Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Blogg'

Siste mulighet til et anonymt liv?

I det siste har jeg holdt litt øye med en tråd i forumet hos Kvinneguiden hvor det hevdes at bloggere har flere narsissistiske trekk, for hvorfor skulle vi ellers handle i den tro av at folk er så utrolig interesserte i livene våre at vi trenger å brette ut om dem åpen på verdensvevet?

Vel, selv er jeg en person som ikke takler oppmerksomhet spesielt godt. Men jeg har ikke alltid vært sånn. Da jeg var i slutten av tenårene var jeg, uten å si for mye, i ferd med å bygge meg et navn og en karriere som gjorde at jeg var en del i media og ble i visse kretser omtalt som «det neste store». Kjendis var jeg nok aldri, men jeg elsket hvert sekund av det, selv når terningen rullet til en toer, noe den gjorde innimellom. Men selv da var jeg opptatt av at jeg skulle bli lagt merke til på grunn av det jeg gjorde, ikke på grunn av hvem jeg var som person.

Derfor skulle jeg aldri gå ut med at jeg innerst inne følte meg som jente, for da kom jeg bare til å bli vurdert og omtalt som «den transkjønnede». Og det funket å leve med et konstruert image som maskulin med maskinklipt hår og skjegg på haka, inntil en dag jeg traff veggen og sank ned i en dyp depresjon som gjorde det umulig å fortsette karrieren min, selv om det var noe jeg elsket å holde på med. Jeg som tidligere hadde elsket å være midtpunktet, trakk meg nå tilbake i skyggene. Dermed forsto jeg at jeg var nødt til å stå frem, men hvordan? Jeg som ikke hadde noen trening i å leve som jente utover i trygge hjemlige omgivelser og kun foran de venninnene jeg stolte mest på?

En venninne foreslo at jeg kunne begynne å blogge, anonymt, og på den måten ta det litt gradvis. Jeg tente ikke på ideen med det første, men etter en stund innså jeg at alternativet med å bare stå frem over natten aldri ville fungere for meg, og for snart fem år siden var Emilies skap et faktum. Dermed hadde jeg både et utløp for tankene mine på veien, samtidig som jeg igjen gradvis ble vant med å få oppmerksomhet mot meg som transkjønnet slik at jeg lettere skulle takle medieoppstyret som på grunn av min bakgrunn uansett ville komme den dagen jeg sto frem.

Men vil det egentlig det? For noen uker siden traff jeg igjen en gammel venninne av mamma som jeg brukte å være mye hos i oppveksten. Hun fortalte smilende at hun hadde tatt vare på en del dokumentasjon av mine tidlige arbeider fra sen barndom og tidlige ungdomsår som hun tenkte å ta frem når jeg ble kjent. Da faren min lo og sa at «det toget har nok gått nå» slo det meg at han jo hadde helt rett. Nå er det over fem år siden jeg tok en pause fra min tidligere karriere for å begynne å jobbe med meg selv og depresjonen, og det er enda lenger siden sist jeg sto på en scene. Selv om jeg fortsatt bruker mine kunnskaper og evner til noe beslektet i min nåværende jobb, fronter jeg ikke lenger meg selv eller mitt eget navn, det skjer under et firmanavn. Jeg er rett og slett i ferd med å bli glemt og har forsvunnet inn i en anonym åtte til fire-jobb.

Og jeg tenkte: det passer meg egentlig utmerket!

Men med den tanken forsvant også noe av bloggens funksjon plutselig. Drømmen min hadde jo alltid vært å kunne gå ut og forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, men med tanke på bakgrunnen min tenkte jeg at dette aldri kom til å skje. Nå derimot, som jeg er i ferd med å bli glemt for det jeg en gang gjorde under mannsnavnet mitt, kan det faktisk hende at jeg får oppleve dette. Men ikke så lenge jeg blogger!

For det siste året har jeg opplevd å bli kjent igjen når jeg går ut som Emilie. Jeg merker at flere ser på meg og smiler lurt, og at når jeg kommer hjem finner meldinger fra lesere som forteller at de har sett meg der og der, noe som stemmer med hvor jeg faktisk var denne dagen. Så derfor spør jeg meg selv om denne bloggen nå faktisk virker mot sin hensikt?

