Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Blogg'

Hurra! Jeg inntar topp 20 på topplisten i Trondheim!

Beklager mitt andre metainnlegg på rad, men jeg fikk en litt gledelig nyhet da jeg sto opp i dag. Jeg satte jo ny besøksrekord på bloggen i går, med åtte brukere over rekorden, så det var ganske knapt. Sist jeg satte en rekord var jeg på 23. plass på topplisten for Trondheim, så da måtte jeg sjekke hvor jeg er hen nå.

Så nå ble jeg veldig glad:


Topp 20 i Trondheim? Det var jo målet mitt da jeg startet! Så på en måte er dette litt trist, hvor skal jeg gå herifra? Kanskje det blir å prøve å holde seg der. Jeg tror ikke jeg tør å drømme om å komme inn på den nasjonale topplisten nemlig.

Og Ida Christine… jeg ser deg nok der oppe på 14. plass. Ikke føl deg for trygg. Jeg er rett bak deg 😉

Takk til alle som har fulgt bloggen min så langt. Håper dere fortsetter å titte innom.

Jeg trenger DIN hjelp! Ja, DIN ja!

Beklager å høres så dramatisk ut, men det trengtes for å få oppmerksomheten din (ja, DIN ja!). Nå ser det ut til at jeg har den, så da må jeg vel komme til saken så jeg ikke mister den igjen.

Er du fortsatt med? Godt.

Denne bloggen har en facebookside. Ikke slutt å lese ennå, jeg vil et sted med dette! Med facebooksider er det sånn at man ikke får tilgang på statistikken før siden har minst 30 liker. I skrivende stund har siden 27 liker. Hadde du visst hvor mye jeg følger statistikken i denne bloggen, så hadde du også visst at jeg svært gjerne skulle likt å se hvordan status er på facebooksiden også. Jeg klarer faktisk ikke å vente på at tre personer til skal trykke seg inn og gjøre det av seg selv.

Derfor ber jeg aller nådigst om at du hjelper meg med dette. Du trykker ganske enkelt på det fine banneret helt nederst i dette innlegget, for å komme til facebooksiden. Når du er der inne, så regner jeg med du vet selv hvordan du liker siden. Dersom du allerede liker siden, så synes jeg du er fantastisk og kan vel egentlig ikke kreve noe mer av deg. Annet enn at du slår av lyset etter deg når du forlater toalettet, men det burde være en selvfølge. Kanskje du slipper hvis du får noen av dine venner til å like siden også? …nei, jeg er tilhenger av at vi ikke skal sløse energi, så det får bli sånn.

Vil du gi meg tilgang til statistikken på siden min så jeg får sove i natt?

…eller er du en av dem som sløser energi?

Oppdatering 08:52 torsdag 1. november: Nå har siden 30 liker, men jeg fortsatt ikke tilgang på statistikken min… merkelig. Håper den kommer, og at den kanskje kommer fortere hvis dere fortsetter å like siden?

Fikset litt på designet: Nå leveres også bloggen med meny!

Nok et innlegg som har rot i det som har blitt selve symbolet på denne bloggen. Masken min.


Tidligere denne uken så jeg meg lei på alle spørsmålene om hvorfor jeg bruker maske på alle bildene av meg selv i denne bloggen, og delvis også oppfordringer til å kaste den fra folk som ikke skjønner at det per dags dato ikke er aktuelt, for min egen trygghetsfølelses skyld. Det er enten å blogge anonymt, eller ikke i det hele tatt. Derfor skrev jeg et innlegg om det, og etter det stilnet det. Litt. Men etter hvert som dette innlegget rullet nedover på siden, og inn i glemselen, så begynte det også å komme nye kommentarer og spørsmål om det samme. Jeg kan ikke skrive det samme innlegget om og om igjen, så da måtte jeg finne en løsning sånn at det alltid er synlig fra førstesiden.

