Det er mye jeg liker å kalle meg selv. Jeg kaller meg selv jente og kvinne. Dette selv om jeg ble født som gutt, og fortsatt har en penis godt gjemt under skjørtet mitt. Jeg kaller meg også lesbisk, og har en kjæreste som er født som kvinne. I tillegg har jeg i ganske mange innlegg kalt meg selv feminist. Nå er jeg i tvil om jeg vil fortsette å kalle meg selv dette. Ikke fordi jeg plutselig har skiftet standpunkt, men fordi det er mange andre som også kaller seg feminister og som har ganske sterke meninger. Meninger jeg føler et visst behov for å ta avstand fra.

Jeg smiler nå, men det spørs om jeg smiler like mye når jeg titter innom kommentarfeltet senere i dag…

Jeg har en del av disse selverklærte feministiske likestillingsforkjemperne i vennelista mi på facebook, og ser at de bruker denne arenaen for hva den er verdt for å dele artikler om alt de mener er galt med verden. Enten det er rapporter om at en av ti kvinner i Norge er blitt voldtatt, eller artikler som raser over måten kvinner blir objektivisert, enten gjennom prostitusjon, eller når de poserer lettkledd i reklameindustrien. De deler også aktivt lenker til kampanjer som Stopp volden mot kvinner, og her i min hjemby Trondheim, Trygg Bytur. Og det deles i hopetall, for om en av dem deler det, så føler de andre i nettverket et sterkt behov for å dele det samme på sin profil også. Så man er sikre på at ingen klarer å unngå å se linken.

I seg selv har jeg ikke noe problem med dette, for det er et reelt problem at en tiendedel av norske kvinner er voldtekstofre og enda verre at bare 11% av disse voldtektene igjen blir anmeldt. Men hvorfor delte ingen av mine feministvenninner denne artikkelen om hvordan mannlige drosjesjåfører blir trakassert av (kvinnelige) passasjerer? Hvorfor så jeg nesten ingen delinger av rapporten om at prostitusjon ikke er et kvinneyrke? Hvorfor forbigås det i stillhet at Olaf Tufte i sort/hvitt blotter magemusklene i sin nye undertøyskolleksjon på TV-skjermene i de tusen hjem i disse dager? Og hvorfor er alle disse trygghetskampanjene kun rettet mot jenter og kvinner, mens menn får i oppgave å «unngå at en selv eller kameraten blir overgriper», noe som underforstått kan tolkes som «Alle menn er potensielle overgripere»?


Dette er ikke et eksempel på objektivisering av mannskroppen, dette er bare en umorsom Nemi-stripe. Nemi er © Lise Myhre/distr: Nemi.no

En av feministbloggene som skrytes opp i skyene av flere av mine feministvenner, er bloggkollektivet Under Arbeid. Der er det særlig et innlegg som har fanget interessen min hvor artikkelforfatteren, som også står bak det tidligere omtalte prosjektet Trygg Bytur i min hjemby Trondheim. beskriver seksuell trakassering og hvordan patriarkiet angivelig har formet hennes oppvekst. Det meste av det hun beskriver i innlegget er riktignok en reell ukultur som må tas på alvor og bekjempes. Men jeg synes hun ødelegger litt for seg selv i det hun skriver.

Hun starter med å skrive om hvordan jenter lærer i ung alder at deres grenser ikke betyr så mye, og at all tafsing i skolegården bare blir avfeid fra lærerne med «han bare flørter». Absolutt et reelt problem. Men hvorfor fremstilles dette som et feministisk problem som bare jenter opplever? Selv har jeg truffet på utallige inkarnasjoner av den kule jentegjengen som går etter den sjenerte, ukule gutten, som i mitt tilfelle i hemmelighet ønsket å være jente, og informerer ham om at han kan ikke slå tilbake, for du skal ikke slå en dame. Da jeg en gang slo tilbake i selvforsvar, etter å ha fått en spark rett i familiejuvelene, ble jeg innkalt på rektors kontor. Hun slapp unna, for jeg «ble jo ikke skadet sånn som hun ble», selv om jeg så både stjerner og planeter. Hun begynte tross alt å blø neseblod. Det ble med den ene gangen at jeg slo tilbake, og neste gang måtte jeg bare stå og ta i mot, ellers ble det trøbbel for meg. Og etter hva jeg har hørt er ikke min historie særlig unik.

