Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Filosofering og tanker'

Er tiden inne for en sommerflørt?

I går var det igjen strålende vær ute, og jeg følte meg forpliktet til å utnytte det. Ikke bare fordi det betegnes som trist å sitte inne når sola viser seg på himmelen, men også fordi jeg har en haug med sommerkjoler som skriker etter slike dager. Men jeg har jo aldri vært glad i å gå ut bare for å gå ut, og i alle fall ikke alene.

Når jeg kjente etter så hadde jeg ikke lyst. Jeg følte meg bare sløv og det fristet overhodet ikke å finne frem barberhøvel og sminkekoster, og enda mindre å faktisk gå ut i den steikende sola. Jeg følte mer for å trekke for gardinene, spise junk og se The Simpsons på DVD.

«Høres ut som en plan. Lytt til hjertet ditt, du!» sa en venninne via Messenger.

«Si meg, har du mensen?» sa en annen. «Jeg tror nemlig vi er synkronisert»

Dermed ble det altså en innedag på tross av finværet, og selv om jeg egentlig har hatt nok av slike det siste halvåret, føltes det greit nå. Kanskje fordi jeg har vært så mye på farten den siste uka jeg har tilbragt i det store utland. Men når jeg ser på værmeldingen for den kommende uka og ser at været kommer til å holde seg, håper jeg at jeg om en uke har litt mer å melde enn handlingsforløpet i de åtte første sesongene av The Simpsons.

Men hva skal man gjøre for å komme seg ut og utnytte sommeren bedre enn jeg har gjort?

Kanskje jeg skal utfordre meg selv med noen nye sprell? Kanskje jeg skal gjøre som jeg gjorde for to år siden, da jeg helt uanmeldt annonserte at jeg befant meg på et navngitt sted i Trondheim og oppfordret de som ville til å komme dit? Kanskje tiden er inne for en date i sommervarmen? Det ville i alle fall vært en fin unnskyldning for å bruke litt tid med sminkekosten og ta på en kjole. Hvis jeg tør. Og noen har lyst til å møte meg selvsagt.

Vi får bare vente å se hva de neste dagene bringer!

Emilie tester D-BOX hos Trondheim kino

Se for deg at året er 1927. Du sitter i en kinosal hvor «The Jazz Singer» vises og du kan ikke tro dine egne øyne. Ikke på grunn av at Al Jolson fremstår med svart ansiktsminke og hvit munn, noe som med 2018-øyne lett kan oppfattes som rasistisk, men fordi all dialog i filmer du har sett tidligere, har blitt formidlet gjennom tekstplakater. Al Jolson snakker! Du kan høre ham! Ikke bare prater han, han synger også! Og når han gjør det, så beveger leppene seg synkront med lyden av stemmen hans! Film vil aldri bli det samme igjen.

Å prøve D-BOX for første gang gir på ingen måte den samme følelsen.

Prinsen 6 er min favorittkinosal i Trondheim på grunn av både bildeformat og at salen har Dolby Atmos surround. Da Trondheim kino annonserte at de skulle montere 28 såkalte D-BOX-seter i salen, som skulle tilføre filmopplevelsen en ny dimensjon med bevegelse til filmen, ble jeg nysgjerrig. Så da «Solo: A Star Wars story» ble satt opp i Prinsen 6, dro pappa og jeg sammen, og bestemte oss da for å teste ut denne «nye» teknologien.

Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at dette var penger ut vinduet for å få en dårlig gimmick som forstyrrer mer enn den tilfører noe. Når Han Solo og hans utkårede i en av de første scenene i filmen stikker av i et kjøretøy, begynner setet å vibrere for å simulere motorbevegelsen. Men når filmen klipper til et totalbilde hvor vi ser kjøretøyet på avstand, forsvinner bevegelsen, for å så komme tilbake igjen når det klippes tilbake til et nærbilde. Litt av vitsen med bevegelse i setet er jo at du skal få følelsen av å være tilstede i filmen.

Arkivbilde. «Deadpool» i Nova 1 om jeg husker rett. Men det har ikke noe med saken å gjøre.