Samtidig klarer jeg ikke helt å gi slipp heller. Som nevnt tidligere er det godt å ha denne kanalen for å dokumentere prosessen min slik at jeg ikke føler jeg står helt alene. Dette er derfor en av mange grunner til at jeg den siste måneden har måttet ta en pause for å tenke gjennom hva jeg egentlig vil gjøre videre og om denne bloggen skal fortsette.

Men først skal jeg på ferie, og der tenker jeg du som leser skal få lov til å bli med. I alle fall på første del av turen.

Siste gang du ser meg med disse solbrillene

Etter å ha brukt maske på alle bildene i bloggen de første årene, innså jeg en vårdag i 2014 at det var mye enklere å bruke solbriller fremfor å fikle med en maske som måtte tas over hodet og under parykken, og som dessuten tiltrakk seg mye oppmerksomhet. I april samme år kjøpte jeg solbrillene du ser i bildet over hos Primark i Oxford Street i London, og siden har de alltid vært med meg i tilfelle jeg har trengt å ta et bilde til bloggen. Men nå har jeg posert med dem for aller siste gang.

For litt over en måned siden, i det jeg holdt på å gjøre meg klar for å dra til psykologtime, falt solbrillene av hodet mitt i det jeg bøyde meg ned for å plukke opp noe. Rammen fikk et lite knekk og dermed falt det ene brilleglasset ut. Etter et øyeblikks stillhet tenkte jeg «…heldigvis skal jeg ikke ta noen antrekksbilder i dag».

Litt miljøskadd av å ha blogget så lenge med andre ord…

Siden det er snakk om billige plastbriller fra Primark ble tanken om å forsøke reparasjon raskt forkastet, og allerede samme dag, etter timen hos psykolog, ble det investert i nye solbriller hos BikBok, City Lade i Trondheim, på en dag hvor været ikke tilsa at jeg kom til å få bruk for dem med det første. Men nå har jeg i alle fall kjøpt dem, og jeg har også fått tatt dem i bruk da sommeren endelig stakk innom Trøndelag noen dager i forrige uke.

Dermed er det siste gang du ser meg med disse solbrillene som har fulgt meg så lenge i så mange blogginnlegg. Men med tanke på at de nye jeg har kjøpt ikke er så ulike, og jeg tross alt er flittig bruker av arkivbilder, er det ikke sikkert du ville lagt merke til det om jeg ikke hadde skrevet dette noe unødvendige innlegget.

Men så sjelden som jeg gjør det må jeg vel kunne more meg med litt clickbait nå og da?

Hei, bloggen! Husker du meg?

Nå har det gått en måneds tid siden sist jeg ga et livstegn her i bloggen. Selv om jeg vet jeg har hatt lengre pauser tidligere, føles det som om jeg aldri tidligere har vært så lenge borte. Det har kanskje å gjøre med at jeg denne gangen holdt meg så langt unna som jeg overhodet klarte.

For i løpet av dagene etter at siste blogginnlegg ble skrevet, kjente jeg at jeg ikke maktet mer, og jeg var så lei at jeg ikke engang orket å annonsere det da jeg bestemte meg for å slutte å blogge.

Så nå som jeg skriver dette innlegget betyr det vel at jeg har ombestemt meg da? Vel, ikke helt…

Først av alt vil jeg si at dette innlegget er svært vanskelig å skrive, fordi grunnene til at jeg tok denne beslutningen er så mange og sammensatte, og noen av de største årsakene kan jeg bare ikke adressere her uten at det potensielt kan bli bråk og oppstandelse i visse miljøer, og drama er det siste jeg ønsker meg. Men siden jeg har blitt overøst av bekymringsmeldinger i løpet av den siste tiden fra lesere som lurer på hvor jeg har blitt av, så er jeg likevel nødt til å si noe. Det er bare så vanskelig å vite hva jeg skal si, og hva jeg kan si, når jeg må holde så mye tilbake, selv om jeg etter nesten fem år som anonym blogger har blitt ganske vant med å skjule mine spor slik at det skal bli vanskeligere koble hvem det er som skriver.

Men det som kanskje var mest utløsende for at jeg stoppet opp var da jeg innså at jeg ble deprimert hvis sola skinte en dag og jeg ikke klarte å få tak i fotograf og derfor mistet muligheten til å utnytte finværet til å ta antrekksbilder. Når bloggen begynner å styre livet ditt er det kanskje like greit å gi seg?

