Joda, jeg er i live. Grunnen til at det har blitt stille i bloggen er at det ikke har skjedd så mye siden sist når jeg stort sett bare sitter hjemme, og det lille som har skjedd føler jeg egentlig ikke egner seg i bloggen. Mest fordi jeg ønsker at denne bloggen skal forbli anonym inntil videre. Likevel skal jeg nå fortelle litt av hva som har skjedd.

Først av alt har jeg de siste ukene vært veldig fokusert på å komme meg ut i jobb igjen, og motivasjonen til å søke kom tilbake da det plutselig dukket opp to stillingsutlysninger som passet meg perfekt på alle mulige måter, og som også var relevante til både utdannelse og tidligere jobberfaring. Men de krevde at jeg la ved arbeidsprøver, og derfor måtte jeg sette av litt tid til å gjennomføre disse.

Ikke noe problem. Er det noe jeg har nok av akkurat nå er det tid.

Men straks søknadene var sendt begynte jeg å føle meg tom. Jeg hadde vært så fokusert på denne oppgaven, og nå var det ikke mer å gjøre enn å vente. Hva nå, liksom? Det plager meg at jeg ikke kan gjøre noe mer for å påvirke søknaden, for jeg har virkelig lyst på en av de stillingene.

På toppen av det hele har et nært familiemedlem gått bort i løpet av uka som gikk. Det var etter lengre tids sykdom, så vi gikk og ventet på det og fikk sjansen til å ta farvel, men slikt er uansett aldri hyggelig når det er noen som står deg nær. Ettermiddagene og kveldene har jeg derfor stort sett tilbragt sammen med familien, og jeg kommer nok også til å prioritere dem frem mot begravelsen. På den positive siden gjør jo det at jeg ikke sitter alene i leiligheten hver dag fordi jeg ikke har råd til å gå ut og møte folk over en kaffekopp.

Så får vi se om mamma får rett, når hun sier at begravelsen blir siste gang jeg trenger å ta på dressen jeg hater.