Teknologien er egentlig flere tiår gammel, men den har vært begrenset til såkalte opplevelsesfilmer i fornøyelsesparker, hvor noen har plassert et kamera foran på en racerbil og lignende, for å så spille opptaket i en sal med seter som beveger seg i takt med bevegelsene i kameraet. Til denne typen filmer tror jeg D-BOX kan fungere veldig bra, fordi da føler du faktisk at du er med i filmen og at du faktisk kjører racerbil. Men når jeg sitter i Prinsen 6 og ser at Han Solo får et slag i ansiktet, og kjenner stolen jeg sitter i gi meg et lite rykk i korsryggen, får jeg bare bekreftelsen på at ingen i produksjonen av filmen tok hensyn til at noen skulle komme til å se den i en såkalt D-BOX med lovnad om at du skulle føle at du var med i filmen.

Det blir som om «The Jazz Singer» skulle blitt regissert og klippet som en stumfilm, med tekstplakater og det hele, og latt én person, som ikke er Al Jolson, komme inn etterpå og legge lyd og alt av stemmer oppå, i stedet for å spille inn den samtidig. Lydfilmen ville aldri slått an om det var tilfellet.

Jeg kan skjønne hvorfor Trondheim kino velger å lansere D-BOX. Nå som veldig mange av oss har både flatskjerm og 7.1 surround hjemme i stua, må de tilby noe unikt for å lokke oss inn i kinosalen. Men når dette unike består av å betale 50 kroner ekstra for å bli forstyrret av tilfeldige rykninger fra en defekt massasjestol, oppfordrer jeg heller til å velge et av de 200+ andre setene i salen, fremfor å bruke penger på en ren gimmick.

Men nå har jeg i alle fall prøvd det. På pappa sin regning.

Når siste kontakt med omverdenen kuttes

Det å tilbringe fem måneder mer eller mindre sammenhengende innestengt i samme rom gjør noe med deg. Hos meg har det trigget en sosial angst, som gjør bare det å gå på butikken til et mareritt, selv om den ligger bare noen hundre meter unna ytterdøren. Jeg kan bare ikke komme meg fort nok hjem til den trygge hula mi, borte fra alle disse menneskene jeg ikke kjenner og ikke vet hvor jeg har hen. Men ting kunne vært mye verre. Siden jeg jo har tilgang på internett gjennom borettslaget, har jeg i alle fall litt kontakt med verden utenfor.

Vel, nå skal jeg settes på prøve. Ikke bare kommer jeg til å få denne kontakten kuttet. Jeg må også slippe en vilt fremmed person inn i fristedet mitt. Jeg kan ikke si jeg ser frem til noen av delene.

Borettslaget har nemlig besluttet å bytte nettleverandør. Jeg er ikke spesielt fornøyd med denne avgjørelsen da jeg synes den nåværende leverandøren leverer tilfredsstillende, og er lite lysten på å bytte til noen jeg kun har hørt negative uttalelser om. Styret argumenterte for at de er billigere, men med kritikken mot denne leverandøren i bakhodet opplever jeg at det er en grunn til akkurat det. Uten at min mening har noen betydning.

Men som en del av dette vil altså nettilgangen kuttes klokken seks om morgenen en av de neste dagene. Deretter vil det komme en montør på døra mi en gang mellom klokken åtte om morgenen og tre på ettermiddagen for å sette opp nettverket i min leilighet. Jeg vet ingenting om nøyaktig når, annet at det skjer en eller annen gang i løpet av disse sju timene, og at jeg må holde meg hjemme og vente på vedkommende.

Uten tilgang på internett, noe som også inkluderer TV og diverse strømmetjenester for film og musikk.

Ikke bare skal jeg utfordre den sosiale angsten min med å la noen jeg ikke kjenner få slippe inn i mitt trygge, private domene hvor jeg har søkt tilflukt alene i fem måneder. Jeg kan også risikere å bli sittende her avskåret fra omverdenen i opptil sju timer, med begrensede underholdningsmuligheter mens jeg venter.

Heldigvis har jeg en snill mor som spanderte den nye boken fra en av mine favorittkrimforfattere i forrige uke, så den ligger nå og venter på meg. Likevel har jeg en følelse av at dette kommer til å bli i overkant barskt.