Og vel, nå har det gått en måned siden jeg gjorde det. På en måte føles det veldig befriende å slippe å tenke på å måtte få tatt de der bildene til bloggen, som dokumenterer både antrekket og prosessen min. Samtidig merker jeg at jeg er mye mer passiv nå, og at det skal mer til for at jeg orker å gå gjennom hårfjernings- og sminkeritualet bare for å gå ut og trene på å være ute som jente i noen timer. Det blir for lett å tenke «orker ikke i dag» når jeg ikke har noen skikkelig motivasjon for å gå ut, slik bloggen ga meg.

Samtidig skal jeg innrømme at det føles litt uforløst å brått avslutte nå, før vi har nådd slutten av reisen.

Så derfor har jeg ikke klart å svare de som har kontaktet meg og spurt hva som skjer og hvorfor jeg ikke oppdaterer. Jeg har rett og slett ikke noe skikkelig svar på hva det er som skjer, om jeg har sluttet eller om dette bare kan karakteriseres som en lang tenkepause. Vi må nok bare ta tiden til hjelp for å se hva som skjer videre.

Men avslutningsvis kan jeg i alle fall si at jeg går ut i sommerferie om en uke og da skal jeg koble av med å reise litt rundt i Norge og hilse på gamle bekjentskaper. Dessuten fikk jeg noen veldig gode nyheter dagen etter at jeg skrev siste innlegg her i bloggen. Så jeg ser veldig lyst på fremtiden nå, og derfor er det heller ingen grunn til å bekymre seg for meg selv om jeg har blitt stille.

Det går faktisk veldig bra med meg nå.

Bruk og kast-kulturen blant bloggere

«Ekkelt, fordi du bruker samme klær hele tiden. På tide for å kjøpe nye eller hva?».

Dette er en del av en kommentar jeg fikk tidligere denne uken til et innlegg hvor jeg poserte i en kjole jeg har hatt i fire år og som jeg har brukt en del tidligere i antrekksbilder her i bloggen. Rett og slett fordi jeg liker den.

Kommentaren smaker mistenkelig mye av trolling, fordi de to antrekkene jeg viste frem før dette var satt sammen av nesten bare nye plagg. Likevel gjør den meg litt trist. Ikke på mine egne vegne, men over forventningene om at bloggere skal fremstå som perfekte, som mange bloggere selv er med på å bygge oppunder.

Man skal hele tiden ha oppdatert garderobe, helst i forkant av motebildet, så man kan presentere de nye trendene før alle andre får dem. Når man da også deler antrekksbilder, er det å bruke samme plagg mer enn tre ganger i visse kretser et sosialt selvmord. Ikke bare til fest, men også når det kommer til hverdagsantrekk.

Men samtidig som man da fronter denne bruk og kast-kulturen, forventes det av bloggere at vi er gode forbilder, og herunder at vi blant annet oppfordrer til å tenke miljøvennlig.

Her får jeg ikke regnestykket til å stemme.

Hvordan kan man på den ene siden stadig gå til innkjøp av nye plagg som man kvitter seg med etter 2-3 gangers bruk for å så kjøpe nye, samtidig som man er bevisste på å ikke sløse med naturressursene?

Nå har min blogg et litt annerledes utgangspunkt enn de fleste andre bloggene som deler antrekksbilder, da jeg som transkjønnet i stedet for å vise de siste trendene heller ønsker å ha et fokus på det å kunne se bra ut og føle seg bra med den kroppen man har. Dersom det føles riktig å ta på akkurat den kjolen en dag, så tar jeg på den kjolen og bryr meg lite om hva c14-dateringen av stoffet viser, så lenge jeg føler det ser bra ut.

Og det kommer jeg også til å fortsette med, selv om jeg i skrivende stund har tre nye kjoler hengende i skapet som fortsatt har merkelappen på, men som jeg gleder meg til å ta i bruk i løpet av sommeren. Så forvent deg å fortsette å se nye og gamle plagg om hverandre her i denne bloggen.

Jeg har ingen planer om å sende deg penisbilder

Her om dagen fikk jeg en privat melding på facebook, fra et menneske jeg aldri har pratet med før. Meldingen besto bare av én enkelt setning, og selv om flere har spurt om dette tidligere, gjorde den litt inntrykk på meg:

«Har du tatt operasjon der nede ennå?»

Her kaster vi ikke bort tid på et overfladisk «hei» eller en annen form for hilsen eller presentasjon av deg selv. Her lar vi være å bry oss om små ubetydelige trivialiteter som at vi ikke kjenner hverandre, vi går like godt rett på sak og stiller de viktige spørsmålene: hvordan ser kjønnsorganet ditt ut?

