløshet spres. Alternativet er å benekte at jeg føler meg som jente, og det har jeg prøvd. Det er mye jævligere.

Likevel, så går det egentlig bra med meg, og jeg har sprengt nye grenser den siste tiden. Bare for to dager siden var jeg alene på shopping som jente, uten å bekymre meg for om noen stirret på meg og dømte meg fordi jeg gikk kledd som jente. For hvorfor skulle jeg det, det er jo helt normalt?

Men skulle det bli stille fra meg igjen over en lengre periode, så vet du nå grunnen. For selv om jeg tåler mer nå, så er det fortsatt grenser for hva jeg klarer å takle.

PS! Jeg lekte med biler og LEGO som liten!

Hva er det som skjer med meg?

I går var en fantastisk dag hvor alt bare stemte. I dag har jeg følt meg veldig urolig og hatt problemer med å konsentrere meg på jobb. Den mest markante forskjellen var at jeg i går tilbragte hele dagen som jente, mens jeg i morges gikk på jobb som gutt. Vanligvis bruker jeg å ha ekstra energi på jobb dagen etter at jeg har kunnet være meg selv. Men ikke i dag. Jeg ville bare hjem og skifte, og komme tilbake på jobb som Emilie.

På lørdag fikk jeg også et angstanfall fordi jeg skulle ut som gutt, og ikke som jente slik jeg hadde lyst til, altså det motsatte av det som har vært normalen. Hva er det som skjer med meg?

Dagen i går fikk en skikkelig dårlig start, da jeg var i skikkelig dårlig humør da jeg våknet. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å klare å komme meg til timen hos psykologen, verken som gutt eller som jente.

Men etter å ha tatt en dusj, barbert ansiktet og fått på sminken og parykken var det som om skyene forsvant fra himmelen, og jeg gikk smilende til timen min, uten å kjenne den vanlige angsten for at alle jeg passerer på veien kan se at jeg ikke er født som jente og at de stirrer. Det overrasket meg skikkelig da jeg ankom timen og det gikk opp for meg at jeg denne gangen ikke hadde tenkt tanken engang.

Som alltid forble jeg i jenteuttrykket etter timen hos psykologen, men i stedet for å dra hjem, dro jeg på shopping på City Lade og heller ikke nå tenkte jeg over at jeg hadde på meg skjørt og hva andre måtte tenke om meg. Etter å ha funnet noe grønt til fredagens trafikklysfest dro jeg hjem, men etter noen timer innså jeg at jeg ikke var helt fornøyd med fangsten min likevel, og dro ut på en ny shoppingrunde, denne gangen på Solsiden like før stengetid. Fortsatt som jente, og fortsatt uten å bekymre meg for om andre stirret fordi jeg gikk i skjørt.

Oppsummert var det en fantastisk dag, og jeg gikk smilende til sengs, særlig opprørt over mine nye innkjøp og at jeg gledet meg til å gå med plaggene på fredag. Men når jeg vanligvis klarer å ta med meg denne følelsen til neste dag, selv om jeg igjen må ut som den gutten jeg er født som, så klarte jeg ikke dette i dag. Det ble en urolig dag på jobben hvor jeg slet med å konsentrere meg og bare ville hjem og skifte.

Da jeg i går fortalte psykologen om angstanfallet på lørdag, sa hun at det hørtes ut som at jeg begynte å bli klar for å gå videre. Jeg tror hun har rett i det, særlig når jeg ser på hvordan jeg har reagert på det som har skjedd etter timen hos henne. Det holder ikke lenger å leve som jente nå og da i skjul, og mesteparten av tiden kle meg ut som den gutten samfunnet forventer at jeg. Jeg kjenner disse tankene skremmer vettet av meg, og at jeg fortsatt ikke har lyst til å forhaste meg fordi jeg av erfaring vet at det sjelden kommer noe godt ut av det hvis jeg gjør noe jeg ikke er klar for. Likevel føler jeg at det som skjer nå er uunngåelig.

Tiden begynner å bli moden for det leserne av denne bloggen har ventet på i flere år. At jeg skal kaste masken, og gå ut av rollen som deltidsjente i skjul og bli jente på heltid.