Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Blogg'

Nå slipper jeg den store bomben…

Til tross for stillheten, skjer det mye i kulissene nå.

Det har jeg allerede litt kryptisk hintet om tidligere, men at jeg ikke er helt sikker på hva jeg føler om det og som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal legge det frem i bloggen. Det er vel derfor jeg er så stille også, kombinert med at det stadig er mye å gjøre på jobben og at jeg har begynt å bruke kveldene på andre kreative skriveprosjekter enn bloggen, som du som leser kanskje kan få glede av en gang i fremtiden.

Men nå til helgen skal jeg som tidligere annonsert gjeste Skeiv Ungdoms kunnskapseminar Stolt, hvor jeg skal snakke litt om veien min ut av skapet og det å dele den i bloggen. Det er vel nesten opplest og vedtatt at når man likevel skal stå foran en forsamling på et slikt arrangement er man nærmest forpliktet til å dele noe ekstra.

Derfor tenker jeg at på lørdag, under Stolt, skal jeg avsløre hva som har gått gjennom hodet mitt og gjort beslag på det meste av hjerneaktiviteten min de siste månedene, og vært årsaken til mye tapt nattesøvn.

Og er du blant de nitti-noe prosentene av leserne mine som ikke skal på Stolt, fortvil ikke. Jeg tenker å poste nyheten om hva som skjer her i bloggen allerede samme dag.

Jeg håper du klarer å vente til da, og at jeg ikke gjorde deg det minste nysgjerrig nå?

Private meldinger fra nysgjerrige venner på facebook in 3… 2… 1…

Dro ikke ut på byen som jente denne helgen

De siste månedene har jeg vært veldig flink til å utfordre meg selv på veien ut av skapet som transkjønnet, og planen var at jeg på fredag kveld skulle ut på Fri Trondheims månedlige treff på Tulla Fischer. Nå skal jeg fortelle grunnen til at dette ikke ble noe av, og samtidig si hvorfor det har vært så stille i bloggen den siste uka.

Selv om jeg er veldig glad for at jeg har fått fast ansettelse i drømmejobben, har det vært litt av en omstilling for meg å være i full stilling for første gang på flere år. Denne uka har det også vært mye å gjøre på jobb, særlig fordi halve staben har vært ute for å representere firmaet vårt på en messe i utlandet, og i tillegg måtte jeg i går, lørdag, delta på et seminar gjennom jobben.

Da jeg torsdag våknet med rennende nese og stive ledd fryktet jeg at influensaen hadde slått til, men heldigvis var det bare snakk om en forkjølelse. Likevel, fordi jeg var i så redusert form og i tillegg skulle på et jobbseminar dagen etter, valgte jeg å bytte ut sotede øyne og høye hæler med joggebukse og pledd på fredag.

Arkivbilde fra en tidligere bytur som jente for en måneds tid siden

Kanskje et fornuftig valg både karriere- og helsemessig, særlig med tanke på at jeg sovnet rett etter å ha kommet hjem i ni-tiden i går kveld, og at jeg i dag har vært i en slags zombielignende hangovertilstand. Da er det nok best å ta det rolig, men det blir ikke akkurat gode blogginnlegg av sånt.

Likevel skjer det ting i kulissene nå. Ting jeg ennå ikke vil skrive om fordi jeg ikke helt vet hva føler om det eller hvordan jeg vil formulere det. Men siden jeg hele tiden har visst at vi en dag ville komme hit, vil jeg skrive mer om dette når jeg har fått sortert tankene mine, og ikke minst fått kroppen til å spille litt mer på lag med meg.

Men jeg er live, og selv om det er blitt stille, så har jeg det bra. I alle fall etter forholdene.

…og dessuten har jeg fått lønn! Og jeg regner med du vet hva det betyr…?!

Hello darkness, my old friend…

Så var vi her igjen. Den tiden jeg som blogger både elsker og hater. Elsker fordi høsten er den morsomste og mest interessante årstiden å kle seg til. Hater fordi dagslyset forsvinner tidligere og tidligere. Samme hvor fornøyd eller misfornøyd jeg er med antrekket mitt vil ikke du som leser få muligheten til å bedømme det.

