Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Blogg'

Emilies skap fyller seks år!

I dag er det seks år siden første innlegg i denne bloggen ble postet, og tok et av de største stegene jeg noensinne har tatt på veien ut av skapet som transkjønnet. Egentlig holdt dette på å gå meg hus forbi, inntil jeg fikk en påminnelse fra facebook i morges. Dermed ble det plutselig en dag for ettertanke.

For visst har det skjedd mye siden den dagen for seks år siden, den gangen bare de av venninnene mine jeg var hundre prosent sikker på at jeg kunne stole på fikk se meg som den jenta jeg føler meg som og ønsker å være. Det at jeg etterhvert begynte å gå ut som Emilie, sto frem på jobben for to år siden og i fjor til og med feiret jul med familien som jente, var bare en drøm den dagen for seks år siden. Likevel så skjedde det.

Likevel hadde jeg ikke sett for meg at jeg seks år senere fortsatt skulle sitte her og lure på hva som skal til for at jeg skal tørre å ta det endelige steget. Sant å si så gjør det meg litt motløs, for jeg hadde ærlig talt sett for meg at jeg hadde kommet litt lenger nå. Men det er dessverre sånn at livet skjer og at det eneste som er sikkert er at du vet aldri hva som venter deg rundt neste sving. Jeg vet at det er en grunn til at ting har blitt som de har blitt. Det å miste jobben i fjor høst og gå arbeidsledig uten inntekt eller stønad i et halvt år tok for eksempel fra meg mye krefter som jeg helst skulle brukt på å overvinne angsten og frykten for å ikke bli akseptert. Å bli møtt på den måten som jeg ble på Riksen i vinter har også bidratt til at jeg mistet troen på at jeg noen gang vil klare det.

Når et nytt besøk på Riksen med en ny time for utredning bare er noen dager unna, blir også dagen i dag veldig preget av dette. Det blir derfor vanskelig å klare å se alt jeg faktisk har klart å oppnå i løpet av disse årene som har gått siden det aller første innlegget.

Det første innlegget ble derimot avsluttet med spørsmålet om hvorvidt å starte en blogg om denne reisen er enten det smarteste eller det teiteste jeg noen gang har gjort, men at jeg håpet på at det var det første. Det håpet lever fortsatt, sammen med håpet om at neste time på Riksen ikke blir så ille som jeg tror.

Uansett vil jeg takke alle som følger bloggen og beklage at det ikke ble noen lystbetont feiring av et jubileumsinnlegg denne gangen. Men vit at jeg setter pris på dere!

Er identiteten min omsider blitt avslørt…?

Mennesker er nysgjerrige av natur, og følgelig elsker vi også hemmeligheter. Derfor er det jo også naturlig at siden jeg har valgt å blogge anonymt om prosessen min ut av skapet som transkjønnet, er det noen der ute som spekulerer i hvem jeg er. Jeg har ikke tallet på hvor mange tråder som har blitt opprettet på Kvinneguidens forum med nettopp dette spørsmålet. Skjønt, det er mest fordi moderatorene er så flinke med å slette trådene etter fem-seks kommentarer med «det har ikke du noe med» fra andre forumbrukere. Og takk til dem for det!

Men så får denne historien en litt interessant vri når jeg i kveld via facebook fikk en melding fra en venninne om at jeg er «nevnt i Bloggomtoppbloggere» . Min første tanke var «hva galt har jeg gjort nå? Er det rumpeinnlegget mitt?» da de jo er kjente for å hamre løs på toppbloggernes mange krumspring med et satirisk skråblikk. Men jeg måtte jo inn og se, og ble tatt til innlegget «Ukas Jodel uke 35«. Og så begynte jeg å le. Høyt!

Der fant jeg nemlig en skjermdump fra Jodel som avdekker hvem som står bak Bloggomtoppbloggere… eller?

Skjermdump egenhendig stjålet fra Bloggomtoppbloggere.com – og det håper jeg de synes er greit…?

Først av alt vil jeg si at jeg ser det som en stor ære at det finnes noen der ute som tror at jeg står bak, for jeg digger virkelig bloggen deres! Jeg må innrømme at jeg ikke følger den fast, men jeg titter likevel innom nå og da både fordi jeg liker humoren deres, og fordi det er en fin måte å få med seg alt våset fra den rosa skyen i bloggverdenen uten å spandere leserklikk. Riktignok er jeg litt furten over at de ikke har hørt om meg, all den tid jeg forsvarte dem i konflikten deres mot Vixen Influencer Awards i vinter, og om de leter i meldingsarkivet sitt på facebook finner de nok igjen en støtteerklæring fra meg der også. Men likevel, hvor kult er ikke dette?

