Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Filosofering og tanker'

Hei, bloggen! Husker du meg?

Nå har det gått en måneds tid siden sist jeg ga et livstegn her i bloggen. Selv om jeg vet jeg har hatt lengre pauser tidligere, føles det som om jeg aldri tidligere har vært så lenge borte. Det har kanskje å gjøre med at jeg denne gangen holdt meg så langt unna som jeg overhodet klarte.

For i løpet av dagene etter at siste blogginnlegg ble skrevet, kjente jeg at jeg ikke maktet mer, og jeg var så lei at jeg ikke engang orket å annonsere det da jeg bestemte meg for å slutte å blogge.

Så nå som jeg skriver dette innlegget betyr det vel at jeg har ombestemt meg da? Vel, ikke helt…

Først av alt vil jeg si at dette innlegget er svært vanskelig å skrive, fordi grunnene til at jeg tok denne beslutningen er så mange og sammensatte, og noen av de største årsakene kan jeg bare ikke adressere her uten at det potensielt kan bli bråk og oppstandelse i visse miljøer, og drama er det siste jeg ønsker meg. Men siden jeg har blitt overøst av bekymringsmeldinger i løpet av den siste tiden fra lesere som lurer på hvor jeg har blitt av, så er jeg likevel nødt til å si noe. Det er bare så vanskelig å vite hva jeg skal si, og hva jeg kan si, når jeg må holde så mye tilbake, selv om jeg etter nesten fem år som anonym blogger har blitt ganske vant med å skjule mine spor slik at det skal bli vanskeligere koble hvem det er som skriver.

Men det som kanskje var mest utløsende for at jeg stoppet opp var da jeg innså at jeg ble deprimert hvis sola skinte en dag og jeg ikke klarte å få tak i fotograf og derfor mistet muligheten til å utnytte finværet til å ta antrekksbilder. Når bloggen begynner å styre livet ditt er det kanskje like greit å gi seg?

Og vel, nå har det gått en måned siden jeg gjorde det. På en måte føles det veldig befriende å slippe å tenke på å måtte få tatt de der bildene til bloggen, som dokumenterer både antrekket og prosessen min. Samtidig merker jeg at jeg er mye mer passiv nå, og at det skal mer til for at jeg orker å gå gjennom hårfjernings- og sminkeritualet bare for å gå ut og trene på å være ute som jente i noen timer. Det blir for lett å tenke «orker ikke i dag» når jeg ikke har noen skikkelig motivasjon for å gå ut, slik bloggen ga meg.

Samtidig skal jeg innrømme at det føles litt uforløst å brått avslutte nå, før vi har nådd slutten av reisen.

Så derfor har jeg ikke klart å svare de som har kontaktet meg og spurt hva som skjer og hvorfor jeg ikke oppdaterer. Jeg har rett og slett ikke noe skikkelig svar på hva det er som skjer, om jeg har sluttet eller om dette bare kan karakteriseres som en lang tenkepause. Vi må nok bare ta tiden til hjelp for å se hva som skjer videre.

Men avslutningsvis kan jeg i alle fall si at jeg går ut i sommerferie om en uke og da skal jeg koble av med å reise litt rundt i Norge og hilse på gamle bekjentskaper. Dessuten fikk jeg noen veldig gode nyheter dagen etter at jeg skrev siste innlegg her i bloggen. Så jeg ser veldig lyst på fremtiden nå, og derfor er det heller ingen grunn til å bekymre seg for meg selv om jeg har blitt stille.

Det går faktisk veldig bra med meg nå.

Tør ikke se på de nyeste antrekksbildene mine

Tirsdag denne uken var jeg ute som jente igjen. Humøret var ikke det beste, men jeg hadde en avtale med en av leserne mine, og siden jeg jo ikke kan skylde på dårlig humør den dagen jeg står frem som transkjønnet og blir jente på heltid, valgte jeg å holde avtalen. Det ble tatt noen bilder av antrekket mitt til bloggen den dagen, men i skrivende stund har jeg fortsatt ikke sett på dem. Selv om det nesten er gått en uke, og jeg vanligvis gjør det med en gang jeg kommer hjem, har jeg ikke engang overført dem fra kameraminnekortet til PC-en.

Jeg tør rett og slett ikke se på dem.

