Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Blogg'

Fullstendig utladet

Siste dag i november, og nesten en uke siden jeg var på min første utredning for kjønnskorrigerende operasjon. Mange lurer på hvordan det gikk, men jeg er fortsatt ikke klar for å snakke om det. Og da mener jeg i det hele tatt, for det er fortsatt mange av mine venner som har spurt men ikke fått noe annet svar enn «jeg orker ikke snakke om det nå, vi tar det når jeg er kommet meg litt». Uten at det har skjedd ennå.

For det kan jeg si. Møtet med Riksen er noe av det verste jeg har vært med på, og dette påvirket selvsagt resten av helgen min. Når jeg fra før bekymrer meg ganske mye for fremtiden og økonomien min nå som jeg i disse dager blir arbeidsledig igjen, har jeg ikke så mye krefter igjen til å fortelle hva som skjedde.

Jeg er så utladet at jeg nærmest går og legger meg rett etter å ha spist middag.

Men det skjedde positive ting i løpet av helgen også, og jeg klarte å gjennomføre en av de største utfordringene jeg noensinne har utsatt meg selv for. Så jeg håper jeg finner litt bortgjemt energi når helgen kommer og jeg ikke trenger å stå opp for å gå til en jobb jeg ikke lenger trives i.

Hvis ikke så vet du nå hvorfor jeg er så stille.

Skattelistene er her: så mye tjente jeg på bloggen i 2016

Så var det den tiden av året igjen. Den tiden hvor skattelistene offentliggjøres og endelig skal vi igjen spekulere i hva naboen tjente og hviske oss i mellom hvilken skandale det er at enkelte tjener så mye mer enn de fortjener.

Særlig disse forferdelige bloggerne.

Her sliter man bakspeilet av seg for å få råd til salt i såret, og så kommer disse bortskjemte ungpikene som knapt nok bruker fem minutter av dagen til å blogge om hårkurer og vippeløft og kan ta seg råd til å kjøpe safran i stedet. Det skulle ikke vært lov, knurrer de, samtidig som de undres over hvorfor toppbloggerne er så lite villige til å snakke om egen inntekt. Noe som gjør dem mer tilbakeholdne, som igjen øker nysgjerrigheten og interessen, og som alltid blir det oppslag i riksmediene om hvor mye de egentlig tjener når skattelistene kommer.

Men min blogg er det ingen som har sagt noe om. Kanskje er det fordi jeg blogger anonymt. Kanskje er det fordi bloggen min er så liten og ubetydelig at folk flest finner fergetidene mer interessante. Jeg vet ikke. Likevel har det fra tid til annen vært noe spekulasjon om hvordan denne bloggen finansieres.

Derfor skal jeg nå komme både VG, Dagbladet og Indre Enfold Menighetsblad i forkjøpet og stille med helt åpne kort, helt uoppfordret, for å stoppe spekulasjonene en gang for alle om hvor mye inntekter denne bloggen genererte for meg og min husholdning i løpet av 2016:

Ingenting. Ingen verdens ting. Det blir verken salt eller safran i såret mitt med andre ord.

På en måte er det selvvalgt, da jeg jo konsekvent har sagt nei takk til alle potensielle sponsoravtaler helt siden dag en, både fordi jeg som anonym blogger ikke vil oppgi personalia til de som ønsker å sponse og fordi jeg ikke orker alt papirarbeidet rundt det. I den grad jeg sponses er det i form av gratis serverplass hos Femelle. Ellers har jeg ingen utgifter på den utover arbeidstimer i form av å skrive tekster, som gjerne korrekturleses og skrives om flere ganger før de postes, fotografering, redigering av bildene, osv. Inntekter genererer jeg gjennom noe så kjedelig som en vanlig jobb. Bortsett fra at min jobb ikke er kjedelig, men det er en annen historie.

