Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Blogg'

Ingenting å se her!

Det kommer stadig inn spørsmål om hvorfor jeg ikke oppdaterer lenger, med ønske om å få vite hvordan det går. Det er selvsagt hyggelig å vite at jeg har skapt noe som engasjerer og at det er noen der ute som bryr seg, men saken er at situasjonen min er ganske uforandret siden innlegget jeg skrev i mars. Det skjer absolutt ingenting i hverdagen min, og det kan gå flere dager mellom hver gang jeg går ut eller ser folk.

Det er virkelig ingenting å dele eller skrive om. Derfor er jeg så stille.

Likevel vil jeg nevne at familien min har vært fantastiske i denne tunge tiden. Foreldrene mine har tatt meg med ut for å spise et par ganger, og jeg har også vært på kino og sett Pacific Rim: Uprising med pappa på hans regning. Søsteren min tok meg med på Ready Player One, så da kan jeg i alle fall stryke dem fra listen over kinofilmer jeg har lyst til å se i år. Kaffekoppen jeg tok med den fantastiske Frøken W ute på Lade for noen uker siden, og spaserturen vår sammen inn til sentrum i finværet etterpå, ble også veldig satt pris på. Jeg skulle gjerne gjort mer sånt, hadde jeg bare hatt penger til det.

Så ja, dette ble et litt ustrukturert og rotete innlegg som jeg vet ikke helt hva jeg ville med, annet enn å fortelle at jeg fortsatt lever og at jeg ikke har glemt bloggen selv om jeg ikke oppdaterer den.

Hvilket kjønn jeg er betyr liksom ikke noe lenger

Nå kommer blogginnlegget jeg har begynt å skrive flere ganger, men som jeg like mange ganger har avbrutt fordi jeg egentlig ikke har lyst til å poste det. Fordi jeg misliker intenst kølsvarte utredninger om hvor meningsløst alt føles, og man sitter igjen med følelsen av at alt forfatteren ønsker å formidle er «buhu, det er synd på meg!».

Men nå har det vært stille i bloggen så lenge, og siden jeg har sett at antallet følgere på facebooksiden har stupt drastisk den siste måneden, burde jeg vel komme med en forklaring på hvorfor.

Jeg har gitt opp. Fordi jeg føler ingenting betyr noe lenger. Og minst av alt hvilket kjønn jeg er.

Jeg tilbringer absolutt all tid hjemme i leiligheten og gar aldri ut, utenom når jeg må på nærbutikken for å fylle på med kneippbrød eller nudler så jeg har mat, eller når jeg skal til psykolog. Jeg får ingen penger eller oppfølging av NAV, og jeg har forlengst passert punktet at jeg ikke lenger har overskudd til å ta kontakt med dem for å få hjelp, for det skjer aldri noe uansett. Om et par uker er kontoen tom, og da har jeg ikke lenger råd til mat og boutgifter. Hva som skjer da tør jeg ikke tenke på engang.

I mens føler jeg leiligheten rundt meg forfaller. Det har ikke vært ryddet eller vasket rundt meg på en evighet. Jeg orker bare ikke. Det betyr ingenting for meg lenger. Det eneste som betyr noe er å overleve. Enn så lenge.

Derfor er det umulig for meg å holde en blogg om prosessen med å komme ut som transkjønnet i gang også. Ikke bare føler jeg ikke jeg har noe å relevant å skrive om, men når jeg uansett ikke har noen interaksjon med samfunnet, betyr det utrolig lite om jeg er jente eller gutt, når jeg uansett bare er alene i hodet mitt hver dag.

Men samtidig skal det ingenting til for å knekke meg akkurat nå. Jeg griner når jeg ser at enda en person har sluttet å følge bloggens facebookside. Jeg begynte å grine da mamma ringte og ville spandere en burger på meg da hun sluttet tidlig en dag, fordi jeg var på vei til psykologen og derfor måtte si nei til denne muligheten til å oppleve noe positivt. Nå gruer jeg meg til å møte kommentarfeltet under dette innlegget, for selv om jeg vet de aller fleste kommer til å være snille, så kommer det alltid en kommentar fra noen som ber meg om å «ta meg sammen». Jeg vet denne ene kommentaren kan være nok. Derfor har jeg ikke villet skrive dette innlegget.