Ønsk meg lykke til, om ikke annet.

PS! Pappa klarte å lokke meg med på kino for å se «Solo: A Star Wars Story» i helgen, og fikk samtidig testet ut de nye D-Box-setene de har installert i Trondheims beste kinosal. Jeg kommer muligens tilbake med rapport fra denne opplevelsen. Om den nye nettleverandøren tillater det.

Min hemmelige drøm

Se på denne stabelen. Den representerer de siste fem-seks månedene. Flere av disse bøkene har stått i hylla mi i flere år, sånn som «Enders spill» som jeg fikk i bursdagsgave av Frøken W så tidlig som i 2013, og «Hyperion» som jeg fikk i gave av min daværende samboer året etter. Ja, hun det ble slutt med for tre år siden. Det er bare sånn det blir når man har for vane å kjøpe flere bøker enn man realistisk sett har tid til å lese.

Men så ble jeg arbeidsledig, og plutselig var ikke tid lenger et problem.

Denne bunken representerer skjønnlitterære bøker jeg har pløyd gjennom siden jul. Vel, den kan kanskje ikke måle seg med tidligere bragder, da den personlige rekorden min er 31 leste bøker i løpet av et kalenderår. Men med tanke på at jeg leste bare tre eller fire bøker i løpet av hele 2017, og at jeg de siste seks månedene periodevis har vært for innestengt i depressive tanker til å klare å fokusere på noe annet enn dem, synes jeg ikke bunken er så dårlig likevel.

Noe annet som er interessant er også at alle bøkene her, med unntak av «Klagesang» som er krim lagt til Tudortidens England, tilhører sjangeren science fiction. Selv om bokhylla mi først og fremst domineres av krimbøker, har jeg altså prioritert sci fi-sjangeren denne tiden. Faktisk er to av bøkene også anskaffet i løpet av dette året. «Metro 2034″ kjøpte jeg på Mammutsalget i februar, og ble lest på toget på vei til og fra mitt siste besøk hos Riksen samme måned. «Robokalypse» fikk jeg tilsendt i posten av min venninne Tina i Oslo for litt siden, etter at jeg fortalte henne at jeg hadde veldig lyst til å lese den. Og disse har blitt prioritert over bøker i krimsjangeren jeg også har hatt lyst til å lese i mange år, og som har ventet på at jeg skulle få tid til dem. Men det er ikke dem jeg er i humør til for tiden. Det er derimot science fiction, noe som bringer oss til sakens kjerne.

Jeg har nemlig en hemmelig drøm om å en dag skrive en science fiction-roman.

Men selv om jeg, uten å si for mye, har en del erfaring innen kreativ skriving, så er dette i et helt annet format og medium. Likevel har jeg lest nok selv til å vite at det kreves en del mer enn bare en god idé for å skrive en god bok, og lite irriterer meg mer enn når jeg leser noe hvor grunnideen har potensiale, men hvor det hele koker bort fordi det er tydelig at forfatteren har lite innsikt i hvordan den virkelige verden fungerer, og derfor ikke evner å skape en historie eller et univers jeg klarer å tro på. Og om jeg er kritisk til andre, er jeg mer kritisk til meg selv.

Likevel, hva er man uten drømmer? Så jeg holder nok fast på den, selv om jeg neppe kommer til å jage den.

Hva er din hemmelige drøm?

Kjære katteelsker – vi må ta en prat…

Uønskede penisbilder. Dette blogginnlegget handler ikke om dem, men på en måte gjør det det likevel.

For så godt som alle jenter har opplevd å få tilsendt uønskede bilder av erigerte kjønnsorgan fra menn som ønsker oppmerksomhet. Noe som er grunnlaget for en evig diskusjon om hva som får dem til å gjøre det og hvilken alternativ virkelighet de lever i som får dem til å tro at slik adferd fremprovoserer noe som helst annet enn frustrasjon hos mottakeren.

Vel, uten å forsvare noen som helst, tror jeg at jeg kan gi et slags svar på dette spørsmålet. For det finnes en gruppe som er langt mer ivrige etter å dele uønsket fotomateriale. Som innbiller seg at akkurat deres bilder kan utslette et hvert verdensproblem, og ser ut til å bli mer tent hvis de oppdager at du absolutt ikke deler deres entusiasme for innholdet.

