Jeg har skrevet mye om hvor bekymret jeg er for hvordan den utvidede familien min vil ta det når jeg en dag står frem som transkjønnet og at jeg ønsker å leve som jente. Men det er en jeg aldri kan stå frem for. For om jeg så klarer å fortelle det til mormor, så sørger demensen hennes for at hun har glemt det innen fem minutter. Om hun i det hele tatt forstår hva jeg sier.

Mormor var den som alltid stilte opp for oss da vi var små, og som aldri kunne si nei når noen ba om en tjeneste, for det var hun for snill til. Hun som alltid satt barnevakt for oss og ga oss lommepenger og en is eller femten bare vi stakk ansiktet innenfor døren.

Men etter at jeg ble tenåring merket vi at hun begynte å rote og at hukommelsen sviktet, og i løpet av de siste årene har vi vært vitne til at hun gradvis visner bort. Det var veldig vondt da vi i vår innså at hun ikke kunne bo hjemme lenger og at vi måtte få henne på sykehjem, og etter dette har det bare gått en vei. Korttidshukommelsen hennes er så dårlig at hvis du er borte på do i noen minutter, så hilser hun på deg når du kommer tilbake. Av og til presenterer hun seg også for deg.

Derfor har jeg ofte tenkt på hvordan jeg skal forholde meg til henne når jeg står frem og begynner å leve som Emilie på heltid. For hun vil jo sannsynligvis ikke forstå det, og om hun på en eller annen måte skjønner at jeg nå er jente så vil hun glemme det igjen i løpet av noen minutter. Jeg har til og med tenkt tanken at jeg kanskje må slutte å besøke henne når jeg står frem, fordi hun ikke vil kjenne meg igjen og det bare vil stresse henne. Men sjansen er stor for at hun allerede sliter med dette.

For mamma sier at hun spør etter meg hele tiden, og at hun spør mer etter meg en noen annen av barnebarna hennes. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg har også opplevd at hun har spurt meg hvor jeg er hen, og etterpå snakket til meg som om jeg er faren min. Jeg har tenkt at det kan være fordi hun ser så dårlig som hun gjør, men i det siste har jeg merket at når hun har spurt etter meg så har hun konsekvent brukt både for- og mellomnavn. Jeg sluttet å bruke mellomnavnet mitt i dagligtale på barneskolen fordi jeg mislikte det sånn, og siden den gang har det kun eksistert i offentlige dokumenter. Så jeg mistenker at når hun spør hvor jeg er hen, selv om jeg sitter der, så er fordi det er ikke meg hun ser etter. Hun ser etter en liten gutt.

Med andre ord kan det virke som at løpet uansett er kjørt, for den lille gutten hun ser etter har ikke eksistert på mange år. Men mens hun i det minste slår seg til ro med svaret hun får når de andre peker mot en ung mann og sier at han sitter jo der, frem til hun noen minutter senere har glemt både svaret og at hun har spurt; Hvordan vil hun reagere når de peker på en ung kvinne og svarer «der, men hun heter Emilie nå»?

Jeg tror dette svaret kun vil forvirre og stresse henne, og hun vil aldri kunne forstå. Og om hun skulle finne på å forstå, så vil hun ha glemt det etter bare noen minutter, og igjen bli forvirret og stresset over svaret når hun på nytt spør etter meg.

Det er derfor jeg aldri vil kunne stå frem for mormor. I alle fall ikke over lengre tid.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #personlig #familie #demens #helse #utfordring #whattodo ?