Men nå er det her, og nå vet du som leser hvorfor bloggen ikke har blitt fulgt opp på lang tid, og at det kan ta enda lenger tid før du hører fra meg igjen. Så får du velge selv hva du vil gjøre, om du vil avfølge bloggen min i sosiale medier, eller om du vil kommentere dette innlegget.

Men om du velger det siste – be gentle.

La oss bare avlyse Vixen Awards – for godt

Lenge har jeg tenkt på å skrive hva jeg tenker om Vixen Influencer Awards, tidligere Vixen Blog Awards. Men hva har jeg egentlig å si som ikke allerede er sagt av andre før meg?

Vel, i utgangspunktet har jeg hatt et godt forhold til Vixen. To ganger har jeg vært der, og begge gangene har jeg storkost meg. Ikke fordi jeg brydde meg så mye om selve prisutdelingen, men fordi det var en flott arena for å mingle og møte andre bloggere. Hadde det ikke vært for Vixen hadde jeg for eksempel ikke blitt kjent med Rockstar Charlie som jeg i dag betrakter som en av mine beste venninner.

Vixen Blog Awards januar 2015 – Full av forventning på hotellrommet før showet begynte.

Men etter hvert begynte jeg å føle at arrangementet frontet helt andre verdier enn dem jeg selv står for, og i fjor hadde jeg ikke lyst til å dra. Jeg hadde et håp om at de skulle klare å rydde opp da de kunngjorde at de ville slå hardt ned på bloggere som brøt norsk markedsførings- og åndsverkslov. Men de siste ukenes hendelser viser at det er greit å bryte loven så lenge du ikke overgår de største navnene i bransjen.

Med andre ord, det er ikke likhet for loven hos Vixen Influencer Awards.

De fleste har vel fått med seg hvordan Annijor og Martine Lunde først ble diskvalifisert på grunn av manglende merking av sponsede innlegg. Dette mens verstingene Sophie Elise, Anna «Mamma til Michelle» Rasmussen og Caroline Berg Eriksen, som jo har gjort sport i å bryte markedsføringsloven og har fått flere varsler fra Forbrukerombudet uten å vise noen forandring i sin adferd, får lov å stå urørt. Da dette ble påpekt, blir plutselig de to diskvalifiserte tatt inn i varmen igjen, med en unnskyldning om at juryen i dialog med disse to bloggene hadde fått tilgang på ny informasjon som stilte saken i et nytt lys. Vel og bra det, men hva med de tre nevnte?

Hvorfor må mindre bloggere legge frem dokumentasjon på at de har handlet i god tro, mens de største navnene i norsk bloggbransje får lov til å holde på slik som de vil i år etter år og bli belønnet for det?

Fordi Vixen ikke tør noe annet. Fordi de er avhengige av at de store bloggerne får priser og skriver innlegg hvor de snakker opp Vixen som noe positivt for å generere sponsorinntekter.

Derfor ble også satirebloggen Blogg om Toppbloggere, som var nominert i kategorien Folkets Favoritt, diskvalifisert med en usaklig påstand om brudd på åndsverksloven med sin bildebruk. Bruk av teksten «bilder lånt fra Google» er jo et velkjent fenomen blant toppbloggere når de bruker bilder de ikke har rettigheter til. Men Blogg om Toppbloggere benytter seg av loven om sitatrett og er gode på merking i henhold til denne loven, virker det på meg som at det ligger noe annet bak her. Særlig når juryformann Hans Petter Nygård-Hansen på samme tid som diskvalifiseringen fører opp bloggen på sin svarteliste over useriøse nettsteder for fake news.

Er det flere enn meg som synes at dette stinker?

Svaret er ja, tydeligvis. Flere finalister har allerede trukket seg, og det er noen til som sitter på gjerdet og har åpent spurt seg selv i egen blogg om hva som er det riktige å gjøre.

Siden Vixen er en privat virksomhet kan de tillate seg å velge og vrake blant bloggere og hvem de mener fortjener å få en pris. Men når de selv har lagt til grunn at de vil slå hardt ned på de som bryter markedsførings- og åndsverksloven, så kan de ikke velge å følge sine egne retningslinjer når det passer dem uten at det blir lagt merke til og at det blir bråk.

