Samboerskapet gikk i oppløsning og tok noen runder rundt i porselensskåla før det forsvant et sted nede i avløpet, og jeg måtte finne et nytt sted å bo. Raskt. For her er det ikke tid til å være trist og undre over hva som gikk galt i forholdet, selv om jeg er så heldig at jeg har en mamma som tok i mot meg med åpne armer og lot meg få flytte hjem en stund. For når man har nådd en viss alder slik jeg har så gjelder det å komme seg ut igjen før mamma slutter å lage livrettene dine hver dag, og går over til fiskepinner og jevnlige krav om at du må rydde rommet ditt.

Dermed blir livet og alle fritidssysler, herunder også blogging, pent skjøvet til side inn i den kroken mamma akkurat ba deg om å rydde, for å vie all din tid til den den verste formen for galskap man skal måtte utsette seg for i løpet av vår alt for korte tid her på kloden. Boligmarkedet. For vil du ha tak over hodet, så er dette veien du må gå, selv om du kan risikere å ende opp med en ettroms med polstrede vegger, uten dørhåndtak på innsiden. Og etter et par visninger føler du at det kan være like greit.

Det starter gjerne foran pc-en, hvor du sitter og ser i boligannonsene etter mulige kandidater, som passer til det budsjettet banken la frem for deg etter at de hadde ledd seg ferdig. Det er ikke mange, men det er da en og annen leilighet der som passer ditt budsjett så fremt de ikke går over prisantydning, tenker du. Og du aner ikke hvor utrolig søt og naiv du vil synes denne tanken var når det har gått noen uker, du har vært på et titalls visninger og deltatt i et par budrunder.

Så møter du opp på visningen, for å oppdage at du er langt fra den eneste. Folk beveger seg i kø opp den smale trappeoppgangen for å komme inn, og inne i leiligheten er det så stor trengsel at du misunner røyskattene i pelsoppdrettsnæringen. Du ser bare så vidt akkurat nok av leiligheten til å se at den ikke holder spesielt god standard, men det må du nesten forvente med det budsjettet du kan regne med. Derfor overrasker det deg å se at om lag halvparten av menneskene på visningen er pent antrukne, godt voksne menn. Men i det megleren, et sted i inngangspartiet, sier til en av interessentene at vedtektene for borettslaget sier at andelseieren har boplikt og at det ikke er anledning for framleie, kommer alle disse mennene med et unisont høylytt og skuffet sukk, før de alle forlater leiligheten samtidig.

Megleren ja. En slesk ung mann med perfekt hår og komfirmasjonsdress, og et språk som ligner på norsk, men som likevel har noen markante forskjeller i betydningen av enkeltord. Sånn som «spennende rominndeling» (upraktisk og dårlig utnyttelse av flatene, noe som fører til mye dødsoner du ikke får brukt til noe), «interessant og luftig tregulv» (det trekker fra etasjen under – bør legges nytt dekke over) og «sjarmerende og unik kjøkkenløsning» (ingen av de andre leilighetene i gården har det originale kjøkkenet fra da den ble bygd i 1958 lenger. Og det er en grunn til det).

Noen av prospektene fra visninger jeg har vært på den siste tiden. Jeg bød ikke på noen av disse, men jeg vet hvor mye de gikk for, og at det var et godt stykke over prisantydning – og i noen av tilfellene også godt over hva jeg mener de var verdt.

Ellers viser han til prospektet han delte ut da du kom, hvor de samme frasene om spennende rominndeling og sjarmerende og unik kjøkkenløsning står gjengitt ordrett. Men prospektet fremstår også som mer verdt enn selve leiligheten, med sitt høyglansede papir og de mange arbeidstimene som må ligge bak bilderetusjeringsjobben. Om leiligheten i virkeligheten er trang, mørk og har gjennomgående mer slitasje enn troverdigheten til Kurt Oddekalv, fremstår den her som lysere enn Taj Mahal og på størrelse med Drøbak. Noen i meglerhuset har svarte belte i Photoshop.

Etter maks ti minutter takker du for titten, skriver deg opp på lista over interessenter for å følge utviklingen i budrunden, og løper til neste visning, siden de har for uvane å foregå samtidig, bare for å oppdage at situasjonen er identisk på denne visningen som den du nettopp forlot. Men du gjentar prosessen, tar med prospektene hjem og studerer dem nøye mens du gjør deg opp en mening om hva du kan tenke deg å by på, og hvor langt du er villig til å strekke deg.

Men om du trodde det var over nå, så tar du alvorlig feil. Det er nå moroa begynner for alvor, i form av budrunden…

For klokken ni neste morgen begynner sirkuset, når du får en sms om at en idiot har kommet med et skambud på den leiligheten du har mest lyst på, langt under prisantydning. Med tanke på hvor mange som var på visningen og dermed er interesserte i den, sender dette budet ut signaler om at her er det salg på billige leiligheter og funker dermed som en invitasjon til de andre interessentene om å komme ut og leke. Og leke det vil de jo. Plutselig renner budene inn i et tempo du aldri har sett maken til før. Du jobber jo tross alt i Posten. Det tar ikke lang tid før prisantydningen bare er et fjernt minne, og smertegrensen din for hva du selv kan by nærmer seg raskere enn politikernes lovnader om forbedringer i eldreomsorgen i et valgår.

Har du i tillegg skrevet deg opp på interessentlistene for flere leiligheter, så kan du bare glemme å jobbe den dagen. Tekstmeldingene strømmer inn som isvann i lasterommet på Titanic en aprilnatt i 1912, og når du ser drømmeboligen er i ferd med å glippe må du ta et valg. Skal du prøve å ta opp kampen ved å bevege deg hårfint over smerteterskelen din, eller gå for en av de andre som du var litt mindre interessert i, men som du likevel så et potensial i, selv om budene har begynt å komme inn her også. Men hvilken skal du gå for? Du kan bare by på en av dem, og om den du går for glipper, så glipper de andre også for det er nok av interessenter der ute på dem alle. Men hvilken er mest interessant og fortsatt innenfor rekkevidde?

Innen du har bestemt deg, har alle leilighetene gått minst et halvt sentralafrikansk statsbudsjett over prisantydning, inkludert det hølet du mente var verdt mindre enn salgsoppgaven megleren delte ut på visningen, og du kan ikke fatte hva folk får seg til å by i kampens hete. Det kan umulig være særlig gjennomtenkt, men med tempoet i budruden friskt i minne innser du at det er jo ikke tid til å tenke før man handler. Og nå er det for sent uansett, alle leilighetene du var interessert i har passert den summen som var det lengste du kunne strekke deg, uten å selge sjela di til en obskur dommedagskult og love bort din førstefødte til de underjordiske.

Men i kveld er det flere visninger, med nye køer oppover trappene og nye salgsoppgaver på glanset papir. Og i morgen atter en budrunde på disse leilighetene.

Så spør du hvorfor jeg fortsatt bor hos foreldrene mine, en måned etter samlivsbruddet, har du aldri vært på boligjakt i en storby.

#hus #hjem #bolig #eiendom #økonomi #hverdag #samliv #brudd #samlivsbrudd #frustrasjon #sinne #raseri #blodtrykkutenforskalaen #emiliesint #saksøktavmarvel #jegjobberforrestenikkepåposten #mendugjør ?