Løsningen ble å lage en meny hvor det tydelig står hvor man kan få svaret på spørsmålet som så mange stiller. I den samme menyen la jeg også til en link til innlegget om den sommerdagen da jeg som trettenåring oppdaget at jeg var jente, for det synes jeg er et viktig innlegg for å forstå denne bloggen, som kanskje mange kan ha glede av å lese når de kommer inn hit for første gang.

Om de ikke orker å trykke seg inn, så får det være deres problem. Da får de nemlig ikke svar heller.

I tillegg har jeg lagt til link til to av de tingene jeg først og fremst ønsker å eksponere i denne bloggen. Utfordringer ved å være transkjønnet i skjul, og også outfits. Sistnevnte kommer jeg ikke til å ha så mye av fremover på grunn av bosituasjonen min, men poster det når jeg kan. Til slutt har jeg med en link til facebooksiden min, for den vil jeg at så mange som mulig liker nå. Litt skuffet over enkelte venner forresten, merker jeg…

Jeg skal innrømme jeg slet veldig med å kode denne menyen, slik at det så bra ut. Selve linkene var enkelt, det er jo bare å sette opp en liste, og det er jo noe av det første man lærer når man skal i gang med HTML. Men så, når jeg skulle over på det estetiske, eller CSS-en om du vil, så ble det straks verre. Jeg begynte å lure på hvordan i all verden jeg besto eksamen i webprogrammering på høyskolenivå for en liten stund siden. Det lille jeg kunne da må ha forsvunnet. Men ikke dessto mindre, til slutt endte jeg opp med det du ser nå. Det er mulig jeg endrer det senere, men akkurat nå er jeg veldig fornøyd med utseendet på bloggen.

Fortell meg gjerne hva du synes også. Og om du klarer du å gjette hva som er favorittfargen min.

Hvorfor blogglisten er ubrukelig, og facebook rocker gata

Da jeg begynte å blogge ble jeg anbefalt å registrere bloggen min på blogglisten, så den kunne bli enklere å følge. Samtidlig måtte jeg ha et banner i sidebaren på bloggen som man kunne trykke på for å følge bloggen min på blogglisten. Nå har jeg fjernet dette banneret. Hvorfor?

Fordi blogglisten har vist seg å være mer unyttig enn mannlige brystvorter!

Seriøst, jeg har vært innom blogglisten et par ganger i løpet av like mange dager. I følge denne siden så har jeg ikke oppdatert bloggen siden innlegget om at jeg gjesteblogget hos Aylar von Kuklinski. Fantastisk, det er jo nesten en måned siden, og jeg har publisert to innlegg per dag, pluss/minus, etter at jeg kom hjem fra London. Ja, dette innlegget som blogglisten sier er siste oppdatering fra meg er til og med postet før jeg dro til London. Det var jo da bloggen min begynte å ta form. Hva er vitsen med en varslingstjeneste som ikke varsler?

Nei, takk og farvel.

I stedet har jeg jo opprettet en facebookside hvor jeg gjerne ser at du går inn og trykker på «liker» hvis du vil følge bloggen min. Hvorfor skulle du gjøre det, når du bare kan titte innom disse sidene sporadisk i stedet? Vel… godt spørsmål. Men jeg kan kanskje lokke med at jeg legger ut litt tilleggskommentarer til blogginnlegget der, og innimellom også ting som egentlig skulle i bloggen og som ble klippet bort og lignende? Jeg har i alle fall hatt med sånt allerede, til glede for de seks individene som liker siden. Hvor en av dem er meg…

Men jeg skulle gjerne ønske at minst 24 personer til går inn og liker siden. Sånn at jeg får tilgang til statistikken min. Jeg vet, jeg er nysgjerrig og navlebeskuende. Som om jeg kan noe for at navler er så sykt fascinerende. Hvor skal man ellers ha dippen når man spiser potetgull i senga?