«Jeg hører du har hatt det vanskelig i det siste? Her, jeg har noe som garantert vil muntre deg opp» sier de. Så sender de bilde av en katt. Det er ikke noe spesielt med det, det er bare et helt ordinært bilde av en hvilken som helst katt. Men tro meg, har du først fått ett bilde, så kommer det snart fler, uansett hvordan du responderer.

Hvis du sier takk, og at det hjalp, sender de flere. Sier du at det ikke hjalp, og at humøret er like råttent, om mulig verre, tolker de dette som at du trenger flere kattebilder.

Har de først begynt er de ikke mulig å unnslippe!

Nei, det er ingen dickpics eller kattebilder i dette blogginnlegget! Foto: Rob Duval/Wikimedia Commons

Problemet er at jeg ikke kan utstå katter, og det har jeg aldri gjort. Jeg har vært allergisk siden før jeg kan huske, men har klare minner fra en påskeferie på Sunnmøre da jeg var åtte, hos noen slektninger med katt, og hvor dårlig jeg ble i løpet av uka jeg var der. Siden den gang har bare synet av en katt vært nok til å fremprovosere et register av negative følelser lik dem homøopater har for faktabasert forskning.

Det slår meg også at det kun er katteelskere som viser denne adferden, da det ikke finnes en eneste vannbøffel, pingvin eller komodovaran i innboksen min. Hundeelskere er kanskje de som er nærmest, men selv de nøyer seg med å kun dele et bilde hvis bikkja deres viser alternativ oppførsel og knurrer mot vannkokeren.

Katteelskere derimot stiller langt mindre krav til krekene sine, og de trenger bare å ligge midt på gulvet og se mugne ut for at eierne deres finner det verdig en snap. Det trenger ikke være deres egen katt engang! De finner jo like stor glede i å dele tilfeldige bilder fra Instagram av sure persere, med både ansiktsform og tilsynelatende fornærmede uttrykk som får det til å se ut som at de sekunder før løp rett inn i flatsiden av et strykejern.

«Se, så bedårende! Nå føler du deg vel litt bedre?»

Man skulle selvsagt tro at det da holder å høflig informere avsenderen om at slike forsendelser kun påfører ytterligere irritasjon i en allerede påkjennende hverdag? At de stopper når jeg forteller at det gir meg et intenst ønske om å rispe i innsiden av underarmen med en potetskreller?

Absolutt ikke!

For på samme måte som at veganere får spasmer og underlivsopp om de ikke får begynne hver setning med å fortelle om sitt valg av livsstil, så klarer bare ikke katteelskeren å prosessere ideen om at noen virkelig ikke finner glede i dette og at du ønsker å avslutte abonnementet de har tvunget på deg. Så nå kommer det faktisk enda flere bilder! Eventuelle protester blir bare besvart med «du må da innrømme at det er litt morsomt at du har et så intenst hat mot noe som er så vidunderlig?» Dermed fortsetter de å sende, hellig overbevist om at jeg en dag vil knekke og at jeg da vil takke dem for at de fikk meg til å se lyset.

Akkurat som at Jehovas vitner fortsetter å komme på døra om du først har åpnet for dem en gang.

Så kjære katteelsker. Selv om jeg ikke kan si jeg liker det, ser jeg virkelig bare en løsning på dette. Hva du deler med allmennheten i egen profil på facebook eller instagramkonto skal jeg ikke legge meg borti. Men dersom det skulle komme et kattebilde min vei i form av en melding adressert direkte til meg, ser jeg ingen annen utvei.

Jeg er stygt redd du risikerer å få en fotografisk gjengivelse av en penis tilbake.

Det gis riktignok på ingen måte noen garanti for at denne penisen kommer til å være min, men jeg har skjønt at katteelskere ikke tar dette med eierskap av fotoobjekter så tungt. Ikke kan jeg garantere at du vil like det heller.

Likevel må du jo innrømme at det er litt morsomt? At du kan bli så fysisk uvel av noe en annen person føler så stor stolthet over at han valgte å dele det i sosiale medier?

