Det begynner å bli noen år siden jeg drømte om å bli rockestjerne. Jeg har spilt i et par band, og i den grad noen av dem hadde potensiale så var det kanskje det siste jeg spilte med. Vi spilte sammen i tre år, og selv om vi aldri ga ut noe, så var vi i studio og begynte på en demo vi aldri fullførte før bandet ble oppløst for snart tre år siden etter at vi mistet øvingslokalet vårt.

Men disse demo-opptakene hadde visst trommisen tatt vare på. For sent i går kveld fikk jeg en melding fra ham om at han hadde funnet dem igjen og blitt inspirert til å spille denne typen musikk igjen. Han lurte på om jeg var interessert i å spille med ham igjen.

Jeg ble tent som et juletre, for jeg har jo kjent en stund at det hadde vært gøy å spille i band igjen. Samtidig ble jeg litt betenkt, for ingen av gutta i det gamle bandet visste at jeg er transkjønnet og lever et liv som jente i skjul. Nå som jeg er så nære å stå frem og bli jente på heltid så burde jeg jo fortelle dem det. Men hvor naturlig vil det egentlig bli å spille sammen etter det?

Som jeg har skrevet tidligere spilte dette bandet en svært aggressiv form for hardrock og punk, hvor vi hamret løs på instrumentene våre og skrek ut tekster om hvor mye vi hatet alt og alle, og kanskje mest av alt oss selv, men alltid med et glimt i øyet og en solid dose humor og selvironi. Bandkonseptet var med andre ord temmelig maskulint, og som bandets hovedlåtskriver og gitarist fikk jeg utløp for mye innestengt frustrasjon og sinne når jeg hoppet opp og ned på scenen, og det hendte mer enn en gang at gitarkroppen var full av blod etter endt sett. Men vi var alltid i godt humør og lo mellom låtene.

Så vidt jeg vet er det bare trommisen som fortsatt er aktiv musiker og har inntekter på det, dog i en helt annen sjanger. For etter at bandet ble oppløst har jeg ikke hatt noe kontakt med de andre, sett bort i fra at vi har støtt på hverandre i byen med ujevne mellomrom, og hver gang har vi sagt at det kunne vært gøy å spille sammen igjen. For det er jo synd og skam at de fire elektriske gitarene jeg har hengende på veggen kun skal være til pynt.

Samtidig kan jeg ikke slutte å undre på om jeg vil ha en naturlig plass i dette bandet etter å ha stått frem. For selvsagt kan jenter spille i band, men jeg tror alle som kjente til dette bandet, og særlig de som fikk oppleve oss live, nok vil stille seg like spørrende som meg til om det i dette bandkonseptet er plass til litt femininitet midt i alle den over-maskuline aggressiviteten som bandet eksponerte. For en ting hadde vært om bassisten, som vi fortsatt venter på svar fra, sier nei takk, og vi hadde funnet en jente til å ta plassen hans. Men når en fra den originale besetningen plutselig «skifter kjønn» foran nesa til publikum…?

Likevel er jeg nysgjerrig nok til å prøve, bare for å se hvor og hvilken vei det går, og fordi jeg har savnet å spille i band. Og hvem vet, kanskje vi en dag får se dette på bandets hjemmeside, dersom den kommer opp igjen?

Men at spørsmålet om å samle bandet igjen kommer samme kveld som naboen har fest for andre gang på under en uke, får meg nesten til å betvile min ateistiske tro. Dessverre var det ikke mulig å få til en første øving i leiligheten min i dag morges.

Kanskje en annen gang.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #kjønn #kjønnsroller #feminisme #likestilling #samfunn #musikk #band #punk #hardrock #scarletfish #placentalsurfaceskin #kolonparantesslutt