Det var fristende å svare noe i samme ordlyd som…

«Jeg har ingen planer om å sende deg penisbilder»
«Nei, jeg ER virkelig glad for å se deg»
«Du kan jo stikke hånda di ned i lomma mi litt…?»

…men jeg gjorde det ikke. Jeg svarte ikke i det hele tatt.

For la gå, jeg har en viss forståelse for at folk stiller meg dette spørsmålet. Jeg har blitt «opplært» av andre transaktivister til at jeg skal bli dødelig fornærmet når noen stiller slike spørsmål, men når jeg jo har denne bloggen og bretter ut om min reise og prosess på veien ut av skapet som transkjønnet, så skjønner jeg jo at de som leser kan bli nysgjerrige og at dette er deres måte å vise interesse for noe de ikke aner noe som helst om.

Det jeg da ikke forstår er hvordan det hjelper noen av oss om jeg svarer aggressivt og sarkastisk. Samme hvor fristende det er, og samme hvor mye jeg mener at denne personen burde forstå at det er enkelte ting det er upassende å spørre om. Jeg har tross alt denne bloggen hvor jeg jo er såpass åpen om prosessen min, og da må jeg tåle at folk er litt personlige. Da svarer jeg heller at akkurat dette har jeg ikke lyst til å dele.

Hvis jeg da i det hele tatt orker å svare. For selv om jeg har lagt meg til den vanen at jeg stort sett svarer på alt, så er jeg ikke pålagt å gjøre det skulle det komme inn noe jeg ikke synes fortjener min oppmerksomhet. Det står meg helt fritt å ignorere slike spørsmål og kommentarer.

Og privatsendte meldinger fra ukjente med slike spørsmål faller lett inn i denne kategorien.

Endelig er flyttingen gjennomført!

Det begynner å bli en stund siden jeg byttet bloggplattform fra blogg.no til Femelle, så egentlig burde ikke dette være noen nyhet. Men nå, omtrent tre måneder etter at jeg annonserte plattformbyttet er det med glede jeg kan si at flyttingen er helt gjennomført. For nå har også arkivet fra den gamle bloggen blitt flyttet over til Femelle.

Grunnen til at det har tatt så lang tid er at jeg jo var produktiv og skrev godt over tusen innlegg i løpet av den tiden jeg blogget hos blogg.no. Når de også gjør alt de kan for å sabotere mulighetene til å enkelt bytte plattform, betyr det at alle innleggene har måttet bli flyttet over manuelt, ett og ett av gangen. Slikt tar selvsagt lang tid, og arbeidet er også ganske kjedelig i lengden.

Derfor setter jeg veldig pris på at Rina hos Femelle.no faktisk gjorde denne jobben for meg. Tusen takk, Rina, dette er langt over hva jeg hadde forventet, selv etter at jeg fikk vite at Femelle har en egen person til å bygge design og sette opp bloggene for bloggerne sine. Forskjellen fra blogg.no til Femelle er virkelig som natt og dag.

Med arkivet på plass er dermed starten på reisen på veien ut av skapet som transkjønnet godt dokumentert.

Nå gjelder det også å få på plass fortsettelsen, og ikke minst slutten…

Hvor skal jeg reise neste gang?

Påska er over for denne gang og i dag har jeg vært på jobb igjen for første gang på over en uke. Selv om det var litt tungt å stå opp i morges, så kjente meg mer uthvilt enn på lenge da jeg møtte opp på kontoret. Det tror jeg ikke at jeg hadde gjort om jeg bare hadde vært hjemme og spilt Minecraft hele påska, slik jeg så for meg at jeg kom til å gjøre. Med andre ord er det ingen tvil om at jeg hadde godt av de to dagene jeg fikk i Kristiansund.

Men for å være ærlig tror jeg at mye av grunnen til det var at jeg fikk benyttet anledningen til å møte to av leserne mine. Hadde det ikke vært for det tror jeg at turen hadde fortonet seg som ganske ensom.

Derfor spør jeg nå både deg og stemmen som du hører inni hodet ditt når du leser: Hvem er du, og hvor bor du?

Det kan jo være greit å vite hvor jeg har leserne mine hen sånn til neste gang jeg føler behovet for å reise bort. Så fortell meg nå i kommentarfeltet mitt hvem du er, gjerne hvor lenge du har fulgt bloggen min, og hvorfor du synes jeg skal besøke ditt hjemsted neste gang.