Dette innlegget er forresten et rent reklameinnlegg, så hvis du ikke liker reklame så synes jeg du bør se vekk i noen minutter. Hva? Burde jeg ha startet innlegget med dette? Hmmm… kunne du ikke ha sagt dette litt før? Nå er jeg jo ferdig med å skrive det.

Oh well… jeg returnerer til min normale form, med innlegg om utfordringer i hverdagen i neste innlegg. Om ikke før. Nei, neste innlegg høres bra ut.

Emilies skap goes facebook

Fordi jeg har innsett at facebook er en sånn passe bra måte for de som liker bloggen min til å holde seg oppdatert på den, og få beskjed på sin facebookprofil når jeg er oppdaterer, så jeg meg nødt til å lage en slik side jeg også. Foreløpig bare to personer som liker, men jeg håper det blir flere nå som jeg deler dette. Hvis ikke blir jeg trist, og begynner å trøstespise sjokolade. Og da blir jeg feit(ere).

Du vil vel ikke at jeg skal bli feit?

Siden finner du i alle fall her.

PS! Beklager at jeg ikke kom med det blogginnlegget jeg lovte i siste innlegg. Eller, lovte og lovte. Jeg lovte vel ikke noe som helst. Men jeg fikk ikke tatt de bildene jeg hadde håpet på, så hele bloggideen kokte litt bort. Men det kommer noe skikkelig i kveld. Jeg har begynt å skisse på flere innlegg nemlig.

Til deg som leser dette og denne bloggen. Tusen takk!

Det er ikke lenge siden jeg opprettet denne bloggen. Om to dager er den en måned gammel, men det virker som om jeg har holdt på en evighet med den. Det har jeg jo forsåvidt hvis vi tenker på all planleggingen i forkant, men glem nå det et øyeblikk. Det er fordi responsen jeg har fått på den har vært så massiv. Jeg trodde ikke jeg skulle få så mange lesere på så kort tid.

De to siste dagene har jeg med innlegg som Da jeg oppdaget at jeg var jente og Hvorfor jeg bruker maske på alle bildene i denne bloggen slått min personlige leserrekord to ganger, to dager på rad. Jeg er inne på topp 25 på topplista for Trondheim. Det er jo dette jeg håpet på på sikt, men ikke så raskt. Så jeg må bare si tusen, tusen takk.

Jeg har mange ideer til innlegg, men de krever altså at jeg tar litt bilder, og det er litt utfordrende siden jeg jo ikke bor alene, og heller ikke tør å gå ut som jente. Jeg lover likevel flere slike innlegg av den typen jeg linket til lenger oppe, og etter planen kommer det et i kveld.

Takk igjen for at du leser bloggen min, og fortell gjerne andre du kunne tenke deg har interesse av å lese den om den.

Men med det samme jeg har din oppmerksomhet. Er det noe du har spesielt lyst til å lese om, eller lese mer av?

Hvorfor jeg bruker maske på alle bildene i denne bloggen

Jeg trodde det var ganske åpenbart egentlig, men folk lurer altså på hvorfor jeg bruker maske på alle bildene i denne bloggen. Da synes jeg det er på sin plass å forklare det nøyere, selv om jeg allerede har snakket om den i et av de første innleggene her i bloggen.


For å svare på det spørsmålet, må jeg stille et annet. Hvorfor blogger jeg egentlig?

Jeg startet denne bloggen for å kunne uttrykke meg som jente. Det kan jeg ikke i det daglige fordi jeg er født med guttekropp, og samfunnet forventer dermed at jeg går inn i den rollen de har tildelt personer av det mannlige kjønn. Jeg føler ikke jeg passer inn der. Jeg føler meg bedre når jeg får være jente, men per i dag så tør jeg ikke å bryte med disse normene. Det er min gamle fiende angsten som stopper meg.