Innen jeg har rukket å komme meg hjem etter jobb, skiftet og står klar til å posere med kameraet, er sola forsvunnet et sted bak horisonten, og det jeg forsøker å formidle vil se omtrent slik ut.

Men det er jo ikke så farlig med disse antrekksbildene, sier du kanskje. Det er jo ikke dem du primært er inne her for å se, det er jo for å lese om min utvikling som transkjønnet og reisen min ut av skapet. Og jada, jeg er jo klar over at flertallet av de som følger meg ikke er nevneverdig interesserte i det overfladiske.

Dessverre er blogging et visuelt medium, hvor mangelen på bilder nærmest er det samme som å si at det ikke skjedde. Antrekksbildene jeg deler her inne postes like mye som en dokumentasjon på at jeg er ute i samfunnet som den jenta jeg ønsker å leve som, og da er det veldig demotiverende å holde en blogg oppdatert uten å kunne dokumentere skrittene jeg tar på veien mot å stå frem. Det skjer jo bra ting i hverdagen nå, og jeg har gjort ting den siste uka jeg ikke har fått fortalt. Det er bare ikke banebrytende nok til at det blir interessant å lese om dersom jeg ikke har bilder til å løfte det jeg skriver om.

Så da blir det stille i stedet, og det virker som om det ikke skjer noe som helst…

Kanskje det er dette som skal presse meg ut av komfortsonen og få meg til å begynne å gå på jobb som jente?

Skjønt, jeg har en følelse av at kollegene mine ganske kjapt hadde gått lei av å bruke lunsjpausen på å hjelpe meg med å utnytte dagslyset til å få tatt antrekksbilder til bloggen…

Jeg skal holde foredrag på Stolt 2017!

Som nevnt tidligere er det spennende tider i vente, og nå som det er under en måned igjen er vel kanskje tiden inne for å avsløre noe av det jeg skal utfordre meg selv med i høst. For når Stolt 2017 arrangeres 20.-22. oktober vil mitt navn stå på listen over foredragsholdere! Hvor kult er ikke det?

For de som ikke vet er Stolt et årlig seminar i regi av Skeiv Ungdom hvor ungdom fra hele landet samles for en sosial og lærerik helg her i Trondheim. I år har de altså kontaktet meg og spurt om jeg vil komme og prate litt om bloggen og dele mine erfaringer fra reisen på veien ut av skapet som transkjønnet.

Sant å si er dette langt utenfor komfortsonen min, men etter å ha diskutert formen på seminaret med arrangørene, kom jeg frem til at jeg rett og slett ble så beæret over å bli spurt at jeg ikke kunne si nei. Så da skal jeg visst gjøre dette da?

Men det skal sies at «foredrag» nok er litt misvisende, fordi jeg ser for meg det ville blitt veldig kjedelig å se meg holde en powerpoint-presentasjon, og derfor har jeg bedt om å få gjennomføre dette som et intervju/Q&A. Og jeg håper det kommer noen spørsmål, for hvis ikke er jeg forberedt på å bare sitte på scenen og bare se ut i luften hele den avsatte tiden.

De som kjenner meg vil nok nikke gjenkjennende og bekreftende på den siste setningen.

For spesielt interesserte, og uinteresserte, er det mulig å titte innom Stolts facebookside hvor det etter hvert vil komme mer informasjon, samt melde seg på årets Stolt.

Så da sees vi kanskje der? Fortell meg i kommentarfeltet om du tenker å dra!

Feiret bloggens femårsdag med leserne mine!

I dag er det altså fem år siden jeg begynte å blogge om min reise ut av skapet som transkjønnet. Fordi bloggen og dens lesere har vært så viktig for meg og min utvikling synes jeg dette jubileet fortjente å feires, og hva er vel da mer naturlig å markere begivenheten med mine lesere?

Derfor reserverte jeg bord og inviterte en håndfull av personer jeg har blitt kjent med gjennom kommentarfelt til å dele et måltid med meg hos Søstrene Karlsen på Solsiden i Trondheim. Ikke at det var nødvendig, for lokalet var nesten tomt, og på grunn av influensasesongen måtte halvparten av de jeg inviterte dessverre avlyse.

