Ved en tilfeldighet så jeg at min bloggportal Femelle.no for noen timer siden delte innlegget «Ikke klar for den nye hverdagen» som jeg skrev tirsdag i forrige uke. Siden innlegget handler om hvordan jeg ikke tør å dra hjem til leiligheten min etter jul fordi jeg er redd for å avslutte ferien, tenkte jeg at det kanskje var på sin plass å komme med en oppdatering. For jeg er faktisk hjemme nå, og jeg har vært her noen dager også!

Det ble ikke så jeg dro hjem dagen etter at jeg skrev det innlegget slik jeg skrev jeg skulle, for det var virkelig vanskelig å gi slipp på julefølelsen. Men etter hvert som julepynten ble plukket ned skulle det vise seg å bli enklere å omstille seg, og i det helgen kom klarte jeg endelig å pakke sammen bagen min og dra hjem til leiligheten min for første gang i 2018. Og jeg fant den akkurat slik jeg forlot den 3. juledag med julegavene mine stablet oppe i et hjørne klare for fotografering.

Så siden har jeg vært hjemme da, med fryseskapet fullt av rester etter julematen og billig svensk ferdigmat etter en dagstur til Sverige, med tekoppen min og nok av tid til å både lese alle bøkene og se alle filmene jeg har lagt unna fordi tiden ikke har strukket til tidligere. Men selv med all verdens tid er jeg mer stresset nå enn før jul, da tiden ikke strakk til. Det suger virkelig å være arbeidsledig og ikke ha tryggheten fast inntekt gir deg.

Men forhåpentligvis skjer det ting nå, da NAV ringte meg to ganger i forrige uke. Først for å skremme meg ved å påstå at jeg hadde fylt ut meldekortet mitt feil og at det kom til å få konsekvenser for meg, før hun som ringte plutselig innså at det var de selv som hadde gjort en feil og dermed fikk det travelt med å si «ha det» og legge på. Dagen etter ringte det en mannsperson fra NAV som ønsket å kalle meg inn til et møte for å hjelpe meg med å få fortgang i jobbsøkeprosessen, slik jeg ble lovt en gang før jul.

Så nå håper jeg virkelig at de kan hjelpe meg med å komme ut i jobb igjen og det ganske kjapt. For jeg trenger inntekt, jeg trenger å se folk, og ikke minst en grunn til å stå opp om morgenen.

Men nå skjer det kanskje noe. Og da er jeg litt roligere i det minste.