«Bare hopp i det» sier folk. Folk sier sånne ting, fordi de ikke vet bedre. De ser jo bare situasjonen fra sidelinjen, og står ikke midt oppi det sånn som jeg. Men jeg kan fortelle at jeg en gang prøvde å hoppe ut i det ukjente. Jeg avtalte med en venninne at vi skulle møtes utenfor det eneste skeive utestedet i Trondheim. Det ville vel være lettere å møte aksept der enn ved et vanlig utested tenkte jeg. Men jeg kom ikke engang så langt at jeg fikk skiftet til jenteklær, før jeg først ble svimmel, så kvalm og deretter begynte ting å svartne rundt meg. Avtalen ble avlyst, for jeg var ikke i stand til å kle på meg engang, så redd var jeg.

I september 2012 var jeg i London for første gang, noe som ble godt dokumentert i denne bloggen. Der skulle jeg se om jeg klarte å gå ute blant folk som jente, i en by hvor sjansen for å møte kjente var minimal. Det var så vidt jeg klarte det der også først, og jeg måtte starte i det små med en ti minutter lang spasertur rundt hotellet første kvelden. Etterpå var jeg utslitt mentalt. Men jeg hadde greid det, og dagen etter kunne jeg prøve å gå litt lenger. Det endte med at jeg ikke tok på gutteklær igjen før jeg skulle hjem, og da føltes det rart. Jeg kom altså dit jeg ville, men ikke med en gang. Jeg måtte ta det gradvis, og da ble det lettere.

Slik er det med bloggen også. Hvis jeg legger ut bilder av meg selv, uten masken, så er sjansen for at jeg blir gjenkjent mye større. Denne tanken gjør meg urolig og kvalm. Hadde jeg ikke hatt masken min hadde jeg sannsynligvis ikke turt å opprette bloggen engang. I dag er jeg ikke tøff nok til å la alle få se meg for den jeg er. Men det kan hende at jeg etter hvert får så mye positiv respons på det jeg gjør at jeg blir så modig at jeg en dag kaster den, og kanskje til og med blir jente på heltid. Det hadde vært fantastisk.


Resirkulerer et bilde av et av mine favorittantrekk fra London. Fordi jeg kan.

Inntil da så er masken en utrolig stilig gimmick også da. Jeg kunne lagt inn en sensurstrek over øynene eller tatt et lavpikselert filter over ansiktet mitt. Men det hadde ikke blitt like stilig.

Så derfor har jeg maske på alle bildene av meg i denne bloggen.

Nå lurer jeg på hvor lang tid det tar før neste person spør. Folk som spør i kommentarfeltet under dette innlegget for å være morsomme teller ikke.

Tanker rundt denne bloggen og å blogge anonymt

Det var mange spørsmål jeg stilte meg selv i tiden etter at jeg fikk ideen om å opprette en blogg. Ville jeg brette ut livet mitt i en blogg på denne måten jeg som er så sjenert? Kom noen i det hele tatt til å lese bloggen, og hvis ikke hva var vitsen med å blogge? Hva var det egentlig jeg ville oppnå med den? Hva er vitsen med blomstermotiv på dopapir?

Som dere ser er spørsmålene litt motstridende. På den ene siden så ønsker jeg ikke å eksponere meg, mens på den andre siden så vil jeg jo at folk skal lese det jeg skriver når jeg først legger det ut. Disse indre konfliktene gjorde at jeg lenge nølte, og selv om bloggen ble registrert i februar, så var den helt tom frem til for under tre uker siden. Da var nemlig turen til London (for lengst) blitt bestilt og jeg så potensiale av å ta med dette i bloggen. Men jeg ville ikke starte der, med en reiseblogg. Derfor lagde jeg et raskt design som jeg bare slengte sammen i løpet av noen minutter (og det er det jeg fortsatt bruker), og skrev det første innlegget som ble lagt ut 18. september.