…og jeg finner motargumentet om at jeg på fredag ble avbildet med en burger når BOTBs skribent har gjort det kjent at hun ikke spiser kjøtt minst like hysterisk!

Men dengang ei. Selv om jeg virkelig skulle ønske at dette var sant selv, både fordi jeg liker bloggen og fordi det hadde vært gøy å kunne gå så til de grader ubemerket under nesa på bloggbransjen, så må jeg bare skuffe og si at jeg har mer enn nok med min egen blogg og jobb. Og så lenge regjeringen ennå ikke har godkjent mitt forslag om innføring av 30-timersdøgn, finnes det ikke tid til å gjøre det som kreves for å holde igang BOTB.

Og dersom dette ikke er nok, legger jeg ved et arkivbilde fra Illegal Burger på Grünerløkka i februar…

…nå ligger det an til at det blir ny Oslotur i slutten av måneden. Det er slett ikke umulig at det vil kunne legges frem nye fotografiske bevis for min usunne forkjælighet for baconcheeseburgere da…

Nekter å retusjere kroppen min – selv om jeg kan!

Der lyset er sterkest er også skyggene på sitt mørkeste. Det fikk jeg igjen oppleve da jeg i går hadde usedvanlig høye lesertall for innlegget «Hentet den nye rumpa mi på posten» hvor jeg skrev om min nye bottom booster, og samtidig spurte om jeg er med på å dyrke det urealistiske kroppsidealet ved å ta i bruk slike triks for å få kroppen min til å se mest mulig kvinnelig ut. Stort sett har kommentarene i bloggen og på facebook vært saklige, men det kom likevel en kommentar som fikk meg til å reagere litt.

«fyfaen det der så ikke ut.. beklager.. du ser dvask og ustelt og møkkete ut. du kunne hvertfall fjernet kvisene på lårene før du la ut bildene. begynn å tren. også kanskje fjerne hår på lårene og gå ned rundt 15 kg i vekt.»

Selv om jeg ikke kan annet enn å trekke på skuldrene og beklage at jeg har noen kilo mer enn enkelte ser ut til å foretrekke, gjorde denne kommentaren meg veldig trist. Ikke fordi jeg tok meg personlig nær av den. Men fordi et blogginnlegg som blant annet stiller spørsmål ved kroppsidealet faktisk blir møtt med holdninger som stiller enda strengere krav til hvordan en kropp skal være. Hvor deprimerende er ikke det?

Særlig den setningen med å fjerne kvisene på låret får meg til å reagere.

Det er ikke det at jeg ikke kan. Jeg har fiolett belte i Photoshop og bruker en del tid på justere lys og kontrast, samtidig som jeg tidligere har manipulert inn både blod og flammer på bilder i bloggen for humoristisk effekt. Men jeg skjønner ikke hvorfor kvisene provoserer så mye at jeg må retusjere dem vekk før jeg publiserer.

De er jo der. De er en del av kroppen min. Det er sånn jeg ser ut. Hvorfor skal de ikke med?

Eksempel på retusjering jeg faktisk gjør. Til venstre originalbildet. Til høyre bildet som kom i bloggen.

Saken er at selv om jeg klarer å fjerne både kviser, arr og ekstra sideflesk, så vil jeg ikke gjøre det. Det gjør jo ikke annet enn å skape et falskt glansbilde av meg selv, som både svekker troverdigheten min når folk som møter meg ser at jeg ser annerledes ut i virkeligheten, og som i tillegg gjør at andre transpersoner kan få et urealistisk sammenligningsgrunnlag når de ser på bildene mine. Og jeg vil ikke få det noe bedre med meg selv heller. Derfor vil jeg ikke. Selv om det er veldig lett for meg å gjøre det.

Å fjerne imaginære hår fra leggene får jeg derimot ikke til. Jeg hadde nemlig shavet leggene samme dag som bildene ble tatt, og jeg er ikke så god med bildebehandling at jeg klarer å fjerne noe som ikke er der.

