Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Blogg'

Emilies skap fyller fem år i dag!

«Kjære dagbok…»

Slik startet det første innlegget i denne bloggen, som jeg postet en sen kveld i september 2012, og dermed tok det første famlende steget på veien ut av skapet som transkjønnet. I dag er det nøyaktig fem år siden!

Jeg skal ærlig innrømme at hvis du hadde fortalt meg i 2012 at jeg fem år senere fortsatt ikke var kommet ut av det berømte skapet, ville jeg nok blitt litt motløs. Men med tanke på hvor fort jeg føler disse årene har gått så føler jeg ingen skam over at jeg fortsatt ikke er helt i mål. Dessuten har jeg jo ikke stått på stedet hvil heller.

Da bloggen ble startet opp turte jeg kun å kle meg som jente når jeg var alene eller med venninner jeg stolte veldig på, og det var så vidt jeg turte å gå ut i Londons gater som jente en uke etter at første innlegg ble postet. Nå gjør jeg det nesten uten å tenke over det, hjemme i Trondheim.

Bildene over er sånn sett ikke tilfeldig utvalgt. Det til venstre, som var det første bildet jeg publiserte i bloggen, ble tatt en sen februarkveld i den svakt opplyste leiligheten til min venninne Ida, og smilet mitt viser at jeg er ikke helt komfortabel med situasjonen. Men i bildet til høyre, som den samme Ida tok for to uker siden, ser vi at jeg er avslappet nok til å kunne gjøre meg til for fotografen, selv om vi står utendørs – midt i Trondheim sentrum.

Jeg føler det egentlig sier alt om hvor stor utvikling som har vært siden første innlegg ble postet denne kvelden for fem år siden, og selv om jeg fortsatt ikke er helt i mål, så føler jeg på meg at det ikke er så lenge igjen nå!

Tusen takk for at du leser bloggen min, uansett om du har fulgt den siden starten eller om du ramlet inn forrige torsdag. Det er med din hjelp jeg har kommet så langt!

PS! Jubileet ble selvsagt feiret. Titt innom senere i kveld for å se hvordan vi markerte begivenheten!

Spennende tider i vente!

Denne helgen ble ikke helt slik jeg hadde planlagt. Egentlig ventet jeg nemlig besøk fra Oslo som jeg skulle ta med rundt på en liten omvisning i min usedvanlig vakre hjemby, og samtidig proppe hodet hennes fullt med lokalhistorie av den typen bare en ekte Trondheimspatriot kan. Men influensasesongen satte visst en stopper for det og besøket mitt måtte avlyse og bli hjemme.

Dermed sitter jeg i stedet hjemme og spiller Minecraft. Sånt blir det ikke spennende blogginnlegg av, og derfor kan kanskje overskriften til dette innlegget virke litt misvisende. Likevel har jeg hatt litt e-postkorrespondanse og gjort en avtale som innebærer at jeg om ikke så lenge skal gjøre noe som trygt kan karakteriseres som langt utenfor den berømte komfortsonen min. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er nervøs, men fordi jeg ser det som en stor ære å bli spurt kunne jeg egentlig ikke si nei heller.

Dessuten holder jeg nå på å legge spennende planer for neste helg, som jeg har bestemt at et lite utvalg av leserne mine også skal få lov til å bli en del av. Disse er allerede kontaktet og med tanke på de entusiastiske svarene jeg har fått, kan jeg ikke annet enn å tro dette vil bli veldig bra!

Så overskriften lyver ikke. Det er virkelig spennende tider i vente. Og jeg gleder meg!

Hva skjedde etter politianmeldelsen?

For en tid tilbake skrev jeg om hvordan to bekjente av meg fikk anonyme e-poster som var sendt for å henge meg ut og avsløre at jeg er transkjønnet. Siden dette har skjedd meg før, og at det var flere grunner til å tro at det er samme person som sto bak, valgte jeg å gå til anmeldelse. Etter dette har jeg fått noen spørsmål om utviklingen i saken, uten at jeg har villet svare, men i dag føler jeg at jeg endelig kan sette punktum.

Ikke overraskende ble saken raskt henlagt fra politiets side, men den ble i stedet overført til Konfliktrådet hvor jeg i morgentimene i dag var i møte med en mekler og personen jeg anmeldte.

