Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Blogg'

Tanker rundt denne bloggen og å blogge anonymt

Det var mange spørsmål jeg stilte meg selv i tiden etter at jeg fikk ideen om å opprette en blogg. Ville jeg brette ut livet mitt i en blogg på denne måten jeg som er så sjenert? Kom noen i det hele tatt til å lese bloggen, og hvis ikke hva var vitsen med å blogge? Hva var det egentlig jeg ville oppnå med den? Hva er vitsen med blomstermotiv på dopapir?

Som dere ser er spørsmålene litt motstridende. På den ene siden så ønsker jeg ikke å eksponere meg, mens på den andre siden så vil jeg jo at folk skal lese det jeg skriver når jeg først legger det ut. Disse indre konfliktene gjorde at jeg lenge nølte, og selv om bloggen ble registrert i februar, så var den helt tom frem til for under tre uker siden. Da var nemlig turen til London (for lengst) blitt bestilt og jeg så potensiale av å ta med dette i bloggen. Men jeg ville ikke starte der, med en reiseblogg. Derfor lagde jeg et raskt design som jeg bare slengte sammen i løpet av noen minutter (og det er det jeg fortsatt bruker), og skrev det første innlegget som ble lagt ut 18. september.

Omtrent tjue stykker så dette innlegget, den dagen, men jeg mistenker at de fleste var venner av meg som jeg fortalte om bloggen via privatmeldinger på facebook. Ikke via facebookveggen min, for det er langt fra alle jeg har i vennelista mi som vet om hemmeligheten min. Selv om jeg skriver dette som egenterapi så vil jeg jo at noen skal lese det også. Men det er litt av utfordringen jeg har når jeg ønsker å være anonym. Jeg kan ikke bruke kanaler som facebook for å reklamere for bloggen min. Jeg måtte gjøre det lille ekstra for å bli sett.

Så søndag 23. september bestilte jeg min første bloggshout til innlegget «Første gang i London… som jente…«. Og det eksploderte. Jeg gikk fra cirka 20 unike treff om dagen til 183 for dette innlegget, og masse positive kommentarer. Det er nok barnemat for dem som er godt inne på topplista, men jeg hadde ikke blogget i en uke engang. Det var langt mer enn jeg hadde trodd. Dagen etter sjekket jeg om jeg hadde klart å komme meg inn på topplista for Trondheim, og ble skuffet over å ikke finne meg selv da jeg så på de nederste plasseringene. Men jeg så noen andre som hadde «Emilie» som en del av tekststrengen, og fant ut at jeg skulle sjekke hvor mange på topplista som hadde dette. Det var da jeg fant meg selv. På 31. plass. Jeg tror jeg gapte så høyt at underkjeven min skrapte opp parketten.

Topplisten for Trondheim 24. september i år. Min høyeste plassering så langt.

I ettertid har jeg ikke helt klart å få like mange treff, selv om jeg er godt over 100 unike lesere hver gang jeg poster et nytt innlegg. I dag, når jeg ikke har hatt noe innlegg før dette, og det postes etter klokka 23 på kvelden, har jeg likevel hatt over 50 unike brukere innom bloggen. Det synes jeg er godt gjort når den ikke er en måned gammel engang, og det bare er et 20-talls venner som vet om denne bloggen. Det flere treff enn jeg hadde trodd jeg kom til å få på så kort tid.

Det gjør jo at jeg har gjort meg noen tanker om hva som vil skje videre. Førsteplassen på topplista for Trondheim kan jeg bare glemme, den er det jo L0ve som har, og hun er jo på toppen av den nasjonale lista. Det hadde vært gøy å klare å komme seg inn på den nasjonale lista etter hvert da.

Men så er det andre, mer sannsynlige ting som kan skje, og som jeg synes er spennende å tenke på i og med at jeg blogger anonymt. Hvor lang tid tar det eventuelt før jeg ser en av vennene mine som ikke kjenner til hemmeligheten min poster link til denne bloggen på sin facebook-vegg og anbefaler sine venner å lese den, uten å vite at jeg har skrevet alt som står her? Hvor lang tid vil det eventuelt ta før jeg overhører noen snakke om denne bloggen for eksempel på bussen uten å vite at det er jeg sitter på raden foran?

Dette er tanker som gjør denne bloggen ekstra spennende å skrive for meg. Men jeg kan si såpass at jeg allerede har en person i vennelista mi her på blogg.no som jeg også har i vennelista mi på facebook, og som jeg tviler på at har den fjerneste anelse om at vi er samme person.

Nå synes du også dette ble spennende, ikke sant?

Jeg gjesteblogger hos Aylar von Kuklinski

Det har etter hvert gått opp for meg at skal man få lesere på blogg.no så må man gjøre det lille ekstra for å bli synlig. Det holder ikke å bare skrive innleggene sine og deretter sitte pent med bena i kryss og hendene i fanget, og vente på at leserne skal komme i busslaster over fjellet for å lese dine innlegg. Uansett hvor bra de er. Har du ikke skapt deg et navn i bloggverdenen, så må du gjøre det lille ekstra for å få leserne til å komme og faktisk se at du skriver bra. Eventuelt at du skriver dårlig. Men da kommer de ikke tilbake igjen, og det er vel litt av vitsen?

Så da ble jeg anbefalt og invitert til å skrive et gjesteinnlegg på fullstendigkaos.blogg.no hos selveste Aylar von Kuklinski. Og innlegget? Det får du ikke lese her. Det er jo halve poenget med gjesteblogging, at det står et annet sted. Hadde jeg skrevet det her i min egen blogg hadde det jo ikke vært gjesteblogging. Det hadde vært blogging.

Men du kan trykke her for å lese innlegget. Hvis du absolutt vil.