Nå antar jeg at forfatteren av denne kommentaren er i grunnskolealder med tanke på rettskrivingen, så jeg kan vel ikke annet enn å tilgi hennes umodne måte å slippe ut innestengt aggresjon på. Jeg tar meg som sagt ikke nær av sånt som dette. Men hva som skjer om hun forsøpler kommentarfeltet til noen som faktisk gjør det? Hvilke konsekvenser kan det få for vedkommende i lengden?

Hvorfor er vi egentlig så slemme mot hverandre?

Ingenting å se her!

Det kommer stadig inn spørsmål om hvorfor jeg ikke oppdaterer lenger, med ønske om å få vite hvordan det går. Det er selvsagt hyggelig å vite at jeg har skapt noe som engasjerer og at det er noen der ute som bryr seg, men saken er at situasjonen min er ganske uforandret siden innlegget jeg skrev i mars. Det skjer absolutt ingenting i hverdagen min, og det kan gå flere dager mellom hver gang jeg går ut eller ser folk.

Det er virkelig ingenting å dele eller skrive om. Derfor er jeg så stille.

Likevel vil jeg nevne at familien min har vært fantastiske i denne tunge tiden. Foreldrene mine har tatt meg med ut for å spise et par ganger, og jeg har også vært på kino og sett Pacific Rim: Uprising med pappa på hans regning. Søsteren min tok meg med på Ready Player One, så da kan jeg i alle fall stryke dem fra listen over kinofilmer jeg har lyst til å se i år. Kaffekoppen jeg tok med den fantastiske Frøken W ute på Lade for noen uker siden, og spaserturen vår sammen inn til sentrum i finværet etterpå, ble også veldig satt pris på. Jeg skulle gjerne gjort mer sånt, hadde jeg bare hatt penger til det.

Så ja, dette ble et litt ustrukturert og rotete innlegg som jeg vet ikke helt hva jeg ville med, annet enn å fortelle at jeg fortsatt lever og at jeg ikke har glemt bloggen selv om jeg ikke oppdaterer den.

Hvilket kjønn jeg er betyr liksom ikke noe lenger

Nå kommer blogginnlegget jeg har begynt å skrive flere ganger, men som jeg like mange ganger har avbrutt fordi jeg egentlig ikke har lyst til å poste det. Fordi jeg misliker intenst kølsvarte utredninger om hvor meningsløst alt føles, og man sitter igjen med følelsen av at alt forfatteren ønsker å formidle er «buhu, det er synd på meg!».

Men nå har det vært stille i bloggen så lenge, og siden jeg har sett at antallet følgere på facebooksiden har stupt drastisk den siste måneden, burde jeg vel komme med en forklaring på hvorfor.

Jeg har gitt opp. Fordi jeg føler ingenting betyr noe lenger. Og minst av alt hvilket kjønn jeg er.

Jeg tilbringer absolutt all tid hjemme i leiligheten og gar aldri ut, utenom når jeg må på nærbutikken for å fylle på med kneippbrød eller nudler så jeg har mat, eller når jeg skal til psykolog. Jeg får ingen penger eller oppfølging av NAV, og jeg har forlengst passert punktet at jeg ikke lenger har overskudd til å ta kontakt med dem for å få hjelp, for det skjer aldri noe uansett. Om et par uker er kontoen tom, og da har jeg ikke lenger råd til mat og boutgifter. Hva som skjer da tør jeg ikke tenke på engang.

I mens føler jeg leiligheten rundt meg forfaller. Det har ikke vært ryddet eller vasket rundt meg på en evighet. Jeg orker bare ikke. Det betyr ingenting for meg lenger. Det eneste som betyr noe er å overleve. Enn så lenge.

Derfor er det umulig for meg å holde en blogg om prosessen med å komme ut som transkjønnet i gang også. Ikke bare føler jeg ikke jeg har noe å relevant å skrive om, men når jeg uansett ikke har noen interaksjon med samfunnet, betyr det utrolig lite om jeg er jente eller gutt, når jeg uansett bare er alene i hodet mitt hver dag.