På grunn av taushetsplikten i Konfliktrådet kan jeg ikke si noe som helst om hva som ble sagt, men det jeg derimot har fått tillatelse til å si er at den andre parten og jeg har kommet til en enighet og at så lenge denne avtalen holdes, kommer jeg ikke til å gjøre noe mer for å etterfølge denne saken videre.

For meg er den nå altså å regne som avsluttet, og det føles godt.


Men det som er enda bedre er at fordi jeg måtte be om fri fra jobben i noen timer for å dra på møtet, ble det naturlig å snakke med to av mine kolleger om bakgrunnen for depresjonen min. Som sagt sto jeg frem på jobben for ganske nøyaktig et år siden, og mine kolleger har bare vært støttende siden det, men siden vi er en bedrift i vekst har det kommet inn et nytt ansikt på kontoret siden da, og i tillegg har vi fått inn noen som er her på et korttidsengasjement ut året. Kjempetrivelige folk, men de har altså ikke visst noe.

Ikke før nå i alle fall, for ved å si at jeg måtte starte dagen hos Konfliktrådet neste dag, ble det naturlig å ta opp hvorfor jeg er hos psykologen en gang i måneden, og samtidig stå frem som transkjønnet også for dem.

Som forventet tok de det veldig pent, og i den grad jeg merket noen negativitet var det deres egen skuffelse over å ikke ha lagt merke til at jeg gikk på jobb med sminke i forrige uke.

Dermed kjenner jeg nå en enorm lettelse over å si meg ferdig med en sak som har vært bakgrunn for mye frustrasjon, og jeg kan med stolthet si at nå vet alle på kontoret at jeg er transkjønnet.

Nå kan jeg se videre og konsentrere meg om nye utfordringer.

Hvor deilig er ikke det?

Nå står utfordringene i kø

For noen dager siden hintet jeg litt om at jeg prøver å overtale RockStar Charlie til å bli med meg på tur til min favorittby London, siden hun jo aldri har vært der. Etter å ha vært innom nettbanken i dag for å gjøre et motvillig offer til regningsavguden, innser jeg at jeg nok har brukt nok penger på reise for en stund. Dermed må overtalelsestaktikkene legges i skuffen inntil videre. Det betyr likevel ikke at det skal bli kjedelig i bloggen fremover. Bare denne uka har jeg planlagt to utfordringer for meg selv, for å hjelpe meg på veien ut av skapet!

Begge utfordringene er et godt stykke utenfor komfortsonen min, og jeg kjenner jeg blir fylt med en blanding av frykt og spenning bare jeg tenker på dem. Om jeg klarer å gjennomføre vil de ha stor betydning for meg på veien mot å stå frem og bli jente på heltid.

Dessuten tror jeg ikke at jeg hadde vurdert noen av dem engang om det ikke hadde vært for turene jeg tok i sommer, som jo gjorde underverker for selvtilliten min, både med sminkekurs hos Charlie og mitt første møte som jente med min eks-sjef i Bergen og ikke minst oppgjøret med fortidens demoner og gamle angsttanker i Bodø. Det er verdt mer enn summen av kroner jeg brukte på turene.

Det vil nok også du som leser merke når du i løpet av de neste dagene får lese om utfordringene jeg nå planlegger. Etter at du har tilgitt den kryptiske tonen i dette innlegget, selvsagt.

Er det noe spesielt du ser for deg kunne vært en bra utfordring for å gi meg trening i å leve åpent som jente? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Begynner i fulltidsstilling i drømmejobben!

Så var sommerferien over for min del, og etter tre uker fri er jeg i morgen tilbake på jobb. Men når jeg møter på kontoret i morgen er det for første gang i en fulltidsstilling og som fast ansatt!

Det finnes ikke ord i mitt vokabular som kan beskrive hvor glad jeg er!

I november er det to år siden jeg begynte å jobbe for denne bedriften, i første omgang på en kontrakt for tre dager i uken i tre måneder. Kontrakten ble stadig utvidet, og siden februar har jeg jobbet fire dager i uken. Så en dag i juni ble jeg innkalt på sjefens kontor for å snakke om fremtiden, og jeg gikk derifra med tilbud om fast jobb fra 14. august i en 100%-stilling. Jeg kunne ikke annet enn å si ja, og plutselig var det som om universet var i balanse igjen etter den tunge helgen jeg akkurat hadde gjennomgått i Oslo bare noen dager tidligere.