Derfor sliter jeg med å forstå hvordan man kan ønske og la seg assosiere med en slik pris, og hvordan noen lenger kan ta den seriøst. Og jeg tror ikke ryktet kan repareres.

La oss bare avlyse Vixen Awards. For godt.

Jeg skal ALDRI bli blogger på heltid!

Klokken er langt over 12 når jeg såvidt kommer meg ut av sengen. Jeg hadde satt på vekkerklokke til klokken ni, men denne slo jeg av i søvne fordi jeg ikke fant noen grunn til å stå opp.

Nå derimot har jeg funnet den. Jeg må tisse.

Det er nå litt over en måned siden jeg måtte slutte i jobben, og siden det har dagene vært til forveksling like. Jeg starter dagen med en kjapp frokost før jeg går innom NAV.no for å se etter nye stillingsutlysninger som passer min utdannelse og erfaring, klar til å sette av resten av ettermiddagen på søknadskriving.

To minutter senere har jeg imidlertid gitt opp og ser i stedet to kanadiske tvillingbrødre pusse opp hus på TV2.

Siden det er januar og kaldt, har jeg ikke vært ute av leiligheten siden jeg var ute og handlet inn det aller mest nødvendige på fredag. Det er da jeg tenker på de som lever av å blogge. De som ikke trenger å stå opp for å gå på jobb, men styrer sitt eget liv og egen hverdag helt selv.

Det må jo være helt forferdelig!

Selv om de i motsetning til meg har en sikker økonomi så lenge de skribler ned noen linjer i bloggen hver dag, kan jeg ikke forestille meg å tilbringe en uoverskuelig fremtid med dårlige oppussingsprogrammer, YouTube og Minecraft mens de andre er på jobb. Ikke vet jeg hvordan jeg skulle klart å finne noe å skrive om og oppdatere bloggen jevnlig heller, om jeg ikke kommer meg ut, møter folk og får impulser utenfra. En blir jo fullstendig avskåret fra samfunnet!

Derfor ber jeg nå en stille bønn. Jeg vet ikke hvem jeg ber til, men jeg håper likevel jeg blir hørt.

Vær så snill å få meg ut av dette helvetet.

Gi meg en jobb!

Mitt 2017 på veien ut av skapet

Året 2017 sto i kontrastenes tegn for meg og min utvikling, med både de høye toppene og de dype dalene. Skjønt selv om jeg skulle ønske at avslutningen var litt bedre, har egentlig året behandlet meg jevnt over ganske bra, og jeg tok flere viktige steg på veien ut som transkjønnet og jente på heltid.

Kort fortalt var dette året da jeg tok flere oppgjør med selv, fortiden min og ikke minst min egen fremtid.

Det startet likevel ganske rolig med at jeg annonserte at sminke skulle bli min nye hobby, og at jeg tok to sminkekurs på MakeUpStore i januar og februar, uten at jeg nå et år senere ser ut til å ha funnet den store fascinasjonen for kosmetikk ennå. I samme periode sa jeg farvel til blogg.no, og byttet bloggportal til Femelle samtidig som jeg tok i bruk eget domene.

Da våren og påsken kom dro jeg på spontantur til Kristiansund, og selv om jeg nok ikke fant byen i seg selv spesielt minneverdig, ble jeg likevel litt sjarmert av byens innbyggere og ikke minst mattradisjoner.

FISHAN! Jeg begynner faktisk å lure på denne retten alene er grunn nok til å reise til nordmørshovedstaden…

Det ble flere turer da sommeren sto for tur, og hver gang jeg reiste til et nytt sted tilbragte jeg hele eller mesteparten av oppholdet som jente, og utfordret fortidens demoner.

I Bergen spiste jeg middag med min gamle sjef som fikk møte meg som Emilie for første gang, og jeg fikk endelig henge litt med den fantastiske Rockstar Charlie som jeg ser så alt for sjelden. Og ved å gå gjennom Bodøs gater kledd i skjørt kunne jeg gjenerobre byen hvor jeg ikke turte å gå inn i butikkene for å se på jenteklær engang da jeg en gang bodde der.

Igjen. Eneste bilde som ble tatt av Charlie og meg sammen i løpet av turen min til Bergen i sommer.