Men samtidig skal det ingenting til for å knekke meg akkurat nå. Jeg griner når jeg ser at enda en person har sluttet å følge bloggens facebookside. Jeg begynte å grine da mamma ringte og ville spandere en burger på meg da hun sluttet tidlig en dag, fordi jeg var på vei til psykologen og derfor måtte si nei til denne muligheten til å oppleve noe positivt. Nå gruer jeg meg til å møte kommentarfeltet under dette innlegget, for selv om jeg vet de aller fleste kommer til å være snille, så kommer det alltid en kommentar fra noen som ber meg om å «ta meg sammen». Jeg vet denne ene kommentaren kan være nok. Derfor har jeg ikke villet skrive dette innlegget.

Men nå er det her, og nå vet du som leser hvorfor bloggen ikke har blitt fulgt opp på lang tid, og at det kan ta enda lenger tid før du hører fra meg igjen. Så får du velge selv hva du vil gjøre, om du vil avfølge bloggen min i sosiale medier, eller om du vil kommentere dette innlegget.

Men om du velger det siste – be gentle.

La oss bare avlyse Vixen Awards – for godt

Lenge har jeg tenkt på å skrive hva jeg tenker om Vixen Influencer Awards, tidligere Vixen Blog Awards. Men hva har jeg egentlig å si som ikke allerede er sagt av andre før meg?

Vel, i utgangspunktet har jeg hatt et godt forhold til Vixen. To ganger har jeg vært der, og begge gangene har jeg storkost meg. Ikke fordi jeg brydde meg så mye om selve prisutdelingen, men fordi det var en flott arena for å mingle og møte andre bloggere. Hadde det ikke vært for Vixen hadde jeg for eksempel ikke blitt kjent med Rockstar Charlie som jeg i dag betrakter som en av mine beste venninner.

Vixen Blog Awards januar 2015 – Full av forventning på hotellrommet før showet begynte.

Men etter hvert begynte jeg å føle at arrangementet frontet helt andre verdier enn dem jeg selv står for, og i fjor hadde jeg ikke lyst til å dra. Jeg hadde et håp om at de skulle klare å rydde opp da de kunngjorde at de ville slå hardt ned på bloggere som brøt norsk markedsførings- og åndsverkslov. Men de siste ukenes hendelser viser at det er greit å bryte loven så lenge du ikke overgår de største navnene i bransjen.

Med andre ord, det er ikke likhet for loven hos Vixen Influencer Awards.

De fleste har vel fått med seg hvordan Annijor og Martine Lunde først ble diskvalifisert på grunn av manglende merking av sponsede innlegg. Dette mens verstingene Sophie Elise, Anna «Mamma til Michelle» Rasmussen og Caroline Berg Eriksen, som jo har gjort sport i å bryte markedsføringsloven og har fått flere varsler fra Forbrukerombudet uten å vise noen forandring i sin adferd, får lov å stå urørt. Da dette ble påpekt, blir plutselig de to diskvalifiserte tatt inn i varmen igjen, med en unnskyldning om at juryen i dialog med disse to bloggene hadde fått tilgang på ny informasjon som stilte saken i et nytt lys. Vel og bra det, men hva med de tre nevnte?

Hvorfor må mindre bloggere legge frem dokumentasjon på at de har handlet i god tro, mens de største navnene i norsk bloggbransje får lov til å holde på slik som de vil i år etter år og bli belønnet for det?

Fordi Vixen ikke tør noe annet. Fordi de er avhengige av at de store bloggerne får priser og skriver innlegg hvor de snakker opp Vixen som noe positivt for å generere sponsorinntekter.

Derfor ble også satirebloggen Blogg om Toppbloggere, som var nominert i kategorien Folkets Favoritt, diskvalifisert med en usaklig påstand om brudd på åndsverksloven med sin bildebruk. Bruk av teksten «bilder lånt fra Google» er jo et velkjent fenomen blant toppbloggere når de bruker bilder de ikke har rettigheter til. Men Blogg om Toppbloggere benytter seg av loven om sitatrett og er gode på merking i henhold til denne loven, virker det på meg som at det ligger noe annet bak her. Særlig når juryformann Hans Petter Nygård-Hansen på samme tid som diskvalifiseringen fører opp bloggen på sin svarteliste over useriøse nettsteder for fake news.

Er det flere enn meg som synes at dette stinker?

Svaret er ja, tydeligvis. Flere finalister har allerede trukket seg, og det er noen til som sitter på gjerdet og har åpent spurt seg selv i egen blogg om hva som er det riktige å gjøre.