For dette var gøy, og om Mala og Oda var representative for resten av leserne mine frister det med gjentakelse!

20 ting du kanskje ikke visste om meg

Det er nå gått litt over en uke siden bloggen meldte overgang til Femelle. Selv om jeg har følelsen av at de fleste som leser bloggen min er de som har blitt med over fra blogg.no, gjør jo min status som fersk Femelle-blogger at jeg nå også når ut til et nytt publikum. Derfor benytter jeg anledningen til å la nye lesere, og gamle med dårlig hukommelse, til å bli bedre kjent med meg ved å utlevere 20 opplysninger du kanskje ikke visste om meg.

1. Jeg har nesten ikke luktesans og kjenner bare veldig sterke lukter
Fordi jeg ikke er vant med å lukte noe, synes jeg alle lukter er ubehagelige, uansett hva de er.

2. Jeg har også diagnosen essensiell tremor og skjelver alltid litt på hendene
Og der stopper vel likhetene mellom Sophie Elise og meg?

3. Jeg har lest hele Bibelen fra perm til perm
En dag bestemte jeg meg for å finne ut på egenhånd hva jeg trodde på, og spurte farmor om å få låne bibelen hennes i håp om å kanskje finne noen svar. Det fikk jeg ikke. Bare flere spørsmål.

4. Jeg er redd for katter
Jeg har vært allergisk så lenge jeg kan huske og er «opplært» til at katter er noe jeg skal holde meg unna. Når jeg ser en katt på gaten går jeg i stor bue rundt og slipper den ikke av syne før jeg har passert den. Heldigvis bruker katter og jeg å ha en felles forståelse: hvis du ikke plager meg, så plager ikke jeg deg heller.

5. Jeg bruker flere timer på å spille Minecraft og Football Manager hver uke
Jeg omtaler likevel ikke meg selv som en gamer.

6. Jeg eier fire elektriske gitarer
Hvorvidt jeg er god nok til å forsvare eierskapet av så mange kan nok diskuteres, men jeg har spilt i flere band.

7. Jeg har også alltid et gitarplekter tilgjengelig i lommeboka
Det kan jo hende det dukker opp en gitar jeg har lyst til å prøvespille et eller annet sted?

8. Jeg har aldri smakt alkohol
Faktisk har jeg aldri røkt tobakk eller prøvd snus heller. Jeg synes det er like greit å holde seg unna.

9. …men jeg er nesten sykelig avhengig av Coca Cola
Jeg vet jeg drikker alt for mye og jobber med å kutte ned. Selv om jeg ikke er den verste i min omgangskrets.

10. Dumbo er den eneste filmen som får meg til å grine…
Og nei, mamma. Den ene gangen vi så «To gode venner» sammen teller ikke!

11. Jeg prøvde å lage edderkopp-farm da jeg var liten
I løpet av en dag samlet jeg omlag 100 edderkopper i en to-liters iskremboks. De begynte å spise hverandre.

12. Jeg har ingen tatoveringer eller piercings
Men jeg hadde faktisk hull i ene øret fra jeg var elleve til jeg var cirka femten. Nå er det for lengst igjengrodd.

13. Jeg synes de gule seigmennene smaker best
Så det så!

14. Jeg tror ikke det finnes noe såkalt «overnaturlig»
Vitenskapen kan forklare absolutt alt. Det er bare vår kunnskap om universets lover som er begrenset.

15. Likevel ser jeg «Åndenes makt» når jeg har mulighet
…og ler så jeg griner!

16. Det eneste jeg kan si på russisk er «Na zdorovie babushka» – «Skål, bestemor»
Det verste er at jeg faktisk har brukt setningen i en relevant sammenheng!

17. Om jeg sliter med å få sove, streamer jeg en tilfeldig episode av Ancient Aliens på mobilen
Og da slukner jeg gjerne før grekeren med det crazy håret rekker å si «What if aliens…»

18. Det finnes en wikipedia-artikkel om meg under mitt folkeregistrerte mannsnavn
Og nei, jeg har ikke skrevet den selv!

19. Jeg stoler ikke på mennesker som mener ananas på pizza er godt
Det må være noe skikkelig galt med dømmekraften deres

20. Jeg har hatt tre forskjellige jobber i løpet av den tiden Emilies skap har eksistert
Og det er først i den jobben jeg har nå at jeg føler jeg har en fremtid…

Føler du at du lærte noe nytt?