Når da en av oss tre også viste seg å være temmelig kamerasky og dermed meldte seg frivillig som fotograf virket oppmøtet enda mer glissent. Men vi koste da oss skikkelig alle tre, både Marianne, Marte og jeg, som alle, uten å ha avtalt dette med hverandre på forhånd, passende nok hadde møtt opp til middagen i sort skinnjakke.

Marte stilte frivillig som fotograf for å slippe å havne i bloggen, og knipset dette bildet av Marianne og meg.

Sant å si har jeg aldri spist på Søstrene Karlsen før, og hadde valgt stedet fordi de har en variert meny til en rimelig penge, slik at alle de som opprinnelig ble invitert skulle klare å finne noe de likte uten å bli flådd økonomisk. Jeg ble derfor litt nervøs da jeg så hvor tomt lokalet var på en søndag ettermiddag med tanke på restaurantens fantastiske beliggenhet på Solsiden. Det fremstår jo som et trivelig sted.

Kunne det være fordi maten var dårlig? Men da den kom og vi fikk smake på den, skjønte vi enda mindre.

Jeg gikk for en biff tartar med chips, mens de to andre bestilte dagens som var kalveschnitzel med potetpuré. Alle tre var vi enige om at det ikke var maten som var problemet her, for den var faktisk veldig god.

Dermed forble det tomme lokalet et mysterium, men i stedet for å fortsette å gruble oss frem til en ny teori, konsentrerte vi oss om å nyte maten siden vi jo var der for å feire. Derfor måtte vi naturligvis også bestille dessert – selv om vi egentlig var stappmette. Men dessert er det vel alltids plass til?

Mens jeg bestilte en gulrotkake, fikk de to andre en sjokolademousse med blåbær inkludert i sin dagens-bestilling. Her skal jeg innrømme at selv om det jo var godt ble det litt vel mye krem og jeg kjente at jeg egentlig fikk nok da jeg hadde spist halve kaken. Likevel spiste jeg den opp, for som sagt – det var jo godt.

Oppsummert synes jeg det selvsagt er trist at halvparten av de som egentlig hadde sagt de skulle komme måtte avlyse, og det føltes jo litt ekstra ensomt når restauranten var så tom. Men vi trengte likevel ikke å anstrenge oss for å kose oss, for både maten og selskapet var godt.

Derfor er jeg mer enn fornøyd med feiringen av bloggens første fem år.

Men jeg håper det ikke blir fem nye år med blogging fra innsiden av skapet…

Emilies skap fyller fem år i dag!

«Kjære dagbok…»

Slik startet det første innlegget i denne bloggen, som jeg postet en sen kveld i september 2012, og dermed tok det første famlende steget på veien ut av skapet som transkjønnet. I dag er det nøyaktig fem år siden!

Jeg skal ærlig innrømme at hvis du hadde fortalt meg i 2012 at jeg fem år senere fortsatt ikke var kommet ut av det berømte skapet, ville jeg nok blitt litt motløs. Men med tanke på hvor fort jeg føler disse årene har gått så føler jeg ingen skam over at jeg fortsatt ikke er helt i mål. Dessuten har jeg jo ikke stått på stedet hvil heller.

Da bloggen ble startet opp turte jeg kun å kle meg som jente når jeg var alene eller med venninner jeg stolte veldig på, og det var så vidt jeg turte å gå ut i Londons gater som jente en uke etter at første innlegg ble postet. Nå gjør jeg det nesten uten å tenke over det, hjemme i Trondheim.

Bildene over er sånn sett ikke tilfeldig utvalgt. Det til venstre, som var det første bildet jeg publiserte i bloggen, ble tatt en sen februarkveld i den svakt opplyste leiligheten til min venninne Ida, og smilet mitt viser at jeg er ikke helt komfortabel med situasjonen. Men i bildet til høyre, som den samme Ida tok for to uker siden, ser vi at jeg er avslappet nok til å kunne gjøre meg til for fotografen, selv om vi står utendørs – midt i Trondheim sentrum.

Jeg føler det egentlig sier alt om hvor stor utvikling som har vært siden første innlegg ble postet denne kvelden for fem år siden, og selv om jeg fortsatt ikke er helt i mål, så føler jeg på meg at det ikke er så lenge igjen nå!

Tusen takk for at du leser bloggen min, uansett om du har fulgt den siden starten eller om du ramlet inn forrige torsdag. Det er med din hjelp jeg har kommet så langt!