Selv om jeg aldri har sagt her i bloggen nøyaktig hva jeg jobber med, så har jeg flere ganger kommet med små hint om hvor godt jeg trives og hvilke fantastiske karer det er jeg jobber med. Når vi entrer september er det også et år siden jeg sto frem som transkjønnet for dem, og akkurat som de lovte den dagen så har ikke det forandret noen ting. Jeg føler meg rett og slett ganske heldig som har fått denne muligheten og nå er det opp til meg å fortsette å gjøre en god jobb for dem. For det er virkelig ikke meg i mot å bli i denne bedriften frem til den dagen jeg går av med pensjon.

Men dette kommer nok garantert til å få konsekvenser for bloggen også. Vel vitende om at det i forumet på Kvinneguiden insisteres på at blogging ikke kvalifiserer som arbeid, så har jeg likevel lagt ned ganske mange timer i hvert innlegg i denne bloggen, og selv om jeg har hatt fulltidsjobber før, så har jeg alltid hatt det så lenge denne bloggen har eksistert. Det kan godt hende at jeg klarer det, men jeg har en følelse av at det kan bli litt tøft, i det minste i en overgangsperiode mens jeg blir vant med denne nye hverdagen. Akkurat som at tre dager i uken føltes mye etter å ha gått arbeidsledig i et halvt år.

Dermed kan dette føye seg inn i rekken over årsaker som har ført til at det har vært lange perioder med stillhet her inne. Men som sagt, så er dette noe jeg er veldig glad for og selv om innleggene kanskje uteblir, så går det veldig bra med meg for tiden.

PS! Om du vil følge med på når det kommer nye innlegg, kan det å like facebooksiden min være en idé. Om du ikke allerede gjør det da…

Siste mulighet til et anonymt liv?

I det siste har jeg holdt litt øye med en tråd i forumet hos Kvinneguiden hvor det hevdes at bloggere har flere narsissistiske trekk, for hvorfor skulle vi ellers handle i den tro av at folk er så utrolig interesserte i livene våre at vi trenger å brette ut om dem åpen på verdensvevet?

Vel, selv er jeg en person som ikke takler oppmerksomhet spesielt godt. Men jeg har ikke alltid vært sånn. Da jeg var i slutten av tenårene var jeg, uten å si for mye, i ferd med å bygge meg et navn og en karriere som gjorde at jeg var en del i media og ble i visse kretser omtalt som «det neste store». Kjendis var jeg nok aldri, men jeg elsket hvert sekund av det, selv når terningen rullet til en toer, noe den gjorde innimellom. Men selv da var jeg opptatt av at jeg skulle bli lagt merke til på grunn av det jeg gjorde, ikke på grunn av hvem jeg var som person.

Derfor skulle jeg aldri gå ut med at jeg innerst inne følte meg som jente, for da kom jeg bare til å bli vurdert og omtalt som «den transkjønnede». Og det funket å leve med et konstruert image som maskulin med maskinklipt hår og skjegg på haka, inntil en dag jeg traff veggen og sank ned i en dyp depresjon som gjorde det umulig å fortsette karrieren min, selv om det var noe jeg elsket å holde på med. Jeg som tidligere hadde elsket å være midtpunktet, trakk meg nå tilbake i skyggene. Dermed forsto jeg at jeg var nødt til å stå frem, men hvordan? Jeg som ikke hadde noen trening i å leve som jente utover i trygge hjemlige omgivelser og kun foran de venninnene jeg stolte mest på?

En venninne foreslo at jeg kunne begynne å blogge, anonymt, og på den måten ta det litt gradvis. Jeg tente ikke på ideen med det første, men etter en stund innså jeg at alternativet med å bare stå frem over natten aldri ville fungere for meg, og for snart fem år siden var Emilies skap et faktum. Dermed hadde jeg både et utløp for tankene mine på veien, samtidig som jeg igjen gradvis ble vant med å få oppmerksomhet mot meg som transkjønnet slik at jeg lettere skulle takle medieoppstyret som på grunn av min bakgrunn uansett ville komme den dagen jeg sto frem.