Burgerdate med en «TERF» på Illegal

«Det er mulig jeg må drite i at jeg egentlig ikke har råd og ta en feit burger for å roe meg ned» sa jeg etter timen på Riksen på fredag. «Neida, jeg spanderer en på deg» sa min venninne Tina som hadde slått følge med meg dit for å gi meg støtte. «Sikker?» sa jeg. «Ja!» sa hun, og dro meg med seg til Illegal Burger på Grünerløkka. Hvor jeg altså kastet meg over maten som om jeg aldri hadde smakt en burger før.

Men med unntak av en bensinstasjonburger på mammas regning da jeg ble kjørt hjem etter en sammenkomst med familien for noen uker siden, var dette også den første burgeren jeg har spist i 2018. Og det tror jeg vises…

Egentlig er det pussig å tenke på at det var nettopp Tina som ble med meg på Rikshospitalet og utredningen for kjønnskorrigerende behandling, og som deretter endte opp med å spandere en burger på meg, med tanke på historien vår. For første gang vi møttes, i Trondheim for litt over to år siden, var stemningen en ganske annen.

Trofaste lesere av denne bloggen husker kanskje hvordan jeg og flere andre i november 2015 uttalte oss kritisk til Kvinnefrontens invitasjon av Julie Bindel til sin feministiske frigjøringsfestival, og at dette førte til at jeg ble invitert til en uformell prat om denne konflikten da to representanter fra Kvinnefronten likevel skulle til Trondheim for å starte et lokallag. Da jeg annonserte dette i bloggen fikk jeg meldinger og trusler på privaten fra transaktivister som helst så at jeg takket nei til dette. Kvinnefronten er jo TERFs, TransEkskluderende Radikale Feminister, måtte jeg jo skjønne, og det kom bare til å skade alt transaktivistene jobbet for om jeg gikk med på å møte dem. Siden jeg er tilhenger av å møtes for dialog fremfor å sitte i et hjørne og kaste bæsj, provoserte disse meldingene meg så mye at jeg faktisk ble mer overbevist om at jeg måtte dra.

Og en av de to jeg møtte denne novemberdagen i Trondheim var altså Tina.

To år senere sitter vi på Grünerløkka og tar en burger sammen, og det er langt fra første gang. Det har nærmest blitt en vane nå at når jeg kommer til Oslo så tar hun meg med til et nytt sted for å teste en ny burger, og til nå har vi vært innom Opland Burger & Steak, Døgnvill Tjuvholmen og Kverneriet Majorstua. Jeg vet ikke om det er fordi jeg ikke har kunnet unne meg en på veldig lenge, eller om det var fordi Tina spanderte denne gangen, men Illegal klarte å servere en av de bedre burgerne jeg noen gang har spist! Jeg fikk den samme følelsen som jeg får når jeg spiser på SuperHero Burger i Trondheim, hvor jeg etter bare et par tygg føler jeg har BBQ-saus langt oppover ørene. Samme om burgeren faktisk har BBQ-saus eller ikke…

…og glimrende humor utvises også på menyen.

Likevel er det som sagt pussig å tenke på at det er Tina jeg sitter der med, hun som jeg første gang møtte som en representant for en organisasjon jeg opplevde som transekskluderende. To år senere er det hun av alle som følger meg til en utredning for kjønnskorrigerende behandling, og ikke en av disse transaktivistene som jeg mistet kontakten med i tiden etter at Tina og jeg møttes og begynte å snakke sammen.

Plutselig slår det meg at hun har vært mer inkluderende og gjort mer for meg enn de noen gang gjorde. Selv om det er mye vi er uenige om, men det er også lov.

Så nå håper jeg at jobbsituasjonen min ordner seg raskt så jeg kan spandere burger neste gang jeg er i Oslo.

Gi meg den gratis filmen min, Pringles!!

