Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Filosofering og tanker'

«Alle» vil vite hvem jeg er når jeg står frem

Under foredraget mitt på Skeiv Ungdoms seminar Stolt i forrige uke ble jeg spurt om jeg, som egentlig ikke er så glad i oppmerksomhet, ikke gjorde det vanskeligere for meg selv ved å blogge om prosessen med å komme ut av skapet som transkjønnet. Og jo, det er noe jeg har tenkt mye på.

Drømmen min er jo å kunne forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, uten at noen reagerer på meg eller tenker over at jeg kanskje ble født som gutt. Det er det ikke sikkert at jeg får oppleve dersom avisene kaster seg over meg den dagen jeg kaster solbrillene og avslører hvem jeg er. Da kommer alle også til å få vite hvilket mannsnavn jeg går under akkurat nå, og når flere kjenner til det kommer også flere demonstrativt til å fortsette å bruke det i sin omtale av meg, bare for å markere at de nekter å godta at transkjønnethet finnes. Selv om de så automatisk hadde oppfattet meg som «hun» om de ikke hadde visst.

Likevel tror jeg ikke at bloggen har gjort dette vanskeligere for meg. Jeg tror denne medieoppmerksomheten ville ha kommet uansett om jeg hadde blogget eller ikke. På grunn av karrieren jeg hadde under mannsnavnet mitt i overgangen fra tenårene til tjueårene.

Uten å si for mye var jeg en gang regnet som det neste store talentet innen det jeg drev med, og det finnes en wikipedia-artikkel om meg under mannsnavnet mitt, som jeg ikke har skrevet selv. Dette er likevel noen år siden, og selv om jeg fortsatt kontaktes av fans som lurer på hvor jeg ble av, regner jeg meg selv som glemt.

Og selv om jeg savner den tiden litt, merker jeg at dette egentlig passer meg utmerket.

Men jeg vet også at helt siden Caitlyn Jenner har norske medier gått og ventet på den første norske kjendisen som står frem som transkjønnet. Selv om både media og jeg nok er enige om at jeg ikke er kjendis, så vet jeg at de kommer til å ta det de får. Når dagen kommer at jeg står frem, ville historien min blitt journalistmat uansett om bloggen hadde eksistert eller ikke.

Og kanskje det er like greit?

For når «alle» vet det, så vet virkelig «alle» det. Da trenger jeg ikke å måtte gjøre slik mange skeive gjør nå at de må stå frem igjen og igjen for stadig nye personer, fordi alle jeg kjenner og har kjent tidligere kommer til å få det med seg. Selvsagt gjør jeg meg selv mer åpen for hets og såkalt «deadnaming», hvor man konsekvent omtaler meg som «han» og med mitt gamle navn bare for å provosere. Men det blir kanskje ikke så annerledes fra hvordan det er nå, hvor jeg konstant går rundt og er redd for at noen av de som har kjent meg igjen skal avsløre meg, men de få gangene det faktisk har skjedd har det jo til syvende og sist kun gått utover dem selv.

De kan jo i realiteten ikke skade meg.

Så til syvende og sist tror jeg denne bloggen bare har hjulpet meg. Selv om eksponeringen jeg har fått gjennom den innimellom har gitt meg ubehagelig oppmerksomhet, så har det vært av en type jeg nok uansett ville ha opplevd før eller siden uansett, og det er greit å få oppleve det gradvis fremfor alt på en gang.

Skattelistene er her: så mye tjente jeg på bloggen i 2016

Så var det den tiden av året igjen. Den tiden hvor skattelistene offentliggjøres og endelig skal vi igjen spekulere i hva naboen tjente og hviske oss i mellom hvilken skandale det er at enkelte tjener så mye mer enn de fortjener.

Særlig disse forferdelige bloggerne.