For jeg hadde en skikkelig møkkadag hvor jeg følte at ingenting stemte, at sminken ikke spilte på lag og fikk ansiktet mitt til å se ut som et Jackson Pollock-maleri, og at alle jeg passerte på gaten kunne se at jeg er transkjønnet og født som gutt. Jeg hadde bare lyst til å forsvinne i et dypt hull i bakken og bli der.

Flere venninner jeg har snakket med de siste dagene sier at alle jenter har dager hvor de føler at ingenting stemmer og de bare føler seg dritt. Det tror jeg så gjerne, men slike dager får meg likevel til å tvile på om jeg noen gang kommer til å klare å bli meg selv.

Selvsagt vet jeg at det ikke kommer til å bli regnbuer og enhjørninger hver dag fra det øyeblikket jeg står frem, men om bunnene blir så dype at jeg nesten ikke fungerer etterpå, blir jeg i tvil om det i det hele tatt er verdt det. Visst gjør det meg deprimert å måtte være den gutten jeg er født som og samfunnet forventer at jeg er, men det suger enda mer å være den samme gutten, kledd i jenteklær. For det er heller ikke den jeg vil være, men fordi det å være en gutt i jenteklær innebærer å måtte utfordre normer og folks forventninger, er det enklere å bare være en «vanlig» gutt. Det er ikke det jeg er, men det gir enda mindre mening for meg å måtte kjempe for å få være en noen jeg heller ikke er. Om jeg skal kjempe, så er det for å få være meg selv.

Likevel var det akkurat slik jeg følte meg på tirsdag, som en gutt i jenteklær. Nettopp derfor har jeg ikke turt å se på bildene ennå, eller gått ut som jente igjen siden tirsdag. Jeg er for redd for å gjenoppleve den følelsen.

Men i mailboksen min ligger det en flybillett til Oslo på fredag, hvor det er meningen at jeg skal delta på et arrangement i forbindelse med bloggen min, og jeg derfor er nødt til å møte som jente. Hvis jeg møter.

Så da er spørsmålet hva det blir av dette.

Bruk og kast-kulturen blant bloggere

«Ekkelt, fordi du bruker samme klær hele tiden. På tide for å kjøpe nye eller hva?».

Dette er en del av en kommentar jeg fikk tidligere denne uken til et innlegg hvor jeg poserte i en kjole jeg har hatt i fire år og som jeg har brukt en del tidligere i antrekksbilder her i bloggen. Rett og slett fordi jeg liker den.

Kommentaren smaker mistenkelig mye av trolling, fordi de to antrekkene jeg viste frem før dette var satt sammen av nesten bare nye plagg. Likevel gjør den meg litt trist. Ikke på mine egne vegne, men over forventningene om at bloggere skal fremstå som perfekte, som mange bloggere selv er med på å bygge oppunder.

Man skal hele tiden ha oppdatert garderobe, helst i forkant av motebildet, så man kan presentere de nye trendene før alle andre får dem. Når man da også deler antrekksbilder, er det å bruke samme plagg mer enn tre ganger i visse kretser et sosialt selvmord. Ikke bare til fest, men også når det kommer til hverdagsantrekk.

Men samtidig som man da fronter denne bruk og kast-kulturen, forventes det av bloggere at vi er gode forbilder, og herunder at vi blant annet oppfordrer til å tenke miljøvennlig.

Her får jeg ikke regnestykket til å stemme.

Hvordan kan man på den ene siden stadig gå til innkjøp av nye plagg som man kvitter seg med etter 2-3 gangers bruk for å så kjøpe nye, samtidig som man er bevisste på å ikke sløse med naturressursene?

Nå har min blogg et litt annerledes utgangspunkt enn de fleste andre bloggene som deler antrekksbilder, da jeg som transkjønnet i stedet for å vise de siste trendene heller ønsker å ha et fokus på det å kunne se bra ut og føle seg bra med den kroppen man har. Dersom det føles riktig å ta på akkurat den kjolen en dag, så tar jeg på den kjolen og bryr meg lite om hva c14-dateringen av stoffet viser, så lenge jeg føler det ser bra ut.