Etter to måneder som arbeidsledig har dagene blitt så monotone og like at jeg har begynt å sette spørsmålstegn ved det lineære tidsperspektivet. Går virkelig tiden fremover eller er alt bare ett eneste stort virrvarr av minutter og sekunder som glir over i hverandre? Når slike tanker kommer vet jeg at jeg burde komme meg ut, men alt som er moro koster penger jeg ikke har og siden været utenfor står i februars tegn med snøføyker og sur vind fra alle retninger samtidig, blir det så jeg holder meg hjemme i leiligheten. Uten penger.

Her er det mamma kommer inn. «Ungen min skal ikke sulte!» sa hun etter å ha oppdaget at middagen min for tredje dag på rad besto av nudler til ti kroner pakken, vel vitende om at selv da jeg var student og bodde på hybel, hadde jeg bedre matvaner enn dette. Så hun tok affære, og for noen dager siden kom hun innom med et par bæreposer med mat – og tre rør med Pringles, for det var tre for 50 kroner på Obs denne uka, må vite.

Og nå er vi endelig kommet til sakens kjerne her.

Det begynner jo å bli noen uker siden jeg har kunnet unne meg denne typen luksus. Men like etter at de inntrykksutsultede smaksløkene mine har oppnådd en forsmak av nirvana i det det første flaket av stivnet potetmel med paprikasmak når tungen, legger jeg merke til en liten detalj på innpakningen. «Buy 2 cans and get movie» står det. Hei, jeg har jo tre rør!

Etter flere uker sammenhengende i denne leiligheten med begrenset tilgang på nye sanseinntrykk, er jeg like utsultet på underholdning som jeg er på mat uten vannkraft med smakstilsetning som hovedingrediens. Ser vi bort i fra det der bladet Jehovas Vitner prakket på meg da de ringte på her på tirsdag (høyglanset papir er forresten ikke godt å tørke seg bak med), er absolutt alt av underholdning velkomment så lenge det er gratis.

Hvor kan jeg få den gratis filmen min?

Jeg følger anvisningen på pakken, og kommer etter hvert inn på den norskspråklige delen av Pringles.com hvor jeg blir bedt om å skrive inn kodene fra undersiden av rørene. Jeg er lydig og gjør som de sier, men blir avvist. Kodene er ugyldige, sier de. Hæh? Jeg prøver igjen, leser koden nøye samtidig som jeg taster den inn for å forsikre meg om at jeg har skrevet riktig. Fortsatt ugyldig. Jeg prøver meg på det siste av de tre rørene, uten at det hjelper stort. Pringles vil fortsatt ikke godta kodene mine. På tross av at innpakningen lover meg at de skal være gyldig valuta på Pringles.com frem til midten av juni 2018, altså i fire måneder til.

Og det på tross av at det faktisk står en grønn hake ved siden av koden når jeg har tastet den inn!

Så her sitter jeg, uten gratis film, men med knuste forventninger, og må finne på noe annet å fylle de neste timene med. Men jeg nekter å innse nederlaget og at storkapitalen sannsynligvis aldri kommer til å gi meg noe gratis, selv om de har lovet det aldri så mye. Derfor skriver jeg nå disse ordene:

Gi meg den gratis filmen min, Pringles! Jeg vil se The Maze Runner!

Og til de som synes jeg tar denne trivielle saken litt vel alvorlig: Jeg er helt enig, men det er alt jeg har slik hverdagen min er blitt. Gi meg en jobb, noen!

La oss bare avlyse Vixen Awards – for godt

Lenge har jeg tenkt på å skrive hva jeg tenker om Vixen Influencer Awards, tidligere Vixen Blog Awards. Men hva har jeg egentlig å si som ikke allerede er sagt av andre før meg?

Vel, i utgangspunktet har jeg hatt et godt forhold til Vixen. To ganger har jeg vært der, og begge gangene har jeg storkost meg. Ikke fordi jeg brydde meg så mye om selve prisutdelingen, men fordi det var en flott arena for å mingle og møte andre bloggere. Hadde det ikke vært for Vixen hadde jeg for eksempel ikke blitt kjent med Rockstar Charlie som jeg i dag betrakter som en av mine beste venninner.

Vixen Blog Awards januar 2015 – Full av forventning på hotellrommet før showet begynte.