Her sliter man bakspeilet av seg for å få råd til salt i såret, og så kommer disse bortskjemte ungpikene som knapt nok bruker fem minutter av dagen til å blogge om hårkurer og vippeløft og kan ta seg råd til å kjøpe safran i stedet. Det skulle ikke vært lov, knurrer de, samtidig som de undres over hvorfor toppbloggerne er så lite villige til å snakke om egen inntekt. Noe som gjør dem mer tilbakeholdne, som igjen øker nysgjerrigheten og interessen, og som alltid blir det oppslag i riksmediene om hvor mye de egentlig tjener når skattelistene kommer.

Men min blogg er det ingen som har sagt noe om. Kanskje er det fordi jeg blogger anonymt. Kanskje er det fordi bloggen min er så liten og ubetydelig at folk flest finner fergetidene mer interessante. Jeg vet ikke. Likevel har det fra tid til annen vært noe spekulasjon om hvordan denne bloggen finansieres.

Derfor skal jeg nå komme både VG, Dagbladet og Indre Enfold Menighetsblad i forkjøpet og stille med helt åpne kort, helt uoppfordret, for å stoppe spekulasjonene en gang for alle om hvor mye inntekter denne bloggen genererte for meg og min husholdning i løpet av 2016:

Ingenting. Ingen verdens ting. Det blir verken salt eller safran i såret mitt med andre ord.

På en måte er det selvvalgt, da jeg jo konsekvent har sagt nei takk til alle potensielle sponsoravtaler helt siden dag en, både fordi jeg som anonym blogger ikke vil oppgi personalia til de som ønsker å sponse og fordi jeg ikke orker alt papirarbeidet rundt det. I den grad jeg sponses er det i form av gratis serverplass hos Femelle. Ellers har jeg ingen utgifter på den utover arbeidstimer i form av å skrive tekster, som gjerne korrekturleses og skrives om flere ganger før de postes, fotografering, redigering av bildene, osv. Inntekter genererer jeg gjennom noe så kjedelig som en vanlig jobb. Bortsett fra at min jobb ikke er kjedelig, men det er en annen historie.

Og det er helt i orden for meg at bloggen er som en hobby å regne. Men denne evinnelige sutringen om ufortjent høy lønn og safranmisbruk på bakgrunn av en aktivitet som knapt tar noen minutter hver dag ønsker jeg til livs. Når man tror det bare tar noen få minutter å forfatte et blogginnlegg, vitner det bare om uvitenhet og med tanke på den enorme påkjenningen det kan være å være «på» hele døgnet har jeg ingen problemer med å forsvare inntektene som enkelte av mine bloggkolleger mottar.

De som derimot oppretter aksjeselskap og gjør bloggen til en business som de henter aksjeutbytte og ikke lønn fra, og dermed sniker seg unna skattebetaling fordi de står oppført med null kroner i lønn, ønsker jeg dobbeltsidig brokk og med en påfølgende behandling ved et privatpraktiserende sykehus etter FrP-modellen.

Da kan man begynne å snakke om å få som fortjent.

«Var det her det skulle kuttes en snabel?»

Så, jeg fikk innkallelsen til utredning for kjønnskorrigerende behandling. Sammen med en telefonkatalog av et spørreskjema som jeg må fylle ut og ta med meg. Jeg er livredd. Selv om jeg vet at dette er en ganske omfattende prosess, og det er langt fra så enkelt som å gå opp til disken og bestille en kjønnsoperasjon med liten pommes frites. Selv om jeg vet at det kan ta flere år med utredninger før de er villige til å snitte i meg, så er jeg helt fra meg av nerver. Ikke så rart egentlig.

Det er jo et digert skritt som skal tas. Mitt! Bokstavelig talt.

Men på veien hit har jeg jo allerede vunnet over mange hindre for kunne å gli inn i mengden som en av jentene. Stadig får jeg ros for hvor flink jeg er til å kle meg og bruke det for å se mer naturlig feminin ut. Vel, jeg har jo måttet fylle årene jeg har tilbragt i skapet med noe. Noen utbryter også sin beundring og påpeker hvor tøff jeg er som tør å kle meg slik og slenger på hvor stilig de synes miniskjørtet mitt er. Det viser jo at jeg har baller.