Mindre hyggelig var grunnen til at jeg møtte eks-sjefen min i Bergen denne sommeren, og oppgjøret jeg måtte ta etter at han hadde mottatt en anonym mail fra en person med så mye hat i seg at han med ujevne mellomrom så seg nødt til å avsløre for familiemedlemmer, venner og andre bekjente at jeg er transkjønnet.

Når min tidligere sjef nå føyde seg inn i rekken av personer som har fått en slik mail så jeg meg nødt til å levere min første politianmeldelse. Saken er nå forhåpentligvis ute av verden, men det var likevel en påminnelse om hvilke fiendtlige holdninger vi transpersoner er nødt til å forholde oss til i hverdagen. Heldigvis vet jeg at disse er menneskene i mindretall, og at hatefulle ytringer som oftest bare fører til mer utbredt støtte, noe reaksjonen fra min tidligere sjef som altså ikke visste noe, viser.

Emilie tok tilbake Bodøs gater! Ikke at det strengt tatt var nødvendig, for det er ikke en by jeg har særlig tilknytning til, annet enn at jeg bodde her i et par måneder for noen år siden. Men moro likevel!

Høsten kom med optimisme, og da jeg endelig ble tilbudt fast jobb etter halvannet år med løpende kontrakter i drømmejobben, ante jeg ikke at jeg bare tre måneder senere skulle få den nedslående beskjeden at firmaet likevel ikke hadde økonomi til å beholde meg i denne nyopprettede stillingen.

Når ting derfor så ut til å endelig ordne seg gikk jeg ytterligere ut av komfortsonen ved å først takke ja til å snakke om mine erfaringer som transkjønnet ved Skeiv Ungdoms seminar Stolt, hvor jeg også slapp den store bomben om at jeg nå fått psykologen min til å sende henvisning til Rikshospitalet for kjønnskorrigerende behandling. Det ble også tur ut på byen med min venninne Ida, og bloggen feiret femårsjubileum noe jeg markerte sammen med leserne mine.

Så begynte nedturen, og to uker etter å ha fått oppsigelsen skulle jeg oppdage hvor lite de liker transpersoner på Rikshospitalet. Helgen i Oslo ble likevel reddet da jeg klarte å gjennomføre utfordringene jeg hadde gitt meg selv ved å reise som jente uten et eneste gutteplagg i bagasjen, og at en av mine beste kompiser gjennom ti år endelig fikk møte meg som Emilie.

Dette til tross var de siste to månedene av 2017 tunge, og jeg har vært på nippet å gi opp et par ganger og spurt meg selv om det egentlig er verdt å fortsette.

Derfor er jeg veldig glad for at jeg på selveste julaften klarte å ta mot til meg og gjøre det jeg har drømt om i mange år, nemlig legg vekk dressen og feire jul kledd i kjole, sammen med familien min!

Med det var 2017 plutselig over, og all usikkerheten som avsluttet året for min del har jeg motvillig blitt nødt til å ta med meg inn i 2018. Jeg aner ikke hvordan de neste månedene vil bli, nå som jeg står uten jobb eller inntekt, og jeg ser heller ikke akkurat frem til neste time hos Rikshospitalet i februar heller.

Men når jeg nå leser over hva jeg har gjort i året som gikk, så har det i stor grad handlet om å ta oppgjør med det jeg synes er vanskelig. Så når utfordringene fra siste del av 2017 blir med meg over til det nye året, får jeg vel også ta med meg viljen til å gjøre noe med dem, selv om det kanskje ser litt mørkt ut nå.

Så selv om jeg ikke liker nyttårsforsetter, så vet jeg hva mitt skal bli i år. Jeg skal begynne i ny jobb, og det raskt.

Og så skal det nok vise seg at 2018 ikke blir så verst heller.

Fullstendig utladet

Siste dag i november, og nesten en uke siden jeg var på min første utredning for kjønnskorrigerende operasjon. Mange lurer på hvordan det gikk, men jeg er fortsatt ikke klar for å snakke om det. Og da mener jeg i det hele tatt, for det er fortsatt mange av mine venner som har spurt men ikke fått noe annet svar enn «jeg orker ikke snakke om det nå, vi tar det når jeg er kommet meg litt». Uten at det har skjedd ennå.