Og det kommer jeg også til å fortsette med, selv om jeg i skrivende stund har tre nye kjoler hengende i skapet som fortsatt har merkelappen på, men som jeg gleder meg til å ta i bruk i løpet av sommeren. Så forvent deg å fortsette å se nye og gamle plagg om hverandre her i denne bloggen.

Jeg har ingen planer om å sende deg penisbilder

Her om dagen fikk jeg en privat melding på facebook, fra et menneske jeg aldri har pratet med før. Meldingen besto bare av én enkelt setning, og selv om flere har spurt om dette tidligere, gjorde den litt inntrykk på meg:

«Har du tatt operasjon der nede ennå?»

Her kaster vi ikke bort tid på et overfladisk «hei» eller en annen form for hilsen eller presentasjon av deg selv. Her lar vi være å bry oss om små ubetydelige trivialiteter som at vi ikke kjenner hverandre, vi går like godt rett på sak og stiller de viktige spørsmålene: hvordan ser kjønnsorganet ditt ut?

Det var fristende å svare noe i samme ordlyd som…

«Jeg har ingen planer om å sende deg penisbilder»
«Nei, jeg ER virkelig glad for å se deg»
«Du kan jo stikke hånda di ned i lomma mi litt…?»

…men jeg gjorde det ikke. Jeg svarte ikke i det hele tatt.

For la gå, jeg har en viss forståelse for at folk stiller meg dette spørsmålet. Jeg har blitt «opplært» av andre transaktivister til at jeg skal bli dødelig fornærmet når noen stiller slike spørsmål, men når jeg jo har denne bloggen og bretter ut om min reise og prosess på veien ut av skapet som transkjønnet, så skjønner jeg jo at de som leser kan bli nysgjerrige og at dette er deres måte å vise interesse for noe de ikke aner noe som helst om.

Det jeg da ikke forstår er hvordan det hjelper noen av oss om jeg svarer aggressivt og sarkastisk. Samme hvor fristende det er, og samme hvor mye jeg mener at denne personen burde forstå at det er enkelte ting det er upassende å spørre om. Jeg har tross alt denne bloggen hvor jeg jo er såpass åpen om prosessen min, og da må jeg tåle at folk er litt personlige. Da svarer jeg heller at akkurat dette har jeg ikke lyst til å dele.

Hvis jeg da i det hele tatt orker å svare. For selv om jeg har lagt meg til den vanen at jeg stort sett svarer på alt, så er jeg ikke pålagt å gjøre det skulle det komme inn noe jeg ikke synes fortjener min oppmerksomhet. Det står meg helt fritt å ignorere slike spørsmål og kommentarer.

Og privatsendte meldinger fra ukjente med slike spørsmål faller lett inn i denne kategorien.

Hver dag jeg går ut som jente er en seier

Når jeg skriver dette er det 20 grader utenfor og strålende sol her i Trondheim by. Jeg har akkurat sminket meg ferdig, fått på en sommerkjole og er på vei ut døra for å møte det som kanskje er årets første sommerdag i denne delen av landet.

Det overrasker meg hvor rolig jeg er, med tanke på hvor stor angst jeg har brukt å ha for å gå ut kledd som jente før, noe som kanskje ikke er så rart da jeg jo er transkjønnet og fortsatt ikke helt har klart å finne motet til å fortelle verden at jeg ikke ønsker å være den gutten jeg ble født som.

Men fra det første vaklende skrittet ut i et høstmørkt London for fem år siden, hvor jeg var så full av angst at jeg ikke klarte å være ute i mer enn ti minutter, er jeg nå på vei ut døra med den største selvfølgelighet som en hvilken som helst annen jente. Veien hit har vært lang, og jeg er fortsatt ikke helt i mål.

Likevel tenker jeg at det er dager som i dag som gjør at jeg en dag kommer dit.

For hver dag jeg går ut som den jenta jeg føler meg som, er en seier.

Men nå skal jeg som sagt ut og nyte sommerværet. Kommer helt sikkert tilbake med mer i kveld eller i morgen.

Alene mot verden

Joda, det går jo egentlig bra med meg. Jeg er nærmere å stå frem som transkjønnet enn noen gang.

Det er det jeg alltid sier når jeg skriver et innlegg som oppsummerer status akkurat nå. Sånn skal det jo være, at jeg hele tiden kommer nærmere og nærmere helt til den dagen jeg faktisk hopper ut av skapet, som de sier.