Siden Vixen er en privat virksomhet kan de tillate seg å velge og vrake blant bloggere og hvem de mener fortjener å få en pris. Men når de selv har lagt til grunn at de vil slå hardt ned på de som bryter markedsførings- og åndsverksloven, så kan de ikke velge å følge sine egne retningslinjer når det passer dem uten at det blir lagt merke til og at det blir bråk.

Derfor sliter jeg med å forstå hvordan man kan ønske og la seg assosiere med en slik pris, og hvordan noen lenger kan ta den seriøst. Og jeg tror ikke ryktet kan repareres.

La oss bare avlyse Vixen Awards. For godt.

Jeg skal ALDRI bli blogger på heltid!

Klokken er langt over 12 når jeg såvidt kommer meg ut av sengen. Jeg hadde satt på vekkerklokke til klokken ni, men denne slo jeg av i søvne fordi jeg ikke fant noen grunn til å stå opp.

Nå derimot har jeg funnet den. Jeg må tisse.

Det er nå litt over en måned siden jeg måtte slutte i jobben, og siden det har dagene vært til forveksling like. Jeg starter dagen med en kjapp frokost før jeg går innom NAV.no for å se etter nye stillingsutlysninger som passer min utdannelse og erfaring, klar til å sette av resten av ettermiddagen på søknadskriving.

To minutter senere har jeg imidlertid gitt opp og ser i stedet to kanadiske tvillingbrødre pusse opp hus på TV2.

Siden det er januar og kaldt, har jeg ikke vært ute av leiligheten siden jeg var ute og handlet inn det aller mest nødvendige på fredag. Det er da jeg tenker på de som lever av å blogge. De som ikke trenger å stå opp for å gå på jobb, men styrer sitt eget liv og egen hverdag helt selv.

Det må jo være helt forferdelig!

Selv om de i motsetning til meg har en sikker økonomi så lenge de skribler ned noen linjer i bloggen hver dag, kan jeg ikke forestille meg å tilbringe en uoverskuelig fremtid med dårlige oppussingsprogrammer, YouTube og Minecraft mens de andre er på jobb. Ikke vet jeg hvordan jeg skulle klart å finne noe å skrive om og oppdatere bloggen jevnlig heller, om jeg ikke kommer meg ut, møter folk og får impulser utenfra. En blir jo fullstendig avskåret fra samfunnet!

Derfor ber jeg nå en stille bønn. Jeg vet ikke hvem jeg ber til, men jeg håper likevel jeg blir hørt.

Vær så snill å få meg ut av dette helvetet.

Gi meg en jobb!

Mitt 2017 på veien ut av skapet

Året 2017 sto i kontrastenes tegn for meg og min utvikling, med både de høye toppene og de dype dalene. Skjønt selv om jeg skulle ønske at avslutningen var litt bedre, har egentlig året behandlet meg jevnt over ganske bra, og jeg tok flere viktige steg på veien ut som transkjønnet og jente på heltid.

Kort fortalt var dette året da jeg tok flere oppgjør med selv, fortiden min og ikke minst min egen fremtid.

Det startet likevel ganske rolig med at jeg annonserte at sminke skulle bli min nye hobby, og at jeg tok to sminkekurs på MakeUpStore i januar og februar, uten at jeg nå et år senere ser ut til å ha funnet den store fascinasjonen for kosmetikk ennå. I samme periode sa jeg farvel til blogg.no, og byttet bloggportal til Femelle samtidig som jeg tok i bruk eget domene.

Da våren og påsken kom dro jeg på spontantur til Kristiansund, og selv om jeg nok ikke fant byen i seg selv spesielt minneverdig, ble jeg likevel litt sjarmert av byens innbyggere og ikke minst mattradisjoner.

FISHAN! Jeg begynner faktisk å lure på denne retten alene er grunn nok til å reise til nordmørshovedstaden…

Det ble flere turer da sommeren sto for tur, og hver gang jeg reiste til et nytt sted tilbragte jeg hele eller mesteparten av oppholdet som jente, og utfordret fortidens demoner.

I Bergen spiste jeg middag med min gamle sjef som fikk møte meg som Emilie for første gang, og jeg fikk endelig henge litt med den fantastiske Rockstar Charlie som jeg ser så alt for sjelden. Og ved å gå gjennom Bodøs gater kledd i skjørt kunne jeg gjenerobre byen hvor jeg ikke turte å gå inn i butikkene for å se på jenteklær engang da jeg en gang bodde der.