Omtrent tjue stykker så dette innlegget, den dagen, men jeg mistenker at de fleste var venner av meg som jeg fortalte om bloggen via privatmeldinger på facebook. Ikke via facebookveggen min, for det er langt fra alle jeg har i vennelista mi som vet om hemmeligheten min. Selv om jeg skriver dette som egenterapi så vil jeg jo at noen skal lese det også. Men det er litt av utfordringen jeg har når jeg ønsker å være anonym. Jeg kan ikke bruke kanaler som facebook for å reklamere for bloggen min. Jeg måtte gjøre det lille ekstra for å bli sett.

Så søndag 23. september bestilte jeg min første bloggshout til innlegget «Første gang i London… som jente…«. Og det eksploderte. Jeg gikk fra cirka 20 unike treff om dagen til 183 for dette innlegget, og masse positive kommentarer. Det er nok barnemat for dem som er godt inne på topplista, men jeg hadde ikke blogget i en uke engang. Det var langt mer enn jeg hadde trodd. Dagen etter sjekket jeg om jeg hadde klart å komme meg inn på topplista for Trondheim, og ble skuffet over å ikke finne meg selv da jeg så på de nederste plasseringene. Men jeg så noen andre som hadde «Emilie» som en del av tekststrengen, og fant ut at jeg skulle sjekke hvor mange på topplista som hadde dette. Det var da jeg fant meg selv. På 31. plass. Jeg tror jeg gapte så høyt at underkjeven min skrapte opp parketten.

Topplisten for Trondheim 24. september i år. Min høyeste plassering så langt.

I ettertid har jeg ikke helt klart å få like mange treff, selv om jeg er godt over 100 unike lesere hver gang jeg poster et nytt innlegg. I dag, når jeg ikke har hatt noe innlegg før dette, og det postes etter klokka 23 på kvelden, har jeg likevel hatt over 50 unike brukere innom bloggen. Det synes jeg er godt gjort når den ikke er en måned gammel engang, og det bare er et 20-talls venner som vet om denne bloggen. Det flere treff enn jeg hadde trodd jeg kom til å få på så kort tid.

Det gjør jo at jeg har gjort meg noen tanker om hva som vil skje videre. Førsteplassen på topplista for Trondheim kan jeg bare glemme, den er det jo L0ve som har, og hun er jo på toppen av den nasjonale lista. Det hadde vært gøy å klare å komme seg inn på den nasjonale lista etter hvert da.

Men så er det andre, mer sannsynlige ting som kan skje, og som jeg synes er spennende å tenke på i og med at jeg blogger anonymt. Hvor lang tid tar det eventuelt før jeg ser en av vennene mine som ikke kjenner til hemmeligheten min poster link til denne bloggen på sin facebook-vegg og anbefaler sine venner å lese den, uten å vite at jeg har skrevet alt som står her? Hvor lang tid vil det eventuelt ta før jeg overhører noen snakke om denne bloggen for eksempel på bussen uten å vite at det er jeg sitter på raden foran?

Dette er tanker som gjør denne bloggen ekstra spennende å skrive for meg. Men jeg kan si såpass at jeg allerede har en person i vennelista mi her på blogg.no som jeg også har i vennelista mi på facebook, og som jeg tviler på at har den fjerneste anelse om at vi er samme person.

Nå synes du også dette ble spennende, ikke sant?

Jeg gjesteblogger hos Aylar von Kuklinski

Det har etter hvert gått opp for meg at skal man få lesere på blogg.no så må man gjøre det lille ekstra for å bli synlig. Det holder ikke å bare skrive innleggene sine og deretter sitte pent med bena i kryss og hendene i fanget, og vente på at leserne skal komme i busslaster over fjellet for å lese dine innlegg. Uansett hvor bra de er. Har du ikke skapt deg et navn i bloggverdenen, så må du gjøre det lille ekstra for å få leserne til å komme og faktisk se at du skriver bra. Eventuelt at du skriver dårlig. Men da kommer de ikke tilbake igjen, og det er vel litt av vitsen?

