Klokken er langt over 12 når jeg såvidt kommer meg ut av sengen. Jeg hadde satt på vekkerklokke til klokken ni, men denne slo jeg av i søvne fordi jeg ikke fant noen grunn til å stå opp.

Nå derimot har jeg funnet den. Jeg må tisse.

Det er nå litt over en måned siden jeg måtte slutte i jobben, og siden det har dagene vært til forveksling like. Jeg starter dagen med en kjapp frokost før jeg går innom NAV.no for å se etter nye stillingsutlysninger som passer min utdannelse og erfaring, klar til å sette av resten av ettermiddagen på søknadskriving.

To minutter senere har jeg imidlertid gitt opp og ser i stedet to kanadiske tvillingbrødre pusse opp hus på TV2.

Siden det er januar og kaldt, har jeg ikke vært ute av leiligheten siden jeg var ute og handlet inn det aller mest nødvendige på fredag. Det er da jeg tenker på de som lever av å blogge. De som ikke trenger å stå opp for å gå på jobb, men styrer sitt eget liv og egen hverdag helt selv.

Det må jo være helt forferdelig!

Selv om de i motsetning til meg har en sikker økonomi så lenge de skribler ned noen linjer i bloggen hver dag, kan jeg ikke forestille meg å tilbringe en uoverskuelig fremtid med dårlige oppussingsprogrammer, YouTube og Minecraft mens de andre er på jobb. Ikke vet jeg hvordan jeg skulle klart å finne noe å skrive om og oppdatere bloggen jevnlig heller, om jeg ikke kommer meg ut, møter folk og får impulser utenfra. En blir jo fullstendig avskåret fra samfunnet!

Derfor ber jeg nå en stille bønn. Jeg vet ikke hvem jeg ber til, men jeg håper likevel jeg blir hørt.

Vær så snill å få meg ut av dette helvetet.

Gi meg en jobb!