Igjen. Eneste bilde som ble tatt av Charlie og meg sammen i løpet av turen min til Bergen i sommer.

Mindre hyggelig var grunnen til at jeg møtte eks-sjefen min i Bergen denne sommeren, og oppgjøret jeg måtte ta etter at han hadde mottatt en anonym mail fra en person med så mye hat i seg at han med ujevne mellomrom så seg nødt til å avsløre for familiemedlemmer, venner og andre bekjente at jeg er transkjønnet.

Når min tidligere sjef nå føyde seg inn i rekken av personer som har fått en slik mail så jeg meg nødt til å levere min første politianmeldelse. Saken er nå forhåpentligvis ute av verden, men det var likevel en påminnelse om hvilke fiendtlige holdninger vi transpersoner er nødt til å forholde oss til i hverdagen. Heldigvis vet jeg at disse er menneskene i mindretall, og at hatefulle ytringer som oftest bare fører til mer utbredt støtte, noe reaksjonen fra min tidligere sjef som altså ikke visste noe, viser.

Emilie tok tilbake Bodøs gater! Ikke at det strengt tatt var nødvendig, for det er ikke en by jeg har særlig tilknytning til, annet enn at jeg bodde her i et par måneder for noen år siden. Men moro likevel!

Høsten kom med optimisme, og da jeg endelig ble tilbudt fast jobb etter halvannet år med løpende kontrakter i drømmejobben, ante jeg ikke at jeg bare tre måneder senere skulle få den nedslående beskjeden at firmaet likevel ikke hadde økonomi til å beholde meg i denne nyopprettede stillingen.

Når ting derfor så ut til å endelig ordne seg gikk jeg ytterligere ut av komfortsonen ved å først takke ja til å snakke om mine erfaringer som transkjønnet ved Skeiv Ungdoms seminar Stolt, hvor jeg også slapp den store bomben om at jeg nå fått psykologen min til å sende henvisning til Rikshospitalet for kjønnskorrigerende behandling. Det ble også tur ut på byen med min venninne Ida, og bloggen feiret femårsjubileum noe jeg markerte sammen med leserne mine.

Så begynte nedturen, og to uker etter å ha fått oppsigelsen skulle jeg oppdage hvor lite de liker transpersoner på Rikshospitalet. Helgen i Oslo ble likevel reddet da jeg klarte å gjennomføre utfordringene jeg hadde gitt meg selv ved å reise som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, og at en av mine beste kompiser gjennom ti år endelig fikk møte meg som Emilie.

Dette til tross var de siste to månedene av 2017 tunge, og jeg har vært på nippet å gi opp et par ganger og spurt meg selv om det egentlig er verdt å fortsette.

Derfor er jeg veldig glad for at jeg på selveste julaften klarte å ta mot til meg og gjøre det jeg har drømt om i mange år, nemlig legg vekk dressen og feire jul kledd i kjole, sammen med familien min!

Med det var 2017 plutselig over, og all usikkerheten som avsluttet året for min del har jeg motvillig blitt nødt til å ta med meg inn i 2018. Jeg aner ikke hvordan de neste månedene vil bli, nå som jeg står uten jobb eller inntekt, og jeg ser heller ikke akkurat frem til neste time hos Rikshospitalet i februar heller.

Men når jeg nå leser over hva jeg har gjort i året som gikk, så har det i stor grad handlet om å ta oppgjør med det jeg synes er vanskelig. Så når utfordringene fra siste del av 2017 blir med meg over til det nye året, får jeg vel også ta med meg viljen til å gjøre noe med dem, selv om det kanskje ser litt mørkt ut nå.

Så selv om jeg ikke liker nyttårsforsetter, så vet jeg hva mitt skal bli i år. Jeg skal begynne i ny jobb, og det raskt.

Og så skal det nok vise seg at 2018 ikke blir så verst heller.

Fullstendig utladet

Siste dag i november, og nesten en uke siden jeg var på min første utredning for kjønnskorrigerende operasjon. Mange lurer på hvordan det gikk, men jeg er fortsatt ikke klar for å snakke om det. Og da mener jeg i det hele tatt, for det er fortsatt mange av mine venner som har spurt men ikke fått noe annet svar enn «jeg orker ikke snakke om det nå, vi tar det når jeg er kommet meg litt». Uten at det har skjedd ennå.