Og det vil du 😉

Hva skjuler mine uskyldsfulle blå…?

Denne bloggen har vært planlagt veldig lenge. Unødvendig lenge, vil nok noen si. Men det er det flere grunner til, og en av dem var masken. Jeg har en følelse av at dere kommer til å bli godt kjent med denne masken, så det er like greit å ta en nærmere titt på den med en gang.

Da jeg begynte å planlegge denne bloggen visste jeg at jeg måtte gjøre noe for å skjule identiteten min, for jeg hadde ikke (og har fortsatt ikke) lyst til å stå frem over natten. Jeg liker å ta ting gradvis. Så da virket en maske som en god idé, selv om flere av venninnene mine påstår at parykken og sminken er nok til at ingen kjenner meg igjen. Men jeg tok ingen sjanser, og skrev inn ebay.com i nettleseren og begynte å lete etter den rette masken. Og fant…

…noe helt annet. Jeg lukket nettleseren og satte meg ned for å sture, sistnevnte delvis som en sekundær unnskyldning for å kunne trøstespise sjokolade. Men jeg hadde jo planer for denne bloggen, hvor en av dem var å vise meg selv som jente med ulike outfits (gled dere/gru dere, alt ettersom). Med en slik maske, med så mange fargerike fjær at de ville gjort Felipe «The Indian» Rose fra Village People lettere forlegen, ville den jo ta oppmerksomheten fullstendig bort fra det jeg måtte ha på meg. Flere forsøk senere endte på samme måte, og til slutt ga jeg opp hele eBay, trøstespisingen, og nesten også bloggprosjektet.

Men så en dag, like før jul, snek jeg meg rundt på Divided Girl-avdelingen på H&M på Trondheim Torg på jakt etter en ny kjole i anledning høytiden (noe jeg strengt tatt ikke har bruk for da skapet mitt er fullt av fine kjoler som bare venter på en anledning, men hva så?). Da så jeg det lå en rekke masker på rekke og rad på et bord midt i butikken. Jeg er alltid litt smånervøs når jeg handler til meg selv på steder som bare har jenteklær, og dette var ikke noe unntak, så jeg grep raskt etter en av maskene, og gikk rett mot kassen og la masken på disken og mumlet noe sånt som «det ble visst denne i dag».

Den unge jenta på den andre siden så rart på meg, men sa ingenting annet enn prisen og puttet masken i en liten pose etter å ha tatt i mot betalingen fra meg. Noen sekunder senere hadde jeg forlatt butikken. Uten ny kjole, men en ny maske, akkurat en slik jeg hadde sett den for meg da jeg begynte å planlegge bloggen. Skjønt, i retrospekt skulle jeg ønske jeg plukket med meg flere. Ødelegges denne masken på et eller annet vis, så er jeg føkked. En reserve eller to hadde vært fint, og det hadde vært interessant å se hva slags blikk den unge jenta bak disken hadde satt opp da.

Nå skriver vi september, og jeg regner med du ikke stiller så svakt i matematikk at du ikke klarer å telle deg frem til at det fortsatt gikk ni måneder til før bloggen åpnet. Hva som holdt meg tilbake i 3/4 år til, det skal jeg fortelle om senere. Da skal jeg også fortelle hvorfor jeg ikke har noe nytt bilde av meg å presentere nå, men i stedet ber dere om å skrolle oppover og se på banneret når jeg stiller avslutningspørsmålet:

Var denne masken et bra valg?

Det første skrittet ut av (kles)skapet…

Kjære dagbok…

Dagbok. Det hørtes fryktelig gammeldags ut. Hvem er det egentlig som skriver dagbok? Jo, jeg tydeligvis. Bare at jeg kaller det ikke for dagbok, jeg kaller det for blogg. Men hva er egentlig forskjellen? Og hvem er egentlig jeg?

Jo, jeg er Emilie.

Det er ikke det navnet jeg har i folkeregisteret, men det var det navnet jeg for noen år siden fikk av min daværende kjæreste da jeg i en alder av 16 sto frem for henne og sa at jeg følte meg som en jente innvendig. Hun plukket det navnet til meg fordi det var det fineste jentenavnet hun visste om, og siden har venninnene mine brukt det om meg. Men ikke ute blant folk, for enn så lenge så tør jeg ikke gå utendørs i jenteklær. Jeg tør bare å kle meg sånn når jeg er alene eller med de jeg stoler mest på.

Ingen av dem jeg jobber med vet det (ok, en av dem vet det, men jeg ser på henne som en venn), og så vidt jeg vet kan man ikke se det på meg heller når jeg beveger meg gjennom gatene i min hjemby Trondheim. Nesten alle jeg har fortalt det har trodd at jeg har køddet med dem først, helt til de faktisk fikk møte meg som Emilie. Da har jeg nesten uten unntak fått høre at det er ikke tvil om at jeg egentlig er jente. Likevel tør jeg altså ikke å være meg selv ute blant folk.

Dette skal jeg prøve å endre på i denne bloggen. Målet er at denne bloggen skal hjelpe meg med å stå frem som den jenta jeg føler meg som. Men siden jeg jo ikke er helt klar for det gjør jeg det anonymt. Med en maske jeg kjøpte på H&M like før jul. Identiteten min forblir dermed et mysterium som kun blir mellom meg og den unge jenta på H&Ms ungdomsavdeling på Trondheim Torg som så rart på meg da jeg betalte for masken. Men jeg tror ikke hun husker meg nå uansett, så dette ble en digresjon.

Så er du klar for å møte meg?


Jeg lurer fortsatt på om dette er den mest geniale eller den teiteste ideen jeg noen gang har hatt. La oss håpe det er det første.

Ferden ut av (kles)skapet har begynt.