Likevel er jeg altså livredd, og da særlig for det som skal bort. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på den ekstra bagasjen jeg har mellom bena, for det blir jeg nok fort vant med. Jeg er mer bekymret for den delen hvor de fjerner en tredjedel av hjernen min og kutter lønna mi med 28%. Det kommer til å bli en omstilling.

Men det verste blir nok likevel å begynne på hormoner. Det innebærer jo å måtte gå gjennom puberteten en gang til, og jeg synes det var ille nok første gang, men hvordan vil det egentlig fortone seg å bli som en tenåringsjente nå som jeg har nådd den alderen jeg har? Jeg kan ikke tenke meg en verre skjebne enn å våkne en morgen og plutselig ikke få nok av Justin Bieber.

Alt dette er likevel langt opp og langt frem. Det jeg i første omgang er innkalt til er en utredning. Den første av mange for å kartlegge om det virkelig er til det beste for meg å gå gjennom denne prosessen. Det koster kanskje staten mer om det gjøres på denne måten fremfor en drop-in for full overhaling og service på dagen, men det går kanskje litt opp i opp med tanke på alle de potensielle ødelagte dørene med pasientformede hull i de hadde måttet erstatte. Jeg vet ikke.

Så jeg får bare møte opp som avtalt i slutten av november, med katalogen under armen, ferdig utfylt med svar på både om jeg noen gang var frekk med foreldrene mine i oppveksten og om jeg vasker hendene før middag. Det vil nok gå bra, helt sikkert. Det er jo bare snakk om en utredningstime.

Og skulle jeg lage et Emilie-formet hull i døra deres, er jeg nok lite egnet for det som kommer etterpå uansett.

Fem utfordringer jeg har som andre jenter slipper

«Du skal være glad du slipper mensen» er en setning jeg stadig hører når jeg snakker om frustrasjonen rundt å være transkjønnet og fremmed i kroppen min. Og joda, selv om jeg gladelig hadde tatt i mot denne byrden med åpne armer om det var det som måtte til for å bli den jenta jeg føler meg som, så burde jeg kanskje det. Men så har jeg en rekke utfordringer i hverdagen som andre jenter ikke har og kanskje ikke tenker på også.

De fleste av dem er riktignok koblet opp mot angst og frykten for å ikke bli akseptert og tiltrekke meg negativ oppmerksomhet i form av stygge blikk eller til og med fysisk vold. Men dette er jo noe det er like sannsynlig at de fleste jenter som ikke har en kropp som samsvarer med skjønnhetsidealet kan finne på å oppleve. Dessverre.

Derfor utelater jeg dette denne gangen, og velger i stedet ut utfordringer knyttet til kropp og biologi, når jeg presenterer fem utfordringer i hverdagen jeg har som andre jenter slipper unna.

1. Jeg kan krype rundt på gulvet på alle fire og frustrert lete i haugen med klær mens jeg mumler «Der er den ene, men hvor i helv… er det blitt av den andre puppen?!!»

2. Jeg må passe på å stramme inn visse kroppsdeler for å unngå avslørende bulker på klærne.
Selv om det ikke akkurat er behagelig, går det stort sett greit å klemme inn snabeldyret mellom bena og plassere shapingundertøy over. Dessverre holder det seg sjelden på plass så lenge bena mine er i bevegelse, så om jeg løper på do like ofte som de fleste andre jenter, er det ikke nødvendig for å tisse…

3. Når snabeldyret faktisk klarer å rømme, men legger seg i klem i strikken på shapingundertøyet…
Dette skjer gjerne på verst tenkelige tidspunkt, som for eksempel når jeg sitter i en mørk kinosal og det passer veldig dårlig at jeg oppsøker toalettet, selv om den intense smerten gjør det umulig å følge med på filmen. Det finnes rett og slett ikke ord som kan beskrive hvor vondt det er. «Rotfylling» er vel det nærmeste jeg kommer, men selv det blir pinglete med mindre du kombinerer det med tretten papirkutt i fjeset samtidig som du slår en storetå mot et bordbein og «Life is Life» av Opus spilles på radioen. Jeg sier ikke mer.