Likevel har det vært dager i det siste som har vært veldig tunge. Dager hvor jeg har følt meg ensom og alene mot verden, og har lurt på om det er noe poeng i å fortsette, og om jeg ikke bare skal gi opp absolutt alt.

Selv om jeg vet at jeg som transperson er tryggere enn noen gang her i Norge, har jeg vært både kvalm og redd i det siste, når jeg har sett hva slags kunnskapsløshet og transfobi som har fått slippe til på kronikkplass i en av landets største aviser. Ikke bare en eller to ganger, men hele tre ganger har det samme mennesket fritt fått lov til å fortelle at jeg som transkvinne ikke er en kvinne, men en potensiell voldtektsforbryter som må holdes unna alle kvinnerom, som for eksempel offentlige toaletter.

Det er da jeg blir redd. Ikke bare for min egen fremtid som transperson når jeg i neste øyeblikk lurer på om jeg får lov til å bruke samme drikkefontene eller sitte i samme vogn som henne på trikken. Men også for hvor lav terskelen tydeligvis er for å få definere «sannheten» i dagens aviser.

For den prosessen jeg har gjennomgått for å i det hele tatt bli trodd på når jeg har sagt at jeg føler meg som jente, den stemmer lite med den virkeligheten jeg har lest om i disse kronikkene. Om hvordan et samlet helsevesen nærmest tvinger diagnosen «født i feil kropp» på barn som tilfeldigvis leker med «feil» leker. Selv brukte jeg år på å overbevise fastlegen om at jeg «ikke bare var homofil» – selv om jeg forelsker meg i jenter.

Jeg er ennå ikke sikker på om fastlegen noen gang ble overbevist, men etter at jeg ble henvist til psykolog, sluttet jeg å bekymre meg for dette.

Egentlig har jeg lyst til å ta til motmæle og fortelle denne kronikøren alt dette. Men mens hun angivelig har en hel organisasjon i ryggen som hun gjerne signerer på vegne av, så er jeg bare meg. Jeg har ingen organisasjon bak meg. Jeg har ikke noe annet enn meg selv og denne bloggen. Når jeg da føler meg ensom og alene mot verden, så forsvinner motivasjonen og overskuddet fullstendig.

Det er også da det blir stille i bloggen. Det er da innleggene slutter å komme og kommentarene ikke blir besvart.

All min energi går i stedet til å overbevise meg selv om at denne kampen fortsatt er det eneste riktige for meg, selv om det vil bli jævlig om kronikkforfatterens holdninger og kunnskapsløshet spres. Alternativet er å benekte at jeg føler meg som jente, og det har jeg prøvd. Det er mye jævligere.

Likevel, så går det egentlig bra med meg, og jeg har sprengt nye grenser den siste tiden. Bare for to dager siden var jeg alene på shopping som jente, uten å bekymre meg for om noen stirret på meg og dømte meg fordi jeg gikk kledd som jente. For hvorfor skulle jeg det, det er jo helt normalt?

Men skulle det bli stille fra meg igjen over en lengre periode, så vet du nå grunnen. For selv om jeg tåler mer nå, så er det fortsatt grenser for hva jeg klarer å takle.

PS! Jeg lekte med biler og LEGO som liten!

Hva er det som skjer med meg?

I går var en fantastisk dag hvor alt bare stemte. I dag har jeg følt meg veldig urolig og hatt problemer med å konsentrere meg på jobb. Den mest markante forskjellen var at jeg i går tilbragte hele dagen som jente, mens jeg i morges gikk på jobb som gutt. Vanligvis bruker jeg å ha ekstra energi på jobb dagen etter at jeg har kunnet være meg selv. Men ikke i dag. Jeg ville bare hjem og skifte, og komme tilbake på jobb som Emilie.

På lørdag fikk jeg også et angstanfall fordi jeg skulle ut som gutt, og ikke som jente slik jeg hadde lyst til, altså det motsatte av det som har vært normalen. Hva er det som skjer med meg?

Dagen i går fikk en skikkelig dårlig start, da jeg var i skikkelig dårlig humør da jeg våknet. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å klare å komme meg til timen hos psykologen, verken som gutt eller som jente.