Og det er helt i orden for meg at bloggen er som en hobby å regne. Men denne evinnelige sutringen om ufortjent høy lønn og safranmisbruk på bakgrunn av en aktivitet som knapt tar noen minutter hver dag ønsker jeg til livs. Når man tror det bare tar noen få minutter å forfatte et blogginnlegg, vitner det bare om uvitenhet og med tanke på den enorme påkjenningen det kan være å være «på» hele døgnet har jeg ingen problemer med å forsvare inntektene som enkelte av mine bloggkolleger mottar.

De som derimot oppretter aksjeselskap og gjør bloggen til en business som de henter aksjeutbytte og ikke lønn fra, og dermed sniker seg unna skattebetaling fordi de står oppført med null kroner i lønn, ønsker jeg dobbeltsidig brokk og med en påfølgende behandling ved et privatpraktiserende sykehus etter FrP-modellen.

Da kan man begynne å snakke om å få som fortjent.

Tusen takk for lykkeønskningene!

På søndag avslørte jeg her i bloggen at jeg om en måneds tid skal til Oslo for utredning for det som kan ende i kjønnskorrigerende behandling. Responsen har vært enorm og lykkeønskningene så mange at jeg føler meg forpliktet til å svare og si tusen takk til dere alle sammen!

Det er over en måned siden jeg fikk innkallelsen nå, og i ettertid har jeg gått og vært veldig nervøs for det som skal skje. Nervene er der fortsatt, men jeg er litt roligere nå etter å ha delt nyheten i bloggen og ha fått den responsen som jeg har fått. Det er fortsatt et alvorlig og stort steg som skal tas, men nå føler jeg meg ikke like alene om det som jeg gjorde før helgen. Alt som plager en blir mye lettere når man deler det, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har så mange fine lesere som jeg har.

Så til deg som følger og leser bloggen min, tusen takk igjen! Dette innlegget er til deg!

PS! Husk Halloween-konkurransen min!

Mitt første «foredrag» som transkjønnet blogger

Da jeg for et par måneder siden fikk en mail med spørsmål om jeg kunne tenke meg å holde foredrag på Skeiv Ungdoms seminar Stolt denne helgen, var det første tanken min «…hjelp!». Likevel så jeg det som en stor ære å bli spurt, og følte egentlig ikke jeg kunne si nei selv om det var et godt stykke utenfor komfortsonen min og takket ja samtidig som jeg begynte krisemaksimeringen. Så hvordan gikk det egentlig?

Det kan vel best oppsummeres med at da jeg etter foredraget spurte om noen hadde lyst til å hjelpe meg med å få tatt bilder manglet det ikke på frivillige. Skjønt, de fleste ville helst være foran kamera da det ble klart at de skulle brukes i bloggen. Det hadde de vel ikke gjort om de ikke hadde satt pris på min deltakelse?

Egentlig er «foredrag» feil beskrivelse av det jeg var med på i går, selv om det opprinnelig var det jeg ble spurt om å holde. Likevel sa jeg at jeg mye heller ønsket meg en intervju/Q&A-setting, og slik ble det også.

Det åpnet med at Tiril, kledd i rødt i bildet over, intervjuet meg om min historie, om hvordan jeg skjønte at jeg var transkjønnet, om bloggingen og hvordan jeg føler den har hjulpet meg på veien ut av skapet, før det ble åpnet for spørsmål fra tilhørerne. Likevel føler jeg at det utviklet seg mer som en samtale enn at jeg bare svarte på spørsmål, og det var en avslappet og god stemning i rommet. Det ble også en stor applaus da jeg kom med den store avsløringen jeg har hintet så mye om i bloggen i det siste, og som jeg lover at vil bli tema for bloggens neste innlegg, når jeg har funnet ut hvordan jeg skal formulere det.

I likhet med de store stjernene, opererer jeg med bare ett navn…

Alt i alt er jeg veldig glad for at jeg takket ja, for jeg satte virkelig pris på denne opplevelsen. Det virker det som om de som kom for å lytte og deltok gjorde også, for antallet følgere på facebook gikk betydelig opp i løpet av minuttene etter at jeg hadde svart på spørsmål fra salen om hva adressen til facebooksiden min var.