Men det er ikke denne delen av innlegget jeg reagerer mest på. Jeg reagerer mer på følgende sitat:

«Jeg ble lagt i bakken inne på et utested av en mann da jeg var tidlig i tyveårene. Det var en venn av en venn jeg hadde truffet ved et par anledninger tidligere. Han var ufin og ekkel og snakket nedsettende om både venninna mi og meg. Jeg ble irritert og ba han sette seg på et annet bord, han nektet. Jeg reiste meg og prøvde å dra ham av stolen, da tok han tak i armen min og vred den bak ryggen på meg. Min umiddelbare reaksjon var å forsøke å komme meg løs, så jeg vred meg rundt og prøvde å slå til armen hans. Da vred han så hardt til at han la meg rett i bakken, og jeg endte opp på legevakta hvor jeg måtte ta røntgen.»

Ikke for å være ufin eller noe sånt, men du går til fysisk angrep på en mann og blir overrasket over at han legger deg i bakken? Beklager, men idioter treffer du uansett og de driter i hvilket kjønn du har. Så jeg er nesten fristet til å be deg takke ham for å reagere akkurat slik han ville gjort om det var en mann som grep tak i ham for å få ham av stolen. Men jeg gjør det ikke, for det finnes ingen unnskyldning for å utøve vold, samme hvem som gjør det, og mot hvem den utøves.

Men jeg blir betenkt når samme artikkelforfatter i et annet innlegg kommer med utsagnet «Neste gang en mann sier «jeg kan ikke leve uten deg, du er den eneste som forstår meg», så løper jeg». Kjæresten min har kommet med lignende utsagn til meg flere ganger. Burde jeg løpe?

Nå er det ikke det at jeg mener at feministene kommer med falske påstander. Jeg har selv gått i en av sentrumsgatene i Oslo sentrum, som jente i kjole og høye hæler, og opplevd at en bil kjørte inntil fortauet og stoppet ved siden av der kjæresten min og jeg gikk. Selv om sjåføren fikk seg en velfortjent støkk og kjørte vekk da jeg snudde ansiktet mitt mot ham og avslørte at jeg er transkjønnet, så var det en ekkel og skremmende opplevelse, og jeg begynte å tenke over hva som kunne ha skjedd om jeg hadde blitt født som jente, slik jeg mang en gang har ønsket meg.


Arkivfoto: Jeg følte meg fin da jeg en julikveld gikk langs Stortingsgaten i Oslo i dette antrekket. Litt for fin, skal vi tro oppførselen til en viss bilfører jeg aldri fikk sett ansiktet til…

Men det fikk meg ikke til å endre standpunkt. For jeg har også opplevd et par ubehagelige episoder ute på byen som gutt, hvor en av dem resulterte i at jeg fikk en neve rett i trynet. Rett og slett fordi han likte den grønne armylua jeg hadde på meg, og da jeg ikke ville gi den fra meg, ble han voldelig. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å forlate stedet, for å unngå å bli utsatt for mer vold. Jeg hadde ikke gjort noe provoserende, jeg hadde bare på meg et plagg som den sterkt berusede unge mannen ikke tålte at jeg ikke ville gi fra meg. For som sagt tidligere i dette innlegget, idiotene driter i hvilket kjønn du har.

Men nevner jeg dette for feministene så får jeg høre det. Hvordan dagens mannfolk er blitt sutrete og hvordan de forsøker å lede oppmerksomheten bort fra den virkelige debatten med sutring. Når jeg i tillegg stiller spørsmålet om hvorfor det kun finnes tiltak for å hjelpe jenter til å beskytte seg mot vold, så får du bare høre at menn kan ikke forvente å få noe gratis. Og siden de ikke vet at jeg er transkjønnet og de derfor oppfatter meg som mann, har jeg bare å holde kjeft og ikke blande meg inn i deres agenda. Slik taler de solidariske likestillingsforkjempere!

Ikke det at jeg tror det hadde hjulpet om jeg hadde vært åpen om min transkjønnethet heller. For noen er jo alle under transparaplyen kvinneundertrykkende også.

Og mens de tier sine meningsmotstandere, så fremhever de forskningsrapporter hvor de liker konklusjonen, selv om måten forskningen gjennomføres på er kritikkverdig. For eksempel, bloggkollektivet FraüLei, som også trekkes frem som en av disse viktige feministbloggene, har i sin artikkelserie «FraüLei anbefaler» valgt å fremheve Anita Sarkeesian for sine analyser om kvinner i videospill. Dette på tross av at de er kjent med Sarkeesians kontroversielle metoder ved å trekke konklusjonen først, og deretter ta i bruk de fakta som underbygger hennes teori for å så glemme resten. Dette er nemlig greit i følge FraüLei, fordi hun tross alt tar opp et viktig tema.