For det kan jeg si. Møtet med Riksen er noe av det verste jeg har vært med på, og dette påvirket selvsagt resten av helgen min. Når jeg fra før bekymrer meg ganske mye for fremtiden og økonomien min nå som jeg i disse dager blir arbeidsledig igjen, har jeg ikke så mye krefter igjen til å fortelle hva som skjedde.

Jeg er så utladet at jeg nærmest går og legger meg rett etter å ha spist middag.

Men det skjedde positive ting i løpet av helgen også, og jeg klarte å gjennomføre en av de største utfordringene jeg noensinne har utsatt meg selv for. Så jeg håper jeg finner litt bortgjemt energi når helgen kommer og jeg ikke trenger å stå opp for å gå til en jobb jeg ikke lenger trives i.

Hvis ikke så vet du nå hvorfor jeg er så stille.

Skattelistene er her: så mye tjente jeg på bloggen i 2016

Så var det den tiden av året igjen. Den tiden hvor skattelistene offentliggjøres og endelig skal vi igjen spekulere i hva naboen tjente og hviske oss i mellom hvilken skandale det er at enkelte tjener så mye mer enn de fortjener.

Særlig disse forferdelige bloggerne.

Her sliter man bakspeilet av seg for å få råd til salt i såret, og så kommer disse bortskjemte ungpikene som knapt nok bruker fem minutter av dagen til å blogge om hårkurer og vippeløft og kan ta seg råd til å kjøpe safran i stedet. Det skulle ikke vært lov, knurrer de, samtidig som de undres over hvorfor toppbloggerne er så lite villige til å snakke om egen inntekt. Noe som gjør dem mer tilbakeholdne, som igjen øker nysgjerrigheten og interessen, og som alltid blir det oppslag i riksmediene om hvor mye de egentlig tjener når skattelistene kommer.

Men min blogg er det ingen som har sagt noe om. Kanskje er det fordi jeg blogger anonymt. Kanskje er det fordi bloggen min er så liten og ubetydelig at folk flest finner fergetidene mer interessante. Jeg vet ikke. Likevel har det fra tid til annen vært noe spekulasjon om hvordan denne bloggen finansieres.

Derfor skal jeg nå komme både VG, Dagbladet og Indre Enfold Menighetsblad i forkjøpet og stille med helt åpne kort, helt uoppfordret, for å stoppe spekulasjonene en gang for alle om hvor mye inntekter denne bloggen genererte for meg og min husholdning i løpet av 2016:

Ingenting. Ingen verdens ting. Det blir verken salt eller safran i såret mitt med andre ord.

På en måte er det selvvalgt, da jeg jo konsekvent har sagt nei takk til alle potensielle sponsoravtaler helt siden dag en, både fordi jeg som anonym blogger ikke vil oppgi personalia til de som ønsker å sponse og fordi jeg ikke orker alt papirarbeidet rundt det. I den grad jeg sponses er det i form av gratis serverplass hos Femelle. Ellers har jeg ingen utgifter på den utover arbeidstimer i form av å skrive tekster, som gjerne korrekturleses og skrives om flere ganger før de postes, fotografering, redigering av bildene, osv. Inntekter genererer jeg gjennom noe så kjedelig som en vanlig jobb. Bortsett fra at min jobb ikke er kjedelig, men det er en annen historie.

Og det er helt i orden for meg at bloggen er som en hobby å regne. Men denne evinnelige sutringen om ufortjent høy lønn og safranmisbruk på bakgrunn av en aktivitet som knapt tar noen minutter hver dag ønsker jeg til livs. Når man tror det bare tar noen få minutter å forfatte et blogginnlegg, vitner det bare om uvitenhet og med tanke på den enorme påkjenningen det kan være å være «på» hele døgnet har jeg ingen problemer med å forsvare inntektene som enkelte av mine bloggkolleger mottar.

De som derimot oppretter aksjeselskap og gjør bloggen til en business som de henter aksjeutbytte og ikke lønn fra, og dermed sniker seg unna skattebetaling fordi de står oppført med null kroner i lønn, ønsker jeg dobbeltsidig brokk og med en påfølgende behandling ved et privatpraktiserende sykehus etter FrP-modellen.

Da kan man begynne å snakke om å få som fortjent.