Men vil det egentlig det? For noen uker siden traff jeg igjen en gammel venninne av mamma som jeg brukte å være mye hos i oppveksten. Hun fortalte smilende at hun hadde tatt vare på en del dokumentasjon av mine tidlige arbeider fra sen barndom og tidlige ungdomsår som hun tenkte å ta frem når jeg ble kjent. Da faren min lo og sa at «det toget har nok gått nå» slo det meg at han jo hadde helt rett. Nå er det over fem år siden jeg tok en pause fra min tidligere karriere for å begynne å jobbe med meg selv og depresjonen, og det er enda lenger siden sist jeg sto på en scene. Selv om jeg fortsatt bruker mine kunnskaper og evner til noe beslektet i min nåværende jobb, fronter jeg ikke lenger meg selv eller mitt eget navn, det skjer under et firmanavn. Jeg er rett og slett i ferd med å bli glemt og har forsvunnet inn i en anonym åtte til fire-jobb.

Og jeg tenkte: det passer meg egentlig utmerket!

Men med den tanken forsvant også noe av bloggens funksjon plutselig. Drømmen min hadde jo alltid vært å kunne gå ut og forsvinne i mengden som en hvilken som helst annen jente, men med tanke på bakgrunnen min tenkte jeg at dette aldri kom til å skje. Nå derimot, som jeg er i ferd med å bli glemt for det jeg en gang gjorde under mannsnavnet mitt, kan det faktisk hende at jeg får oppleve dette. Men ikke så lenge jeg blogger!

For det siste året har jeg opplevd å bli kjent igjen når jeg går ut som Emilie. Jeg merker at flere ser på meg og smiler lurt, og at når jeg kommer hjem finner meldinger fra lesere som forteller at de har sett meg der og der, noe som stemmer med hvor jeg faktisk var denne dagen. Så derfor spør jeg meg selv om denne bloggen nå faktisk virker mot sin hensikt?

Samtidig klarer jeg ikke helt å gi slipp heller. Som nevnt tidligere er det godt å ha denne kanalen for å dokumentere prosessen min slik at jeg ikke føler jeg står helt alene. Dette er derfor en av mange grunner til at jeg den siste måneden har måttet ta en pause for å tenke gjennom hva jeg egentlig vil gjøre videre og om denne bloggen skal fortsette.

Men først skal jeg på ferie, og der tenker jeg du som leser skal få lov til å bli med. I alle fall på første del av turen.

Siste gang du ser meg med disse solbrillene

Etter å ha brukt maske på alle bildene i bloggen de første årene, innså jeg en vårdag i 2014 at det var mye enklere å bruke solbriller fremfor å fikle med en maske som måtte tas over hodet og under parykken, og som dessuten tiltrakk seg mye oppmerksomhet. I april samme år kjøpte jeg solbrillene du ser i bildet over hos Primark i Oxford Street i London, og siden har de alltid vært med meg i tilfelle jeg har trengt å ta et bilde til bloggen. Men nå har jeg posert med dem for aller siste gang.

For litt over en måned siden, i det jeg holdt på å gjøre meg klar for å dra til psykologtime, falt solbrillene av hodet mitt i det jeg bøyde meg ned for å plukke opp noe. Rammen fikk et lite knekk og dermed falt det ene brilleglasset ut. Etter et øyeblikks stillhet tenkte jeg «…heldigvis skal jeg ikke ta noen antrekksbilder i dag».

Litt miljøskadd av å ha blogget så lenge med andre ord…

Siden det er snakk om billige plastbriller fra Primark ble tanken om å forsøke reparasjon raskt forkastet, og allerede samme dag, etter timen hos psykolog, ble det investert i nye solbriller hos BikBok, City Lade i Trondheim, på en dag hvor været ikke tilsa at jeg kom til å få bruk for dem med det første. Men nå har jeg i alle fall kjøpt dem, og jeg har også fått tatt dem i bruk da sommeren endelig stakk innom Trøndelag noen dager i forrige uke.

Dermed er det siste gang du ser meg med disse solbrillene som har fulgt meg så lenge i så mange blogginnlegg. Men med tanke på at de nye jeg har kjøpt ikke er så ulike, og jeg tross alt er flittig bruker av arkivbilder, er det ikke sikkert du ville lagt merke til det om jeg ikke hadde skrevet dette noe unødvendige innlegget.