PS! Jubileet ble selvsagt feiret. Titt innom senere i kveld for å se hvordan vi markerte begivenheten!

Spennende tider i vente!

Denne helgen ble ikke helt slik jeg hadde planlagt. Egentlig ventet jeg nemlig besøk fra Oslo som jeg skulle ta med rundt på en liten omvisning i min usedvanlig vakre hjemby, og samtidig proppe hodet hennes fullt med lokalhistorie av den typen bare en ekte Trondheimspatriot kan. Men influensasesongen satte visst en stopper for det og besøket mitt måtte avlyse og bli hjemme.

Dermed sitter jeg i stedet hjemme og spiller Minecraft. Sånt blir det ikke spennende blogginnlegg av, og derfor kan kanskje overskriften til dette innlegget virke litt misvisende. Likevel har jeg hatt litt e-postkorrespondanse og gjort en avtale som innebærer at jeg om ikke så lenge skal gjøre noe som trygt kan karakteriseres som langt utenfor den berømte komfortsonen min. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er nervøs, men fordi jeg ser det som en stor ære å bli spurt kunne jeg egentlig ikke si nei heller.

Dessuten holder jeg nå på å legge spennende planer for neste helg, som jeg har bestemt at et lite utvalg av leserne mine også skal få lov til å bli en del av. Disse er allerede kontaktet og med tanke på de entusiastiske svarene jeg har fått, kan jeg ikke annet enn å tro dette vil bli veldig bra!

Så overskriften lyver ikke. Det er virkelig spennende tider i vente. Og jeg gleder meg!

Hva skjedde etter politianmeldelsen?

For en tid tilbake skrev jeg om hvordan to bekjente av meg fikk anonyme e-poster som var sendt for å henge meg ut og avsløre at jeg er transkjønnet. Siden dette har skjedd meg før, og at det var flere grunner til å tro at det er samme person som sto bak, valgte jeg å gå til anmeldelse. Etter dette har jeg fått noen spørsmål om utviklingen i saken, uten at jeg har villet svare, men i dag føler jeg at jeg endelig kan sette punktum.

Ikke overraskende ble saken raskt henlagt fra politiets side, men den ble i stedet overført til Konfliktrådet hvor jeg i morgentimene i dag var i møte med en mekler og personen jeg anmeldte.

På grunn av taushetsplikten i Konfliktrådet kan jeg ikke si noe som helst om hva som ble sagt, men det jeg derimot har fått tillatelse til å si er at den andre parten og jeg har kommet til en enighet og at så lenge denne avtalen holdes, kommer jeg ikke til å gjøre noe mer for å etterfølge denne saken videre.

For meg er den nå altså å regne som avsluttet, og det føles godt.


Men det som er enda bedre er at fordi jeg måtte be om fri fra jobben i noen timer for å dra på møtet, ble det naturlig å snakke med to av mine kolleger om bakgrunnen for depresjonen min. Som sagt sto jeg frem på jobben for ganske nøyaktig et år siden, og mine kolleger har bare vært støttende siden det, men siden vi er en bedrift i vekst har det kommet inn et nytt ansikt på kontoret siden da, og i tillegg har vi fått inn noen som er her på et korttidsengasjement ut året. Kjempetrivelige folk, men de har altså ikke visst noe.

Ikke før nå i alle fall, for ved å si at jeg måtte starte dagen hos Konfliktrådet neste dag, ble det naturlig å ta opp hvorfor jeg er hos psykologen en gang i måneden, og samtidig stå frem som transkjønnet også for dem.

Som forventet tok de det veldig pent, og i den grad jeg merket noen negativitet var det deres egen skuffelse over å ikke ha lagt merke til at jeg gikk på jobb med sminke i forrige uke.

Dermed kjenner jeg nå en enorm lettelse over å si meg ferdig med en sak som har vært bakgrunn for mye frustrasjon, og jeg kan med stolthet si at nå vet alle på kontoret at jeg er transkjønnet.

Nå kan jeg se videre og konsentrere meg om nye utfordringer.

Hvor deilig er ikke det?