Så kanskje det ikke sitter like langt inne neste gang noen spør?

Heisann, nerver!

Når jeg skriver dette er det sent fredag kveld, og jeg holder på å gjøre unna de siste forberedelsene til morgendagens seanse på Stolt hvor jeg skal prate om veien ut av skapet som transkjønnet, og hvordan det er å dele denne i en blogg. Jeg har akkurat satt sammen et antrekk jeg håper fortsatt vil føles like riktig og komfortabelt i morgen, og prøvd å fikse litt på parykken min slik at den ikke ser ut som en eneste stor floke.

Nervøs er bare fornavnet, og jeg er veldig spent på om jeg i det hele tatt får sove i natt.

Men selv om dette er første gang jeg skal prate foran en forsamling som Emilie, så er dette bare barnemat sammenlignet med den utfordringen som nå venter meg og som jeg skal avsløre omfanget av i morgen. Så om jeg i det hele tatt skal klare å komme meg gjennom den, må jeg nesten klare å gjennomføre i morgen også.

Og det går nok bra. Til syvende og sist gjør det jo stort sett det.

Nå slipper jeg den store bomben…

Til tross for stillheten, skjer det mye i kulissene nå.

Det har jeg allerede litt kryptisk hintet om tidligere, men at jeg ikke er helt sikker på hva jeg føler om det og som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal legge det frem i bloggen. Det er vel derfor jeg er så stille også, kombinert med at det stadig er mye å gjøre på jobben og at jeg har begynt å bruke kveldene på andre kreative skriveprosjekter enn bloggen, som du som leser kanskje kan få glede av en gang i fremtiden.

Men nå til helgen skal jeg som tidligere annonsert gjeste Skeiv Ungdoms kunnskapseminar Stolt, hvor jeg skal snakke litt om veien min ut av skapet og det å dele den i bloggen. Det er vel nesten opplest og vedtatt at når man likevel skal stå foran en forsamling på et slikt arrangement er man nærmest forpliktet til å dele noe ekstra.

Derfor tenker jeg at på lørdag, under Stolt, skal jeg avsløre hva som har gått gjennom hodet mitt og gjort beslag på det meste av hjerneaktiviteten min de siste månedene, og vært årsaken til mye tapt nattesøvn.

Og er du blant de nitti-noe prosentene av leserne mine som ikke skal på Stolt, fortvil ikke. Jeg tenker å poste nyheten om hva som skjer her i bloggen allerede samme dag.

Jeg håper du klarer å vente til da, og at jeg ikke gjorde deg det minste nysgjerrig nå?

Private meldinger fra nysgjerrige venner på facebook in 3… 2… 1…

Dro ikke ut på byen som jente denne helgen

De siste månedene har jeg vært veldig flink til å utfordre meg selv på veien ut av skapet som transkjønnet, og planen var at jeg på fredag kveld skulle ut på Fri Trondheims månedlige treff på Tulla Fischer. Nå skal jeg fortelle grunnen til at dette ikke ble noe av, og samtidig si hvorfor det har vært så stille i bloggen den siste uka.

Selv om jeg er veldig glad for at jeg har fått fast ansettelse i drømmejobben, har det vært litt av en omstilling for meg å være i full stilling for første gang på flere år. Denne uka har det også vært mye å gjøre på jobb, særlig fordi halve staben har vært ute for å representere firmaet vårt på en messe i utlandet, og i tillegg måtte jeg i går, lørdag, delta på et seminar gjennom jobben.

Da jeg torsdag våknet med rennende nese og stive ledd fryktet jeg at influensaen hadde slått til, men heldigvis var det bare snakk om en forkjølelse. Likevel, fordi jeg var i så redusert form og i tillegg skulle på et jobbseminar dagen etter, valgte jeg å bytte ut sotede øyne og høye hæler med joggebukse og pledd på fredag.