Men så sjelden som jeg gjør det må jeg vel kunne more meg med litt clickbait nå og da?

Hei, bloggen! Husker du meg?

Nå har det gått en måneds tid siden sist jeg ga et livstegn her i bloggen. Selv om jeg vet jeg har hatt lengre pauser tidligere, føles det som om jeg aldri tidligere har vært så lenge borte. Det har kanskje å gjøre med at jeg denne gangen holdt meg så langt unna som jeg overhodet klarte.

For i løpet av dagene etter at siste blogginnlegg ble skrevet, kjente jeg at jeg ikke maktet mer, og jeg var så lei at jeg ikke engang orket å annonsere det da jeg bestemte meg for å slutte å blogge.

Så nå som jeg skriver dette innlegget betyr det vel at jeg har ombestemt meg da? Vel, ikke helt…

Først av alt vil jeg si at dette innlegget er svært vanskelig å skrive, fordi grunnene til at jeg tok denne beslutningen er så mange og sammensatte, og noen av de største årsakene kan jeg bare ikke adressere her uten at det potensielt kan bli bråk og oppstandelse i visse miljøer, og drama er det siste jeg ønsker meg. Men siden jeg har blitt overøst av bekymringsmeldinger i løpet av den siste tiden fra lesere som lurer på hvor jeg har blitt av, så er jeg likevel nødt til å si noe. Det er bare så vanskelig å vite hva jeg skal si, og hva jeg kan si, når jeg må holde så mye tilbake, selv om jeg etter nesten fem år som anonym blogger har blitt ganske vant med å skjule mine spor slik at det skal bli vanskeligere koble hvem det er som skriver.

Men det som kanskje var mest utløsende for at jeg stoppet opp var da jeg innså at jeg ble deprimert hvis sola skinte en dag og jeg ikke klarte å få tak i fotograf og derfor mistet muligheten til å utnytte finværet til å ta antrekksbilder. Når bloggen begynner å styre livet ditt er det kanskje like greit å gi seg?

Og vel, nå har det gått en måned siden jeg gjorde det. På en måte føles det veldig befriende å slippe å tenke på å måtte få tatt de der bildene til bloggen, som dokumenterer både antrekket og prosessen min. Samtidig merker jeg at jeg er mye mer passiv nå, og at det skal mer til for at jeg orker å gå gjennom hårfjernings- og sminkeritualet bare for å gå ut og trene på å være ute som jente i noen timer. Det blir for lett å tenke «orker ikke i dag» når jeg ikke har noen skikkelig motivasjon for å gå ut, slik bloggen ga meg.

Samtidig skal jeg innrømme at det føles litt uforløst å brått avslutte nå, før vi har nådd slutten av reisen.

Så derfor har jeg ikke klart å svare de som har kontaktet meg og spurt hva som skjer og hvorfor jeg ikke oppdaterer. Jeg har rett og slett ikke noe skikkelig svar på hva det er som skjer, om jeg har sluttet eller om dette bare kan karakteriseres som en lang tenkepause. Vi må nok bare ta tiden til hjelp for å se hva som skjer videre.

Men avslutningsvis kan jeg i alle fall si at jeg går ut i sommerferie om en uke og da skal jeg koble av med å reise litt rundt i Norge og hilse på gamle bekjentskaper. Dessuten fikk jeg noen veldig gode nyheter dagen etter at jeg skrev siste innlegg her i bloggen. Så jeg ser veldig lyst på fremtiden nå, og derfor er det heller ingen grunn til å bekymre seg for meg selv om jeg har blitt stille.

Det går faktisk veldig bra med meg nå.

Bruk og kast-kulturen blant bloggere

«Ekkelt, fordi du bruker samme klær hele tiden. På tide for å kjøpe nye eller hva?».

Dette er en del av en kommentar jeg fikk tidligere denne uken til et innlegg hvor jeg poserte i en kjole jeg har hatt i fire år og som jeg har brukt en del tidligere i antrekksbilder her i bloggen. Rett og slett fordi jeg liker den.