For det kan jeg si. Møtet med Riksen er noe av det verste jeg har vært med på, og dette påvirket selvsagt resten av helgen min. Når jeg fra før bekymrer meg ganske mye for fremtiden og økonomien min nå som jeg i disse dager blir arbeidsledig igjen, har jeg ikke så mye krefter igjen til å fortelle hva som skjedde.

Jeg er så utladet at jeg nærmest går og legger meg rett etter å ha spist middag.

Men det skjedde positive ting i løpet av helgen også, og jeg klarte å gjennomføre en av de største utfordringene jeg noensinne har utsatt meg selv for. Så jeg håper jeg finner litt bortgjemt energi når helgen kommer og jeg ikke trenger å stå opp for å gå til en jobb jeg ikke lenger trives i.

Hvis ikke så vet du nå hvorfor jeg er så stille.

Skattelistene er her: så mye tjente jeg på bloggen i 2016

Så var det den tiden av året igjen. Den tiden hvor skattelistene offentliggjøres og endelig skal vi igjen spekulere i hva naboen tjente og hviske oss i mellom hvilken skandale det er at enkelte tjener så mye mer enn de fortjener.

Særlig disse forferdelige bloggerne.

Her sliter man bakspeilet av seg for å få råd til salt i såret, og så kommer disse bortskjemte ungpikene som knapt nok bruker fem minutter av dagen til å blogge om hårkurer og vippeløft og kan ta seg råd til å kjøpe safran i stedet. Det skulle ikke vært lov, knurrer de, samtidig som de undres over hvorfor toppbloggerne er så lite villige til å snakke om egen inntekt. Noe som gjør dem mer tilbakeholdne, som igjen øker nysgjerrigheten og interessen, og som alltid blir det oppslag i riksmediene om hvor mye de egentlig tjener når skattelistene kommer.

Men min blogg er det ingen som har sagt noe om. Kanskje er det fordi jeg blogger anonymt. Kanskje er det fordi bloggen min er så liten og ubetydelig at folk flest finner fergetidene mer interessante. Jeg vet ikke. Likevel har det fra tid til annen vært noe spekulasjon om hvordan denne bloggen finansieres.

Derfor skal jeg nå komme både VG, Dagbladet og Indre Enfold Menighetsblad i forkjøpet og stille med helt åpne kort, helt uoppfordret, for å stoppe spekulasjonene en gang for alle om hvor mye inntekter denne bloggen genererte for meg og min husholdning i løpet av 2016:

Ingenting. Ingen verdens ting. Det blir verken salt eller safran i såret mitt med andre ord.

På en måte er det selvvalgt, da jeg jo konsekvent har sagt nei takk til alle potensielle sponsoravtaler helt siden dag en, både fordi jeg som anonym blogger ikke vil oppgi personalia til de som ønsker å sponse og fordi jeg ikke orker alt papirarbeidet rundt det. I den grad jeg sponses er det i form av gratis serverplass hos Femelle. Ellers har jeg ingen utgifter på den utover arbeidstimer i form av å skrive tekster, som gjerne korrekturleses og skrives om flere ganger før de postes, fotografering, redigering av bildene, osv. Inntekter genererer jeg gjennom noe så kjedelig som en vanlig jobb. Bortsett fra at min jobb ikke er kjedelig, men det er en annen historie.

Og det er helt i orden for meg at bloggen er som en hobby å regne. Men denne evinnelige sutringen om ufortjent høy lønn og safranmisbruk på bakgrunn av en aktivitet som knapt tar noen minutter hver dag ønsker jeg til livs. Når man tror det bare tar noen få minutter å forfatte et blogginnlegg, vitner det bare om uvitenhet og med tanke på den enorme påkjenningen det kan være å være «på» hele døgnet har jeg ingen problemer med å forsvare inntektene som enkelte av mine bloggkolleger mottar.

De som derimot oppretter aksjeselskap og gjør bloggen til en business som de henter aksjeutbytte og ikke lønn fra, og dermed sniker seg unna skattebetaling fordi de står oppført med null kroner i lønn, ønsker jeg dobbeltsidig brokk og med en påfølgende behandling ved et privatpraktiserende sykehus etter FrP-modellen.

Da kan man begynne å snakke om å få som fortjent.

Tusen takk for lykkeønskningene!