4. Samme hvor nøye jeg er med hårfjerningen om morgenen, føler jeg at det ikke finnes nok concealer i verden til å holde igjen ansiktshårene som begynner å tvinge seg gjennom i løpet av de sene kveldstimer.
Uavhengig av om det er fullmåne eller ikke… Og seriøst, om det virkelig finnes en gud: hvilken pervers glede fant han i å skape meg med hår på knokene?!!

5. Det finnes ikke shapingundertøy for å stramme inn stemmebåndet
Den er kanskje umulig å se med det blotte øyet, men selv om en er aldri så velutstyrt mellom bena (slutt å ringe meg, sier jeg!) er det langt enklere å stramme inn og gjemme Babar enn det er å få mannstemmen min til å høres lys og feminin ut. Derfor har jeg fortsatt vanskelig for å åpne munnen når jeg går ut som jente, samme hvor fornøyd jeg er med antrekk og sminke akkurat den dagen. Jeg mener, det hjelper ikke å se ut som Mila Kunis om du høres ut som Darth Vader. Heldigvis finnes det håp…

…men utover disse fem punktene er mine hverdagsutfordringer akkurat de samme som alle andre jenter har.

Eller…?

 

Hello darkness, my old friend…

Så var vi her igjen. Den tiden jeg som blogger både elsker og hater. Elsker fordi høsten er den morsomste og mest interessante årstiden å kle seg til. Hater fordi dagslyset forsvinner tidligere og tidligere. Samme hvor fornøyd eller misfornøyd jeg er med antrekket mitt vil ikke du som leser få muligheten til å bedømme det.

Innen jeg har rukket å komme meg hjem etter jobb, skiftet og står klar til å posere med kameraet, er sola forsvunnet et sted bak horisonten, og det jeg forsøker å formidle vil se omtrent slik ut.

Men det er jo ikke så farlig med disse antrekksbildene, sier du kanskje. Det er jo ikke dem du primært er inne her for å se, det er jo for å lese om min utvikling som transkjønnet og reisen min ut av skapet. Og jada, jeg er jo klar over at flertallet av de som følger meg ikke er nevneverdig interesserte i det overfladiske.

Dessverre er blogging et visuelt medium, hvor mangelen på bilder nærmest er det samme som å si at det ikke skjedde. Antrekksbildene jeg deler her inne postes like mye som en dokumentasjon på at jeg er ute i samfunnet som den jenta jeg ønsker å leve som, og da er det veldig demotiverende å holde en blogg oppdatert uten å kunne dokumentere skrittene jeg tar på veien mot å stå frem. Det skjer jo bra ting i hverdagen nå, og jeg har gjort ting den siste uka jeg ikke har fått fortalt. Det er bare ikke banebrytende nok til at det blir interessant å lese om dersom jeg ikke har bilder til å løfte det jeg skriver om.

Så da blir det stille i stedet, og det virker som om det ikke skjer noe som helst…

Kanskje det er dette som skal presse meg ut av komfortsonen og få meg til å begynne å gå på jobb som jente?

Skjønt, jeg har en følelse av at kollegene mine ganske kjapt hadde gått lei av å bruke lunsjpausen på å hjelpe meg med å utnytte dagslyset til å få tatt antrekksbilder til bloggen…

Å gå som jente gjør meg frisk – både psykisk og fysisk?

Onsdag for snart to uker siden våknet jeg med en ekkel kløe i halsen, og tenkte «faen». Jeg hadde jo en avtale etter jobb den dagen, hvor jeg skulle gå som jente, men om jeg er bekymret for at stemmen min skal avsløre at jeg er transkjønnet til vanlig, så kan det sidestilles med dødsangst når jeg er forkjølet og stemmebåndet mitt sendes ned i bassavgrunnen. Likevel følte jeg det var for sent å avlyse og hele dagen satt jeg på jobb og gruet meg mens jeg kjente halsen murret. Så dro jeg hjem, barberte meg og fant frem sminken.