Så da ble jeg anbefalt og invitert til å skrive et gjesteinnlegg på fullstendigkaos.blogg.no hos selveste Aylar von Kuklinski. Og innlegget? Det får du ikke lese her. Det er jo halve poenget med gjesteblogging, at det står et annet sted. Hadde jeg skrevet det her i min egen blogg hadde det jo ikke vært gjesteblogging. Det hadde vært blogging.

Men du kan trykke her for å lese innlegget. Hvis du absolutt vil.

Og det vil du 😉

Hva skjuler mine uskyldsfulle blå…?

Denne bloggen har vært planlagt veldig lenge. Unødvendig lenge, vil nok noen si. Men det er det flere grunner til, og en av dem var masken. Jeg har en følelse av at dere kommer til å bli godt kjent med denne masken, så det er like greit å ta en nærmere titt på den med en gang.

Da jeg begynte å planlegge denne bloggen visste jeg at jeg måtte gjøre noe for å skjule identiteten min, for jeg hadde ikke (og har fortsatt ikke) lyst til å stå frem over natten. Jeg liker å ta ting gradvis. Så da virket en maske som en god idé, selv om flere av venninnene mine påstår at parykken og sminken er nok til at ingen kjenner meg igjen. Men jeg tok ingen sjanser, og skrev inn ebay.com i nettleseren og begynte å lete etter den rette masken. Og fant…

…noe helt annet. Jeg lukket nettleseren og satte meg ned for å sture, sistnevnte delvis som en sekundær unnskyldning for å kunne trøstespise sjokolade. Men jeg hadde jo planer for denne bloggen, hvor en av dem var å vise meg selv som jente med ulike outfits (gled dere/gru dere, alt ettersom). Med en slik maske, med så mange fargerike fjær at de ville gjort Felipe «The Indian» Rose fra Village People lettere forlegen, ville den jo ta oppmerksomheten fullstendig bort fra det jeg måtte ha på meg. Flere forsøk senere endte på samme måte, og til slutt ga jeg opp hele eBay, trøstespisingen, og nesten også bloggprosjektet.

Men så en dag, like før jul, snek jeg meg rundt på Divided Girl-avdelingen på H&M på Trondheim Torg på jakt etter en ny kjole i anledning høytiden (noe jeg strengt tatt ikke har bruk for da skapet mitt er fullt av fine kjoler som bare venter på en anledning, men hva så?). Da så jeg det lå en rekke masker på rekke og rad på et bord midt i butikken. Jeg er alltid litt smånervøs når jeg handler til meg selv på steder som bare har jenteklær, og dette var ikke noe unntak, så jeg grep raskt etter en av maskene, og gikk rett mot kassen og la masken på disken og mumlet noe sånt som «det ble visst denne i dag».

Den unge jenta på den andre siden så rart på meg, men sa ingenting annet enn prisen og puttet masken i en liten pose etter å ha tatt i mot betalingen fra meg. Noen sekunder senere hadde jeg forlatt butikken. Uten ny kjole, men en ny maske, akkurat en slik jeg hadde sett den for meg da jeg begynte å planlegge bloggen. Skjønt, i retrospekt skulle jeg ønske jeg plukket med meg flere. Ødelegges denne masken på et eller annet vis, så er jeg føkked. En reserve eller to hadde vært fint, og det hadde vært interessant å se hva slags blikk den unge jenta bak disken hadde satt opp da.

Nå skriver vi september, og jeg regner med du ikke stiller så svakt i matematikk at du ikke klarer å telle deg frem til at det fortsatt gikk ni måneder til før bloggen åpnet. Hva som holdt meg tilbake i 3/4 år til, det skal jeg fortelle om senere. Da skal jeg også fortelle hvorfor jeg ikke har noe nytt bilde av meg å presentere nå, men i stedet ber dere om å skrolle oppover og se på banneret når jeg stiller avslutningspørsmålet:

Var denne masken et bra valg?