Nå står utfordringene i kø

For noen dager siden hintet jeg litt om at jeg prøver å overtale RockStar Charlie til å bli med meg på tur til min favorittby London, siden hun jo aldri har vært der. Etter å ha vært innom nettbanken i dag for å gjøre et motvillig offer til regningsavguden, innser jeg at jeg nok har brukt nok penger på reise for en stund. Dermed må overtalelsestaktikkene legges i skuffen inntil videre. Det betyr likevel ikke at det skal bli kjedelig i bloggen fremover. Bare denne uka har jeg planlagt to utfordringer for meg selv, for å hjelpe meg på veien ut av skapet!

Begge utfordringene er et godt stykke utenfor komfortsonen min, og jeg kjenner jeg blir fylt med en blanding av frykt og spenning bare jeg tenker på dem. Om jeg klarer å gjennomføre vil de ha stor betydning for meg på veien mot å stå frem og bli jente på heltid.

Dessuten tror jeg ikke at jeg hadde vurdert noen av dem engang om det ikke hadde vært for turene jeg tok i sommer, som jo gjorde underverker for selvtilliten min, både med sminkekurs hos Charlie og mitt første møte som jente med min eks-sjef i Bergen og ikke minst oppgjøret med fortidens demoner og gamle angsttanker i Bodø. Det er verdt mer enn summen av kroner jeg brukte på turene.

Det vil nok også du som leser merke når du i løpet av de neste dagene får lese om utfordringene jeg nå planlegger. Etter at du har tilgitt den kryptiske tonen i dette innlegget, selvsagt.

Er det noe spesielt du ser for deg kunne vært en bra utfordring for å gi meg trening i å leve åpent som jente? Fortell meg i kommentarfeltet mitt!

Begynner i fulltidsstilling i drømmejobben!

Så var sommerferien over for min del, og etter tre uker fri er jeg i morgen tilbake på jobb. Men når jeg møter på kontoret i morgen er det for første gang i en fulltidsstilling og som fast ansatt!

Det finnes ikke ord i mitt vokabular som kan beskrive hvor glad jeg er!

I november er det to år siden jeg begynte å jobbe for denne bedriften, i første omgang på en kontrakt for tre dager i uken i tre måneder. Kontrakten ble stadig utvidet, og siden februar har jeg jobbet fire dager i uken. Så en dag i juni ble jeg innkalt på sjefens kontor for å snakke om fremtiden, og jeg gikk derifra med tilbud om fast jobb fra 14. august i en 100%-stilling. Jeg kunne ikke annet enn å si ja, og plutselig var det som om universet var i balanse igjen etter den tunge helgen jeg akkurat hadde gjennomgått i Oslo bare noen dager tidligere.

Selv om jeg aldri har sagt her i bloggen nøyaktig hva jeg jobber med, så har jeg flere ganger kommet med små hint om hvor godt jeg trives og hvilke fantastiske karer det er jeg jobber med. Når vi entrer september er det også et år siden jeg sto frem som transkjønnet for dem, og akkurat som de lovte den dagen så har ikke det forandret noen ting. Jeg føler meg rett og slett ganske heldig som har fått denne muligheten og nå er det opp til meg å fortsette å gjøre en god jobb for dem. For det er virkelig ikke meg i mot å bli i denne bedriften frem til den dagen jeg går av med pensjon.

Men dette kommer nok garantert til å få konsekvenser for bloggen også. Vel vitende om at det i forumet på Kvinneguiden insisteres på at blogging ikke kvalifiserer som arbeid, så har jeg likevel lagt ned ganske mange timer i hvert innlegg i denne bloggen, og selv om jeg har hatt fulltidsjobber før, så har jeg alltid hatt det så lenge denne bloggen har eksistert. Det kan godt hende at jeg klarer det, men jeg har en følelse av at det kan bli litt tøft, i det minste i en overgangsperiode mens jeg blir vant med denne nye hverdagen. Akkurat som at tre dager i uken føltes mye etter å ha gått arbeidsledig i et halvt år.

Dermed kan dette føye seg inn i rekken over årsaker som har ført til at det har vært lange perioder med stillhet her inne. Men som sagt, så er dette noe jeg er veldig glad for og selv om innleggene kanskje uteblir, så går det veldig bra med meg for tiden.

PS! Om du vil følge med på når det kommer nye innlegg, kan det å like facebooksiden min være en idé. Om du ikke allerede gjør det da…