Straks den og jenteklærne var på var plutselig kløen i halsen borte. «Jøss» tenkte jeg, før jeg gikk ut og hadde en trivelig kveld med min venninne Frøken W. Tegnene til forkjølelse forble borte.

Nå på lørdag våknet jeg igjen med ekkel hals og en stygg hoste, på en dag hvor jeg hadde en avtale jeg ikke kunne avlyse, denne gangen med Ida som jeg hadde vært på byen med kvelden før og som bare var i Trondheim denne helgen. Ikke annet å gjøre enn å stå opp og gjøre seg klar da, selv om frykten for å utover dagen begynne å høres ut som en grotesk krysning av Darth Vader og Kakemonsteret igjen vokste frem.

Men akkurat som uken før: straks sminken og de riktige klærne var på, forsvant både følelsen av vond hals og den ekle hosten, og begge deler forble borte. Dermed forsvant også frykten for å bli avslørt som transkjønnet, og jeg hadde en fortreffelig september-sommerdag i de solfylte bygatene med Ida.

Selv om jeg egentlig er irriterende fornuftig og tror at dette bare er tilfeldigheter, så er disse to hendelsene så like at jeg ikke klarer å slutte å tenke på det. Det er jo velkjent at jeg får det bedre med meg selv psykisk når jeg får lov til å være den jenta jeg føler meg som. Men påvirker det at jeg får være meg selv den fysiske formen min også? Eller skal det nå vise seg at legemiddelindustrien bare farer med løgn og at den beste kuren når man kjenner influensasymptomer i virkeligheten er en god foundation og shapingundertøy?

Uansett om jeg nå har avslørt en større konspirasjon eller ikke, har jeg følelsen av, etter å ha postet dette innlegget, at det kommer noen menn i hvite frakker og henter meg snart…

Jeg er nødt til å bli jente på heltid

For to dager siden var jeg hos psykologen, og det var kanskje den korteste timen jeg noen gang har hatt. Utover å ramse opp det som har skjedd siden sist med politianmeldelse, turene til Bergen og Bodø, og hvordan jeg har taklet utfordringene rundt dette, hadde vi rett og slett ingenting å prate om. Ingenting er bedre enn det. Det betyr jo bare at jeg har det bra for tiden.

Ikke så rart egentlig, for i det siste har jeg hatt masse muligheter til å være meg selv. Jeg gikk ut som Emilie hver dag under Bergensoppholdet, og en av de to dagene jeg var i Bodø. Da jeg besøkte psykologen dro jeg som jente slik jeg alltid gjør, og i går dro jeg hjem og skiftet rett etter jobb og dro ut for å møte en venninne.

Men jeg vil gjerne fortsette å ha det bra også, og det blir stadig mer og mer åpenbart for meg hva som må til. Selv om jeg jo egentlig har visst det i mange år, ser jeg nå etter både Bergen og Bodø, og de to siste dagene, at det blir en gedigen nedtur å gå tilbake fra å være seg selv til å være den forventes at jeg er.

Så selv om jeg fortsatt ikke aner nøyaktig når det vil skje, så føler jeg nå at alvorets time nærmer seg. Jeg er nødt til å slutte å leve som gutt. Jeg er nødt til å bli jente på heltid.

Alle jeg kjenner og noen gang har kjent kommer til å få vite det. Akkurat dette skremmer vettet av meg, for jeg vet det kommer til å bli tøft. Men jeg har troen på at jeg etter hvert vil få det bedre, og at det vil være verdt det.

Og som pappa alltid har sagt: det er utrolig hva du får til når du er nødt til å gjøre det.

Hei, bloggen! Husker du meg?

Nå har det gått en måneds tid siden sist jeg ga et livstegn her i bloggen. Selv om jeg vet jeg har hatt lengre pauser tidligere, føles det som om jeg aldri tidligere har vært så lenge borte. Det har kanskje å gjøre med at jeg denne gangen holdt meg så langt unna som jeg overhodet klarte.

For i løpet av dagene etter at siste blogginnlegg ble skrevet, kjente jeg at jeg ikke maktet mer, og jeg var så lei at jeg ikke engang orket å annonsere det da jeg bestemte meg for å slutte å blogge.