Men etter å ha tatt en dusj, barbert ansiktet og fått på sminken og parykken var det som om skyene forsvant fra himmelen, og jeg gikk smilende til timen min, uten å kjenne den vanlige angsten for at alle jeg passerer på veien kan se at jeg ikke er født som jente og at de stirrer. Det overrasket meg skikkelig da jeg ankom timen og det gikk opp for meg at jeg denne gangen ikke hadde tenkt tanken engang.

Som alltid forble jeg i jenteuttrykket etter timen hos psykologen, men i stedet for å dra hjem, dro jeg på shopping på City Lade og heller ikke nå tenkte jeg over at jeg hadde på meg skjørt og hva andre måtte tenke om meg. Etter å ha funnet noe grønt til fredagens trafikklysfest dro jeg hjem, men etter noen timer innså jeg at jeg ikke var helt fornøyd med fangsten min likevel, og dro ut på en ny shoppingrunde, denne gangen på Solsiden like før stengetid. Fortsatt som jente, og fortsatt uten å bekymre meg for om andre stirret fordi jeg gikk i skjørt.

Oppsummert var det en fantastisk dag, og jeg gikk smilende til sengs, særlig opprørt over mine nye innkjøp og at jeg gledet meg til å gå med plaggene på fredag. Men når jeg vanligvis klarer å ta med meg denne følelsen til neste dag, selv om jeg igjen må ut som den gutten jeg er født som, så klarte jeg ikke dette i dag. Det ble en urolig dag på jobben hvor jeg slet med å konsentrere meg og bare ville hjem og skifte.

Da jeg i går fortalte psykologen om angstanfallet på lørdag, sa hun at det hørtes ut som at jeg begynte å bli klar for å gå videre. Jeg tror hun har rett i det, særlig når jeg ser på hvordan jeg har reagert på det som har skjedd etter timen hos henne. Det holder ikke lenger å leve som jente nå og da i skjul, og mesteparten av tiden kle meg ut som den gutten samfunnet forventer at jeg. Jeg kjenner disse tankene skremmer vettet av meg, og at jeg fortsatt ikke har lyst til å forhaste meg fordi jeg av erfaring vet at det sjelden kommer noe godt ut av det hvis jeg gjør noe jeg ikke er klar for. Likevel føler jeg at det som skjer nå er uunngåelig.

Tiden begynner å bli moden for det leserne av denne bloggen har ventet på i flere år. At jeg skal kaste masken, og gå ut av rollen som deltidsjente i skjul og bli jente på heltid.

Utfordring akseptert: jeg skal på trafikklysfest!

I mitt søk etter nye utfordringer på veien ut av skapet som transkjønnet, har jeg takket ja til å bli med på en trafikklysfest på fredag. Hva er egentlig en trafikklysfest, spør du kanskje. Da kan jeg fortelle at det er enten den smarteste eller dummeste varianten av treff for single som finnes.

Det vet jeg, for jeg har vært på trafikklysfest før, nemlig.

Alt du trenger å vite er at på en trafikklystfest skal du kle deg i en farge som markerer din sivilstatus. Rødt betyr no-go, du har fast følge. Gult betyr at du i utgangspunktet er opptatt, men er åpen for forslag. Grønt derimot betyr singel, og at her er det, som i trafikken, bare å kjøre på. Egentlig et smart konsept, sett bort fra én detalj.

Hvorfor i all verden drar du på en fest for single hvis du har tenkt å gå i rødt?!!

Er ikke det litt som å være amish på en teknologimesse og bare gå rundt fra stand til stand og mumle «ikke interessert» gjentatte ganger etter hverandre? Hva i all verden gjør du der? Gå hjem, for faen!

Siden rødt er en av mine favorittfarger har jeg masse rødt i skapet… men ikke noe grønt. Typisk…

Likevel har lokalet en tendens til å være fullt av personer med røde trøyer, og du begynner å føle at grønnfargen på overdelen din, som i utgangspunktet skulle bety singel, nå skriker ensom taper i stedet. Men når du plutselig observerer en jente i andre enden av rommet som ikke bare er kledd i grønt, men som i tillegg er behagelig for øyet, kan du banne på at du ikke er den eneste som har lagt merke til henne. Det er da du innser hvorfor det egentlig heter trafikklysfest, der du havner bakerst i en saktegående kø, og håper i det lengste på at hun fortsatt er grønn innen du kommer frem.