Men etter hvert begynte jeg å føle at arrangementet frontet helt andre verdier enn dem jeg selv står for, og i fjor hadde jeg ikke lyst til å dra. Jeg hadde et håp om at de skulle klare å rydde opp da de kunngjorde at de ville slå hardt ned på bloggere som brøt norsk markedsførings- og åndsverkslov. Men de siste ukenes hendelser viser at det er greit å bryte loven så lenge du ikke overgår de største navnene i bransjen.

Med andre ord, det er ikke likhet for loven hos Vixen Influencer Awards.

De fleste har vel fått med seg hvordan Annijor og Martine Lunde først ble diskvalifisert på grunn av manglende merking av sponsede innlegg. Dette mens verstingene Sophie Elise, Anna «Mamma til Michelle» Rasmussen og Caroline Berg Eriksen, som jo har gjort sport i å bryte markedsføringsloven og har fått flere varsler fra Forbrukerombudet uten å vise noen forandring i sin adferd, får lov å stå urørt. Da dette ble påpekt, blir plutselig de to diskvalifiserte tatt inn i varmen igjen, med en unnskyldning om at juryen i dialog med disse to bloggene hadde fått tilgang på ny informasjon som stilte saken i et nytt lys. Vel og bra det, men hva med de tre nevnte?

Hvorfor må mindre bloggere legge frem dokumentasjon på at de har handlet i god tro, mens de største navnene i norsk bloggbransje får lov til å holde på slik som de vil i år etter år og bli belønnet for det?

Fordi Vixen ikke tør noe annet. Fordi de er avhengige av at de store bloggerne får priser og skriver innlegg hvor de snakker opp Vixen som noe positivt for å generere sponsorinntekter.

Derfor ble også satirebloggen Blogg om Toppbloggere, som var nominert i kategorien Folkets Favoritt, diskvalifisert med en usaklig påstand om brudd på åndsverksloven med sin bildebruk. Bruk av teksten «bilder lånt fra Google» er jo et velkjent fenomen blant toppbloggere når de bruker bilder de ikke har rettigheter til. Men Blogg om Toppbloggere benytter seg av loven om sitatrett og er gode på merking i henhold til denne loven, virker det på meg som at det ligger noe annet bak her. Særlig når juryformann Hans Petter Nygård-Hansen på samme tid som diskvalifiseringen fører opp bloggen på sin svarteliste over useriøse nettsteder for fake news.

Er det flere enn meg som synes at dette stinker?

Svaret er ja, tydeligvis. Flere finalister har allerede trukket seg, og det er noen til som sitter på gjerdet og har åpent spurt seg selv i egen blogg om hva som er det riktige å gjøre.

Siden Vixen er en privat virksomhet kan de tillate seg å velge og vrake blant bloggere og hvem de mener fortjener å få en pris. Men når de selv har lagt til grunn at de vil slå hardt ned på de som bryter markedsførings- og åndsverksloven, så kan de ikke velge å følge sine egne retningslinjer når det passer dem uten at det blir lagt merke til og at det blir bråk.

Derfor sliter jeg med å forstå hvordan man kan ønske og la seg assosiere med en slik pris, og hvordan noen lenger kan ta den seriøst. Og jeg tror ikke ryktet kan repareres.

La oss bare avlyse Vixen Awards. For godt.

Kommer til å ta et annet navn når jeg står frem

Det å velge seg et nytt navn som passer bedre med sin kjønnsidentitet er noe alle transpersoner ser ut til å gjøre, uansett om de tenker å stå frem eller ikke. Men prosessen kan være vanskelig og jeg har hørt om dem som skifter navn flere ganger fordi de ikke har klart å slå seg til ro med navnet de først valgte.

Selv valgte jeg ikke jentenavnet mitt selv, men fikk det tildelt av min første kjæreste da jeg var 16 år, fordi det var det fineste navnet hun kunne komme på. Selv om hun forsvant ut av livet mitt to år senere, og jeg bestemte meg for å glemme henne helt, så beholdt jeg navnet Emilie. Det hadde vokst på meg og blitt en del av identiteten min.

Men stadig tar jeg meg selv i å tenke at dersom jeg hadde blitt født som jente hadde foreldrene mine aldri kommet til å kalle meg Emilie. Ikke at det betyr noe, men burde ikke de ha litt å si også?