Kommentaren smaker mistenkelig mye av trolling, fordi de to antrekkene jeg viste frem før dette var satt sammen av nesten bare nye plagg. Likevel gjør den meg litt trist. Ikke på mine egne vegne, men over forventningene om at bloggere skal fremstå som perfekte, som mange bloggere selv er med på å bygge oppunder.

Man skal hele tiden ha oppdatert garderobe, helst i forkant av motebildet, så man kan presentere de nye trendene før alle andre får dem. Når man da også deler antrekksbilder, er det å bruke samme plagg mer enn tre ganger i visse kretser et sosialt selvmord. Ikke bare til fest, men også når det kommer til hverdagsantrekk.

Men samtidig som man da fronter denne bruk og kast-kulturen, forventes det av bloggere at vi er gode forbilder, og herunder at vi blant annet oppfordrer til å tenke miljøvennlig.

Her får jeg ikke regnestykket til å stemme.

Hvordan kan man på den ene siden stadig gå til innkjøp av nye plagg som man kvitter seg med etter 2-3 gangers bruk for å så kjøpe nye, samtidig som man er bevisste på å ikke sløse med naturressursene?

Nå har min blogg et litt annerledes utgangspunkt enn de fleste andre bloggene som deler antrekksbilder, da jeg som transkjønnet i stedet for å vise de siste trendene heller ønsker å ha et fokus på det å kunne se bra ut og føle seg bra med den kroppen man har. Dersom det føles riktig å ta på akkurat den kjolen en dag, så tar jeg på den kjolen og bryr meg lite om hva c14-dateringen av stoffet viser, så lenge jeg føler det ser bra ut.

Og det kommer jeg også til å fortsette med, selv om jeg i skrivende stund har tre nye kjoler hengende i skapet som fortsatt har merkelappen på, men som jeg gleder meg til å ta i bruk i løpet av sommeren. Så forvent deg å fortsette å se nye og gamle plagg om hverandre her i denne bloggen.

Jeg har ingen planer om å sende deg penisbilder

Her om dagen fikk jeg en privat melding på facebook, fra et menneske jeg aldri har pratet med før. Meldingen besto bare av én enkelt setning, og selv om flere har spurt om dette tidligere, gjorde den litt inntrykk på meg:

«Har du tatt operasjon der nede ennå?»

Her kaster vi ikke bort tid på et overfladisk «hei» eller en annen form for hilsen eller presentasjon av deg selv. Her lar vi være å bry oss om små ubetydelige trivialiteter som at vi ikke kjenner hverandre, vi går like godt rett på sak og stiller de viktige spørsmålene: hvordan ser kjønnsorganet ditt ut?

Det var fristende å svare noe i samme ordlyd som…

«Jeg har ingen planer om å sende deg penisbilder»
«Nei, jeg ER virkelig glad for å se deg»
«Du kan jo stikke hånda di ned i lomma mi litt…?»

…men jeg gjorde det ikke. Jeg svarte ikke i det hele tatt.

For la gå, jeg har en viss forståelse for at folk stiller meg dette spørsmålet. Jeg har blitt «opplært» av andre transaktivister til at jeg skal bli dødelig fornærmet når noen stiller slike spørsmål, men når jeg jo har denne bloggen og bretter ut om min reise og prosess på veien ut av skapet som transkjønnet, så skjønner jeg jo at de som leser kan bli nysgjerrige og at dette er deres måte å vise interesse for noe de ikke aner noe som helst om.

Det jeg da ikke forstår er hvordan det hjelper noen av oss om jeg svarer aggressivt og sarkastisk. Samme hvor fristende det er, og samme hvor mye jeg mener at denne personen burde forstå at det er enkelte ting det er upassende å spørre om. Jeg har tross alt denne bloggen hvor jeg jo er såpass åpen om prosessen min, og da må jeg tåle at folk er litt personlige. Da svarer jeg heller at akkurat dette har jeg ikke lyst til å dele.

Hvis jeg da i det hele tatt orker å svare. For selv om jeg har lagt meg til den vanen at jeg stort sett svarer på alt, så er jeg ikke pålagt å gjøre det skulle det komme inn noe jeg ikke synes fortjener min oppmerksomhet. Det står meg helt fritt å ignorere slike spørsmål og kommentarer.

Og privatsendte meldinger fra ukjente med slike spørsmål faller lett inn i denne kategorien.