Men å møte i gult er likevel det mest risikable på en trafikklysfest. Vi vet jo alle hvor mange trafikanter det finnes der ute som mener at gult i praksis er det samme som grønt, bare man er kjapp nok.

Så når jeg har vært på nok trafikklysfester før til å kunne merke meg disse tendensene og derfor skrive denne teksten, hvorfor presenterte jeg det da innledningsvis som en utfordring?

…men jeg har én gul topp da…

Vel, siden jeg ikke er helt åpen om min transkjønnethet har jeg kun vært på trafikklysfest som gutt, og i en heteronormativ setting hvor fargekodene fungerer fordi single jenter og gutter enkelt finner frem til hverandre.

Men nå skal jeg ikke bare gå på trafikklysfest som jente. Jeg skal til og med på en trafikklysfest i regi av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Selv med et så enkelt fargesystem som viser sivilstatus, er det ingen garanti for at de andre som er grønne der har samme preferanser som deg! Jeg spår et kaos uten like!

Likevel tenker jeg altså å dra. Men av mangel på noe grønt i skapet undrer jeg nå litt over om jeg skal dra på shopping i dag eller om jeg skal ta på den eneste gule toppen jeg har. Bare for spenningen sin skyld.

Men dersom lokalet viser seg å være fullt av rødkledde heterofile, så snur jeg i døra.

ME Nightclub, Trondheim, fredag 12. mai klokken 22:00 – 50/100 kroner CC. 20 års aldersgrense.

Hvor går grensen for diskriminering?

Så var Tonje Gjevjon tilbake, og til tross for at hun i sin siste kronikk forsikrer oss alle om at hun ikke er transfob, bruker hun nok en gang sin tildelte spalteplass til å snakke nedsettende om oss transpersoner.

Som vanlig skyr hun ingen midler, og bruker blant annet argumentet at fellesgarderober skal være et sted man trygt skal kunne kle av og på seg uten å bli betraktet som et seksuelt objekt. Et argument jeg sist hørte da jeg gikk i klasse med en homofil gutt på videregående.

Selvsagt skal jeg ikke nekte for at biologien nok er noe annerledes hos meg enn hos de fleste andre kvinner, men selv om det kan være store forskjeller i fysikken også dem i mellom, holder ikke dette for Gjevjon. Nei, videre i sin argumentasjon for at transkvinner ikke er kvinner, sier hun at vi jo er født som og dermed sosialisert som menn. Derfor har vi i følge Gjevjon aldri gjort oss den erfaringen av hvordan kvinner blir sett og behandlet.

I følge Tonje Gjevjon har jeg altså aldri opplevd å bli befølt av fremmede ute på byen og få beskjed om å ikke være så prippen når jeg har gjort det klart at jeg ikke er interessert. Jeg har heller aldri mottatt private meldinger i sosiale medier fra menn i 40-50-årsalderen som ytret sitt ønske om å pumpe varme kroppsvæsker inn i baken min. Jeg har aldri opplevd at en horekunde har kjørt inntil og stoppet opp ved siden av meg der jeg gikk på fortauet i Stortingsgata i Oslo sentrum. Jeg har heller aldri opplevd å være nervøs for å gå hjem alene etter mørkets frembrudd med skrekkhistoriene om alle voldsepisodene mot transpersoner i bakhodet. Og jeg har i hvertfall aldri tatt bena fatt og løpt vekk fra et utested, hvor en ukjent beruset person ble provosert av min blotte tilstedeværelse, med frykt for eget liv.

Merkelig. Jeg kunne sverge på at alt dette har skjedd meg. Kan jeg bare ha drømt?

Derimot har jeg venninner som sier de aldri har opplevd noe slikt selv. Jeg vet ikke om det stemmer, jeg må bare ta dem på ordet, men om de har rett så tror jeg likevel ikke Gjevjon vil protestere for at disse omtaler seg selv som kvinner. I motsetning til meg er de jo tross alt født med tissen på innsiden.

Med andre ord. Tonje Gjevjon reduserer altså det å være kvinne til å utelukkende være et kjønnsorgan.