Arkivbilde fra en tidligere bytur som jente for en måneds tid siden

Kanskje et fornuftig valg både karriere- og helsemessig, særlig med tanke på at jeg sovnet rett etter å ha kommet hjem i ni-tiden i går kveld, og at jeg i dag har vært i en slags zombielignende hangovertilstand. Da er det nok best å ta det rolig, men det blir ikke akkurat gode blogginnlegg av sånt.

Likevel skjer det ting i kulissene nå. Ting jeg ennå ikke vil skrive om fordi jeg ikke helt vet hva føler om det eller hvordan jeg vil formulere det. Men siden jeg hele tiden har visst at vi en dag ville komme hit, vil jeg skrive mer om dette når jeg har fått sortert tankene mine, og ikke minst fått kroppen til å spille litt mer på lag med meg.

Men jeg er live, og selv om det er blitt stille, så har jeg det bra. I alle fall etter forholdene.

…og dessuten har jeg fått lønn! Og jeg regner med du vet hva det betyr…?!

Hello darkness, my old friend…

Så var vi her igjen. Den tiden jeg som blogger både elsker og hater. Elsker fordi høsten er den morsomste og mest interessante årstiden å kle seg til. Hater fordi dagslyset forsvinner tidligere og tidligere. Samme hvor fornøyd eller misfornøyd jeg er med antrekket mitt vil ikke du som leser få muligheten til å bedømme det.

Innen jeg har rukket å komme meg hjem etter jobb, skiftet og står klar til å posere med kameraet, er sola forsvunnet et sted bak horisonten, og det jeg forsøker å formidle vil se omtrent slik ut.

Men det er jo ikke så farlig med disse antrekksbildene, sier du kanskje. Det er jo ikke dem du primært er inne her for å se, det er jo for å lese om min utvikling som transkjønnet og reisen min ut av skapet. Og jada, jeg er jo klar over at flertallet av de som følger meg ikke er nevneverdig interesserte i det overfladiske.

Dessverre er blogging et visuelt medium, hvor mangelen på bilder nærmest er det samme som å si at det ikke skjedde. Antrekksbildene jeg deler her inne postes like mye som en dokumentasjon på at jeg er ute i samfunnet som den jenta jeg ønsker å leve som, og da er det veldig demotiverende å holde en blogg oppdatert uten å kunne dokumentere skrittene jeg tar på veien mot å stå frem. Det skjer jo bra ting i hverdagen nå, og jeg har gjort ting den siste uka jeg ikke har fått fortalt. Det er bare ikke banebrytende nok til at det blir interessant å lese om dersom jeg ikke har bilder til å løfte det jeg skriver om.

Så da blir det stille i stedet, og det virker som om det ikke skjer noe som helst…

Kanskje det er dette som skal presse meg ut av komfortsonen og få meg til å begynne å gå på jobb som jente?

Skjønt, jeg har en følelse av at kollegene mine ganske kjapt hadde gått lei av å bruke lunsjpausen på å hjelpe meg med å utnytte dagslyset til å få tatt antrekksbilder til bloggen…

Jeg skal holde foredrag på Stolt 2017!

Som nevnt tidligere er det spennende tider i vente, og nå som det er under en måned igjen er vel kanskje tiden inne for å avsløre noe av det jeg skal utfordre meg selv med i høst. For når Stolt 2017 arrangeres 20.-22. oktober vil mitt navn stå på listen over foredragsholdere! Hvor kult er ikke det?

For de som ikke vet er Stolt et årlig seminar i regi av Skeiv Ungdom hvor ungdom fra hele landet samles for en sosial og lærerik helg her i Trondheim. I år har de altså kontaktet meg og spurt om jeg vil komme og prate litt om bloggen og dele mine erfaringer fra reisen på veien ut av skapet som transkjønnet.

Sant å si er dette langt utenfor komfortsonen min, men etter å ha diskutert formen på seminaret med arrangørene, kom jeg frem til at jeg rett og slett ble så beæret over å bli spurt at jeg ikke kunne si nei. Så da skal jeg visst gjøre dette da?