Så nå som jeg skriver dette innlegget betyr det vel at jeg har ombestemt meg da? Vel, ikke helt…

Først av alt vil jeg si at dette innlegget er svært vanskelig å skrive, fordi grunnene til at jeg tok denne beslutningen er så mange og sammensatte, og noen av de største årsakene kan jeg bare ikke adressere her uten at det potensielt kan bli bråk og oppstandelse i visse miljøer, og drama er det siste jeg ønsker meg. Men siden jeg har blitt overøst av bekymringsmeldinger i løpet av den siste tiden fra lesere som lurer på hvor jeg har blitt av, så er jeg likevel nødt til å si noe. Det er bare så vanskelig å vite hva jeg skal si, og hva jeg kan si, når jeg må holde så mye tilbake, selv om jeg etter nesten fem år som anonym blogger har blitt ganske vant med å skjule mine spor slik at det skal bli vanskeligere koble hvem det er som skriver.

Men det som kanskje var mest utløsende for at jeg stoppet opp var da jeg innså at jeg ble deprimert hvis sola skinte en dag og jeg ikke klarte å få tak i fotograf og derfor mistet muligheten til å utnytte finværet til å ta antrekksbilder. Når bloggen begynner å styre livet ditt er det kanskje like greit å gi seg?

Og vel, nå har det gått en måned siden jeg gjorde det. På en måte føles det veldig befriende å slippe å tenke på å måtte få tatt de der bildene til bloggen, som dokumenterer både antrekket og prosessen min. Samtidig merker jeg at jeg er mye mer passiv nå, og at det skal mer til for at jeg orker å gå gjennom hårfjernings- og sminkeritualet bare for å gå ut og trene på å være ute som jente i noen timer. Det blir for lett å tenke «orker ikke i dag» når jeg ikke har noen skikkelig motivasjon for å gå ut, slik bloggen ga meg.

Samtidig skal jeg innrømme at det føles litt uforløst å brått avslutte nå, før vi har nådd slutten av reisen.

Så derfor har jeg ikke klart å svare de som har kontaktet meg og spurt hva som skjer og hvorfor jeg ikke oppdaterer. Jeg har rett og slett ikke noe skikkelig svar på hva det er som skjer, om jeg har sluttet eller om dette bare kan karakteriseres som en lang tenkepause. Vi må nok bare ta tiden til hjelp for å se hva som skjer videre.

Men avslutningsvis kan jeg i alle fall si at jeg går ut i sommerferie om en uke og da skal jeg koble av med å reise litt rundt i Norge og hilse på gamle bekjentskaper. Dessuten fikk jeg noen veldig gode nyheter dagen etter at jeg skrev siste innlegg her i bloggen. Så jeg ser veldig lyst på fremtiden nå, og derfor er det heller ingen grunn til å bekymre seg for meg selv om jeg har blitt stille.

Det går faktisk veldig bra med meg nå.

Tør ikke se på de nyeste antrekksbildene mine

Tirsdag denne uken var jeg ute som jente igjen. Humøret var ikke det beste, men jeg hadde en avtale med en av leserne mine, og siden jeg jo ikke kan skylde på dårlig humør den dagen jeg står frem som transkjønnet og blir jente på heltid, valgte jeg å holde avtalen. Det ble tatt noen bilder av antrekket mitt til bloggen den dagen, men i skrivende stund har jeg fortsatt ikke sett på dem. Selv om det nesten er gått en uke, og jeg vanligvis gjør det med en gang jeg kommer hjem, har jeg ikke engang overført dem fra kameraminnekortet til PC-en.

Jeg tør rett og slett ikke se på dem.

For jeg hadde en skikkelig møkkadag hvor jeg følte at ingenting stemte, at sminken ikke spilte på lag og fikk ansiktet mitt til å se ut som et Jackson Pollock-maleri, og at alle jeg passerte på gaten kunne se at jeg er transkjønnet og født som gutt. Jeg hadde bare lyst til å forsvinne i et dypt hull i bakken og bli der.