Det er akkurat det feminismen ønsker å oppnå ikke sant?

Men hva Gjevjon faktisk prøver å oppnå er ikke godt å si, for på tross av at hun i kronikken sier at hun ikke har noen fobier, at hun ikke ser transkvinner som annenrangs eller at hun ikke ønsker å diskriminere noen, så sier resten av denne teksten, samt tidligere kronikker hun har vært involvert i, noe annet.

Som sagt benekter jeg ikke at biologien er noe annerledes hos meg enn andre kvinner. Likevel har det aldri vært noe problem for meg å gå på dametoalettet, for selv om jeg selvkritisk ofte stiller meg tvilende når jeg ser meg selv i speilet, blir jeg stadig forsikret av bekjente at jeg passerer fint som kvinne. De færreste vil oppfatte meg som noe annet om de går forbi meg på gaten eller møter meg på et offentlig toalett, sier de. Men fordi Gjevjon vurderer den mikroskopiske sjansen for at alle transkvinner potensielt er utkledde voldtekstforbrytere som bare later som de er trans, ser hun helst at jeg gjør mitt fornødne andre et annet sted, hvor sjansen for at jeg tiltrekker meg negativ oppmerksomhet er mye større.

Dersom dette ikke er diskriminerende kan man jo undre på hvilke overgrep man må ty til for å opptre transfobisk. Men det hadde vært interessant å høre hvor Tonje Gjevjon mener at grensen går.

Hurra, jeg er ikke psykotisk!

Internett får virkelig frem det verste i folk, og som transkjønnet slipper jeg absolutt ikke unna folks meninger!

Det har jeg fått merke i det siste, særlig i en diskusjonsgruppe på facebook jeg har vært medlem av lenge, hvor enkelte later til å ha gjort det til sin livsoppgave å opplyse verden at transkjønnethet ikke eksisterer. Jeg kunne ikke poste noe uten å bli bombardert med meldinger om at jeg ikke er kvinne, men en mann med store mentale problemer og at den eneste grunnen til at jeg holder på slik som jeg gjør er fordi jeg vil ha oppmerksomhet.

Akkurat dette med oppmerksomhet har jeg allerede avfeid i et tidligere innlegg, men dette med psykotisk oppførsel er ikke like lett å avfeie. Det er jo slik at de som lider under en psykose vet det som oftest ikke selv. Så når jeg daglig får slike beskyldninger slengt i mot meg i så stort omfang blir det vanskelig å ikke la seg påvirke ved å bli redd og stille seg spørsmålet om de kanskje har rett.

Heldigvis har jeg jo noen jeg kan snakke med om dette, for jeg har jo gått til den samme psykologen i tre år. I løpet av disse tre årene har det ikke vært snakk om å avvende meg noen innbilte tvangstanker og få meg til å forstå at jeg egentlig er mann. I stedet har jeg fått hjelp til å tørre mer, til å klare å være meg selv uten å kjenne på denne angsten som har forfulgt meg i så mange år, og siden det er krav om henvisning fra psykolog for å få denne behandlingen, har hun også sagt at hun mer enn gjerne tar kontakt med Rikshospitalet den dagen jeg er klar for å stå frem og gjennomgå hormonell behandling.

Derfor pustet jeg svært lettet ut da psykologen min under siste time sa til meg at «du er ikke psykotisk, det kan du ta med ro. Da hadde jeg plukket det opp for lenge siden».

Den aktuelle facebookgruppa har jeg nå meldt meg ut av både fordi det ikke var bra for meg å være der lenger, og fordi det var lite i de bombastiske utsagnene der inne som vitnet om et ønske om å diskutere. De hadde vel sagt noe om at helsevesenet er forpestet av venstrevridd politisk korrekthet hadde jeg fortalt om psykologens syn på saken, men deres meninger betyr ikke noe som helst mot at en fagperson som har kjent meg i flere år kan berolige meg med å si at jeg ikke er psykotisk!

Men nå skal jeg ut og legge meg i buskene og spionere på leiligheten til eksen noen timer, så jeg er sikker på at hun ikke er hjemme når jeg bryter meg inn for å barbere marsvinet hennes. Så dere får unnskylde meg litt…

…huff, som jeg hater barnåler…