På søndag avslørte jeg her i bloggen at jeg om en måneds tid skal til Oslo for utredning for det som kan ende i kjønnskorrigerende behandling. Responsen har vært enorm og lykkeønskningene så mange at jeg føler meg forpliktet til å svare og si tusen takk til dere alle sammen!

Det er over en måned siden jeg fikk innkallelsen nå, og i ettertid har jeg gått og vært veldig nervøs for det som skal skje. Nervene er der fortsatt, men jeg er litt roligere nå etter å ha delt nyheten i bloggen og ha fått den responsen som jeg har fått. Det er fortsatt et alvorlig og stort steg som skal tas, men nå føler jeg meg ikke like alene om det som jeg gjorde før helgen. Alt som plager en blir mye lettere når man deler det, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har så mange fine lesere som jeg har.

Så til deg som følger og leser bloggen min, tusen takk igjen! Dette innlegget er til deg!

PS! Husk Halloween-konkurransen min!

Mitt første «foredrag» som transkjønnet blogger

Da jeg for et par måneder siden fikk en mail med spørsmål om jeg kunne tenke meg å holde foredrag på Skeiv Ungdoms seminar Stolt denne helgen, var det første tanken min «…hjelp!». Likevel så jeg det som en stor ære å bli spurt, og følte egentlig ikke jeg kunne si nei selv om det var et godt stykke utenfor komfortsonen min og takket ja samtidig som jeg begynte krisemaksimeringen. Så hvordan gikk det egentlig?

Det kan vel best oppsummeres med at da jeg etter foredraget spurte om noen hadde lyst til å hjelpe meg med å få tatt bilder manglet det ikke på frivillige. Skjønt, de fleste ville helst være foran kamera da det ble klart at de skulle brukes i bloggen. Det hadde de vel ikke gjort om de ikke hadde satt pris på min deltakelse?

Egentlig er «foredrag» feil beskrivelse av det jeg var med på i går, selv om det opprinnelig var det jeg ble spurt om å holde. Likevel sa jeg at jeg mye heller ønsket meg en intervju/Q&A-setting, og slik ble det også.

Det åpnet med at Tiril, kledd i rødt i bildet over, intervjuet meg om min historie, om hvordan jeg skjønte at jeg var transkjønnet, om bloggingen og hvordan jeg føler den har hjulpet meg på veien ut av skapet, før det ble åpnet for spørsmål fra tilhørerne. Likevel føler jeg at det utviklet seg mer som en samtale enn at jeg bare svarte på spørsmål, og det var en avslappet og god stemning i rommet. Det ble også en stor applaus da jeg kom med den store avsløringen jeg har hintet så mye om i bloggen i det siste, og som jeg lover at vil bli tema for bloggens neste innlegg, når jeg har funnet ut hvordan jeg skal formulere det.

I likhet med de store stjernene, opererer jeg med bare ett navn…

Alt i alt er jeg veldig glad for at jeg takket ja, for jeg satte virkelig pris på denne opplevelsen. Det virker det som om de som kom for å lytte og deltok gjorde også, for antallet følgere på facebook gikk betydelig opp i løpet av minuttene etter at jeg hadde svart på spørsmål fra salen om hva adressen til facebooksiden min var.

Så kanskje det ikke sitter like langt inne neste gang noen spør?

Heisann, nerver!

Når jeg skriver dette er det sent fredag kveld, og jeg holder på å gjøre unna de siste forberedelsene til morgendagens seanse på Stolt hvor jeg skal prate om veien ut av skapet som transkjønnet, og hvordan det er å dele denne i en blogg. Jeg har akkurat satt sammen et antrekk jeg håper fortsatt vil føles like riktig og komfortabelt i morgen, og prøvd å fikse litt på parykken min slik at den ikke ser ut som en eneste stor floke.

Nervøs er bare fornavnet, og jeg er veldig spent på om jeg i det hele tatt får sove i natt.

Men selv om dette er første gang jeg skal prate foran en forsamling som Emilie, så er dette bare barnemat sammenlignet med den utfordringen som nå venter meg og som jeg skal avsløre omfanget av i morgen. Så om jeg i det hele tatt skal klare å komme meg gjennom den, må jeg nesten klare å gjennomføre i morgen også.

Og det går nok bra. Til syvende og sist gjør det jo stort sett det.