Men det skal sies at «foredrag» nok er litt misvisende, fordi jeg ser for meg det ville blitt veldig kjedelig å se meg holde en powerpoint-presentasjon, og derfor har jeg bedt om å få gjennomføre dette som et intervju/Q&A. Og jeg håper det kommer noen spørsmål, for hvis ikke er jeg forberedt på å bare sitte på scenen og bare se ut i luften hele den avsatte tiden.

De som kjenner meg vil nok nikke gjenkjennende og bekreftende på den siste setningen.

For spesielt interesserte, og uinteresserte, er det mulig å titte innom Stolts facebookside hvor det etter hvert vil komme mer informasjon, samt melde seg på årets Stolt.

Så da sees vi kanskje der? Fortell meg i kommentarfeltet om du tenker å dra!

Feiret bloggens femårsdag med leserne mine!

I dag er det altså fem år siden jeg begynte å blogge om min reise ut av skapet som transkjønnet. Fordi bloggen og dens lesere har vært så viktig for meg og min utvikling synes jeg dette jubileet fortjente å feires, og hva er vel da mer naturlig å markere begivenheten med mine lesere?

Derfor reserverte jeg bord og inviterte en håndfull av personer jeg har blitt kjent med gjennom kommentarfelt til å dele et måltid med meg hos Søstrene Karlsen på Solsiden i Trondheim. Ikke at det var nødvendig, for lokalet var nesten tomt, og på grunn av influensasesongen måtte halvparten av de jeg inviterte dessverre avlyse.

Når da en av oss tre også viste seg å være temmelig kamerasky og dermed meldte seg frivillig som fotograf virket oppmøtet enda mer glissent. Men vi koste da oss skikkelig alle tre, både Marianne, Marte og jeg, som alle, uten å ha avtalt dette med hverandre på forhånd, passende nok hadde møtt opp til middagen i sort skinnjakke.

Marte stilte frivillig som fotograf for å slippe å havne i bloggen, og knipset dette bildet av Marianne og meg.

Sant å si har jeg aldri spist på Søstrene Karlsen før, og hadde valgt stedet fordi de har en variert meny til en rimelig penge, slik at alle de som opprinnelig ble invitert skulle klare å finne noe de likte uten å bli flådd økonomisk. Jeg ble derfor litt nervøs da jeg så hvor tomt lokalet var på en søndag ettermiddag med tanke på restaurantens fantastiske beliggenhet på Solsiden. Det fremstår jo som et trivelig sted.

Kunne det være fordi maten var dårlig? Men da den kom og vi fikk smake på den, skjønte vi enda mindre.

Jeg gikk for en biff tartar med chips, mens de to andre bestilte dagens som var kalveschnitzel med potetpuré. Alle tre var vi enige om at det ikke var maten som var problemet her, for den var faktisk veldig god.

Dermed forble det tomme lokalet et mysterium, men i stedet for å fortsette å gruble oss frem til en ny teori, konsentrerte vi oss om å nyte maten siden vi jo var der for å feire. Derfor måtte vi naturligvis også bestille dessert – selv om vi egentlig var stappmette. Men dessert er det vel alltids plass til?

Mens jeg bestilte en gulrotkake, fikk de to andre en sjokolademousse med blåbær inkludert i sin dagens-bestilling. Her skal jeg innrømme at selv om det jo var godt ble det litt vel mye krem og jeg kjente at jeg egentlig fikk nok da jeg hadde spist halve kaken. Likevel spiste jeg den opp, for som sagt – det var jo godt.

Oppsummert synes jeg det selvsagt er trist at halvparten av de som egentlig hadde sagt de skulle komme måtte avlyse, og det føltes jo litt ekstra ensomt når restauranten var så tom. Men vi trengte likevel ikke å anstrenge oss for å kose oss, for både maten og selskapet var godt.

Derfor er jeg mer enn fornøyd med feiringen av bloggens første fem år.

Men jeg håper det ikke blir fem nye år med blogging fra innsiden av skapet…