Så var det en gang i høst, i forbindelse med TV-aksjonen, at Unicef sendte meg en mail. Det gjør de jo egentlig ganske ofte, siden jeg har brukt å overføre litt penger til dem nå og da. Men denne gangen var det litt spesielt. De hadde nemlig skrevet navnet mitt feil. Ikke bare en gang, men konsekvent gjennom hele mailen. Hver gang navnet mitt kom opp var det skrevet med en bokstav for lite, noe som gjorde at guttenavnet foreldrene mine ga meg, ble et jentenavn. Først trakk jeg bare flirende på smilebåndet og tenkte «noen prøver å fortelle meg noe».

Så tenkte jeg at, hei det var kanskje ikke så dumt? Jeg har jo lenge fundert på om jeg skulle ta et mellomnavn også i tillegg til Emilie, siden vi jo har tradisjoner for sånt i min familie, uten at jeg har funnet noe som passet. Og vel, dette passet heller ikke som mellomnavn, men hva om jeg tok Emilie som mellomnavn til dette?

Jeg stablet dette navnet sammen med Emilie og etternavnet mitt og smakte litt på det.

Jo, det hadde en fin og naturlig klang over seg, og jeg likte også at det på en måte sendte et lite nikk til foreldrene mine og det navnet de jo valgte ut til meg den novembernatten for så mange år siden. Når en venninne også ble så glad og fikk tårer i øynene fordi hun synes det passet så fint, er det vel ikke mer å lure på?

Vel, nå har det gått noen måneder, og fortsatt tenker jeg på meg selv som Emilie, så det er nok sannsynligvis det navnet jeg kommer til å fortsette å bruke i dagligtale. Men når og om jeg kommer så langt at jeg skal søke navneendring, så er jeg bestemt på at Emilie vil føres opp som fornavn nummer to.

PS! Av åpenbare grunner kan jeg ikke fortelle hvilket navn det er jeg har valgt ut. For selv om guttenavnet mitt nok ikke er så vanlig blant de på min alder, vil det være lett å tenke seg frem til hva det er nå som jeg har sagt at mitt nye navn er dette navnet minus en bokstav. Så ikke spør…

Avslo sjansen til første julebord som jente

For noen dager siden fikk jeg en sms fra eks-sjefen min. Jobben jeg sluttet i før jul skulle ha et forsinket julebord denne uka, og ville gjerne ha meg med. Joda, mine tidligere kolleger er fantastiske, og siden de vet at jeg er transkjønnet kunne dette bli en mulighet til å oppfylle drømmen om å for første gang dra på julebord i kjole!

Likevel endte jeg opp med å takke nei.

Sant å si føles det vondt å være så avvisende, for det er som sagt en herlig gjeng jeg har jobbet med, men det er også delvis derfor jeg gjorde det. Den siste måneden jeg jobbet der etter å ha fått beskjeden om at jeg måtte gå grunnet nedskjæringer i bedriften, har føltes som å daglig måtte omgås en eks du fortsatt har følelser for, og derfor trenger jeg å få dem litt på avstand for å komme meg videre.

Men jeg kunne likevel vurdert å ta en siste middag med dem. Hadde det ikke vært for valget deres av spisested. De har nemlig booket bord på et fancy sted hvor man ikke opererer med en á la carte-meny, men hvor alle får den samme fem- eller tiretteren og kan bestille en tilpasset vinpakke ved siden av. Fantastisk hvis man er matelsker. Et mareritt når man som meg, på grunn av nedsatt smak- og luktesans, har et anstrengt forhold til mat. Hadde jeg fortsatt vært ansatt i bedriften kunne dette fått meg til å uansett stå over julebordet.

Så når det eneste jeg føler jeg kunne fått ut av å dra hadde vært et nytt antrekk å dele i bloggen, så er det like greit å stå over. Jeg har en stygg følelse av at kvelden bare ville vært anstrengende, og derfor finnes det ikke et fiber i kroppen som har lyst til å dra. På tross av muligheten til å oppfylle drømmen om et julebord som jente.

Men det føles likevel vondt å avvise dem, og takke nei.