All work and no play…

Det har vært stille fra meg denne uka, og denne gangen skylder jeg på jobben. Vanligvis jobber jeg jo bare 50%, men denne uka har jeg ikke bare vært på jobb hver dag – jeg jobbet også overtid onsdag og torsdag.

Egentlig klager jeg ikke når grunnen er, uten å si for mye, at vi til i dag har måttet ferdigstille et prosjekt innen det fagfeltet jeg er best på av oss på kontoret. Det gjør jo underverker for selvtilliten når sjefen gir deg en bestemt oppgave fordi du er den beste til å utføre den. Særlig når det er noe du også liker å gjøre.

Men å jobbe overtid gir ikke akkurat tid til å pleie fritidsaktiviteter slik som bloggen, og kroppen merker jo også at jeg har jobbet mer enn normalt. Derfor har kveldene stort sett gått bort til rekreasjon og Minecraft denne uka. Og for å slippe å lage middag i de sene kveldstimene i går, unnet jeg meg selv en burger med fries på Sot på vei hjem. Aldri har den burgeren smakt så godt som den gjorde i går!

Nå skal jeg bruke helgen til å slappe av litt, før jeg begynner på en ny uke som også ser ut til å bli travel, og det ser også ut til at jeg må en tur til Oslo med jobben mot slutten av neste uke. Likevel håper jeg at jeg i løpet av helgen får ut noen nye livstegn og blogginnlegg av et kaliber som vekker interesse også utenfor den trofaste skaren av faste lesere.

…og at jeg får tak i en fotograf til søndag.

Emilies skap melder overgang til Femelle!

Etter at jeg for noen uker siden bestemte meg for å forlate blogg.no med øyeblikkelig virkning, brukte jeg noen dager på å teste ulike bloggportaler, og jeg var i ferd med å bygge en blogg hos en av dem også. Men så fikk jeg en melding fra bloggvenninne Benedicte som sa «Nei, drit i det! Send søknad til Femelle om å få blogge der i stedet». Til min store overraskelse fikk jeg svar allerede neste dag om at de gjerne ville ha meg med.

Dermed kan jeg stolt annonsere at du fra nå av finner Emilies skap på både emilieskap.femelle.no, og…

Som jeg skrev på bloggens facebookside for litt siden, føler jeg meg litt som en toppfotballspiller som har gjennomgått et klubbytte.  I 2012 begynte jeg karrieren hos blogg.no, en bloggplattform som i fotballanalogien på den tiden ville vært den største og kanskje mestvinnende klubben i norsk sammenheng, men som i årene etter har slitt med å holde på sin status og som stadig ser de største stjernene sine gå til andre klubber uten at de evner å hente inn nye stjerner eller fostre frem nye talenter. De er fortsatt i toppen, men de er ikke like soleklare vinnere nå som jeg drar derifra som de var i 2012 da jeg skrev mitt første innlegg.

Når det gjelder min status hos blogg.no føler jeg at jeg i beste fall hadde tittelen benkesliter, med noen få innhopp i førsteelleveren nå og da. Å komme til Femelle føles som å ha gått fra benketilværelsen i en stor klubb, til en noe mindre klubb hvor sjansen for trofeer er ganske mye mindre, selv om de jo fortsatt er tilstede.

Likevel har kommunikasjonen mellom meg og «ledelsen» de siste ukene fått meg til å føle meg mer velkommen og at sjansene for spilletid og videreutvikling er desto større. Jeg får følelsen av at dette er noen som tar vare på og virkelig bryr seg om bloggerne sine! Jeg mener, Femelle har en egen dedikert person til å sette opp bloggdesign etter bloggernes eget ønske, og for en fantastisk jobb hun har gjort med å få bloggen min akkurat slik jeg vil ha den!

Litt bekymret har jeg jo vært for at denne overgangen fører til at jeg mister lesere, men siden antallet følgere har gått betydelig opp på både facebook og bloglovin etter at jeg annonserte pausen og påfølgende plattformbytte, har jeg troen på at de aller fleste nå blir med over. Dessuten hadde alternativet til å flytte vært å legge ned bloggen helt, og det hadde jeg i alle fall tapt lesere på.

Nå kjenner jeg meg mer motivert enn noen gang og gleder meg til å komme i gang med bloggingen igjen!

…og bra er det, for jeg har mye å ta igjen!