Dette gjør blant annet søsteren min, som er godt inne i gamingmiljøet (jeg understreker, søsteren min), irritert fordi hun som resten av gamingmiljøet faktisk ønsker en debatt om kjønnsrollene i videospill. Men de mener også at Sarkeesian bare gjør det verre med sin pseudovitenskap, fordi den ikke tilbyr sannheten slik den er, men sannheten slik Sarkeesian ønsker at den skal være. Søsteren min kjenner seg heller ikke igjen i Sarkeesians påstander om at gutter ser ned på jenter som gamer, fordi de føler at jentene invaderer territoriet deres. Tvert i mot sier søsteren min at det er det beste sjekketrikset hennes, og at de eneste negative kommentarene hun har fått i forbindelse med sin spillinteresse kommer fra andre jenter. Det virker på henne som om Sarkeesian og hennes tilhengere faktisk ønsker å være offer. Der tror jeg faktisk hun er inne på noe.


Feministene bruker kvinnehatere i kommentarfelt på internett som en rettferdiggjøring av feminismen, og kaller det Lewis’ Law. Helt i orden, for kvinnehaterne eksisterer dessverre. Men mannshaterne blant feministene er ofte minst like lette å få øye på. Her skjermdump fra kommentarfeltet under artikkelen «Prostitusjon er ikke et kvinneyrke» på dagbladet.no

For når jeg i tillegg til alt dette på den tidligere omtalte feministbloggen Under Arbeid finner innlegg hvor det påstås at cupcakes promoteres av patriarkiet, da er det gjort for min del. Da melder jeg meg ut. Jeg vil ikke assosieres med denne gjengen som har lagt beslag på tittelen feminist, som jeg har brukt så flittig om meg selv. Jeg føler faktisk et behov for å ta avstand fra dem.

Så hvor stiller jeg meg egentlig?

Vel smilte jeg godt for meg selv da jeg på Coop Obs! ved Lego-hyllene passerte en bestemt ung frøken som bastant erklærte at hun ville ha en Lego brannbil, og ignorerte morens gjentatte forsøk på å lede oppmerksomheten hennes over på den rosa Lego Friends-hylla. Hun skulle ha brannbil. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke tror jeg hadde smilt om den samme jenta faktisk hadde gått rett bort til den rosa Legoen, men hadde respektert det fordi jenta tross alt hadde valgt det selv. Men om situasjonen hadde vært helt motsatt av hva den var, og jentas mor hadde forsøkt å få henne bort fra den rosa Legoen og rettet oppmerksomheten hennes mot brannbilen, da må jeg litt skamfull innrømme at jeg nok hadde tenkt det som tenner alle artikkelforfatterne jeg har linket til i dette innlegget sine plugger på en gang.

«Jævla feminist».

For ord er ikke noe som flyter omkring i lufta og som vi plukker ned og bruker. Dem har vi skapt selv, og derfor har også ord en tendens til å endre betydning over tid. Og feminist som i utgangspunktet hadde en positiv klang om likestilling og likeverd, er nå i ferd med å bli en beskrivelse på en person som slett ikke er ute etter å la andre få bestemme over eget liv. Er du kvinne skal du ikke bake cupcakes, samme hvor lyst du selv har til det. Og er du mann skal du bare holde kjeft, for dette har du ikke noe med, din sutrete drittsekk og potensielle overgriper. Med mindre du er enig, selvsagt.. Hvis det er dette som ligger i å være feminist, vil jeg ikke være feminist. Selvsagt trenger vi kjønnsdebatten, og selvsagt skal problemene bekjempes, men vi skal kjempe sammen og se dem fra begge sider. Det hadde ikke vært noe behov for å si «stopp vold mot kvinner» hvis vi hadde kunnet si «stopp vold» i stedet.

Men jeg tror mitt syn egentlig kan oppsummeres best ved en aha-opplevelse jeg fikk rett etter at vi fikk ny regjering i fjor høst, da en av mine aktive feministvenninner på facebook postet en oppgitt status om at hun synes det var trist at de to mest kontroversielle statsrådene i den nye regjeringen, Solveig Horne og Sylvi Listhaug, begge var kvinner. Dette fikk meg til å sperre opp øynene, og jeg sank litt sammen i stolen og tenkte: Ja, så sannelig. Det er de faktisk, det hadde jeg ikke tenkt over.

Frem til da hadde jeg bare tenkt på dem som politikere…

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lhbt #feminisme #8mars #kvinnedagen #likestilling #dettebleegentligetjævliglangtinnlegg #altforlangtegentlig