Flere venninner jeg har snakket med de siste dagene sier at alle jenter har dager hvor de føler at ingenting stemmer og de bare føler seg dritt. Det tror jeg så gjerne, men slike dager får meg likevel til å tvile på om jeg noen gang kommer til å klare å bli meg selv.

Selvsagt vet jeg at det ikke kommer til å bli regnbuer og enhjørninger hver dag fra det øyeblikket jeg står frem, men om bunnene blir så dype at jeg nesten ikke fungerer etterpå, blir jeg i tvil om det i det hele tatt er verdt det. Visst gjør det meg deprimert å måtte være den gutten jeg er født som og samfunnet forventer at jeg er, men det suger enda mer å være den samme gutten, kledd i jenteklær. For det er heller ikke den jeg vil være, men fordi det å være en gutt i jenteklær innebærer å måtte utfordre normer og folks forventninger, er det enklere å bare være en «vanlig» gutt. Det er ikke det jeg er, men det gir enda mindre mening for meg å måtte kjempe for å få være en noen jeg heller ikke er. Om jeg skal kjempe, så er det for å få være meg selv.

Likevel var det akkurat slik jeg følte meg på tirsdag, som en gutt i jenteklær. Nettopp derfor har jeg ikke turt å se på bildene ennå, eller gått ut som jente igjen siden tirsdag. Jeg er for redd for å gjenoppleve den følelsen.

Men i mailboksen min ligger det en flybillett til Oslo på fredag, hvor det er meningen at jeg skal delta på et arrangement i forbindelse med bloggen min, og jeg derfor er nødt til å møte som jente. Hvis jeg møter.

Så da er spørsmålet hva det blir av dette.

Bruk og kast-kulturen blant bloggere

«Ekkelt, fordi du bruker samme klær hele tiden. På tide for å kjøpe nye eller hva?».

Dette er en del av en kommentar jeg fikk tidligere denne uken til et innlegg hvor jeg poserte i en kjole jeg har hatt i fire år og som jeg har brukt en del tidligere i antrekksbilder her i bloggen. Rett og slett fordi jeg liker den.

Kommentaren smaker mistenkelig mye av trolling, fordi de to antrekkene jeg viste frem før dette var satt sammen av nesten bare nye plagg. Likevel gjør den meg litt trist. Ikke på mine egne vegne, men over forventningene om at bloggere skal fremstå som perfekte, som mange bloggere selv er med på å bygge oppunder.

Man skal hele tiden ha oppdatert garderobe, helst i forkant av motebildet, så man kan presentere de nye trendene før alle andre får dem. Når man da også deler antrekksbilder, er det å bruke samme plagg mer enn tre ganger i visse kretser et sosialt selvmord. Ikke bare til fest, men også når det kommer til hverdagsantrekk.

Men samtidig som man da fronter denne bruk og kast-kulturen, forventes det av bloggere at vi er gode forbilder, og herunder at vi blant annet oppfordrer til å tenke miljøvennlig.

Her får jeg ikke regnestykket til å stemme.

Hvordan kan man på den ene siden stadig gå til innkjøp av nye plagg som man kvitter seg med etter 2-3 gangers bruk for å så kjøpe nye, samtidig som man er bevisste på å ikke sløse med naturressursene?

Nå har min blogg et litt annerledes utgangspunkt enn de fleste andre bloggene som deler antrekksbilder, da jeg som transkjønnet i stedet for å vise de siste trendene heller ønsker å ha et fokus på det å kunne se bra ut og føle seg bra med den kroppen man har. Dersom det føles riktig å ta på akkurat den kjolen en dag, så tar jeg på den kjolen og bryr meg lite om hva c14-dateringen av stoffet viser, så lenge jeg føler det ser bra ut.

Og det kommer jeg også til å fortsette med, selv om jeg i skrivende stund har tre nye kjoler hengende i skapet som fortsatt har merkelappen på, men som jeg gleder meg til å ta i bruk i løpet av sommeren. Så forvent deg å fortsette å se nye og gamle plagg om hverandre her i denne bloggen.