Siden det å poste blogginnlegg uten bilder er det samme som å be om å ikke få lesere, har jeg nesten alltid med meg kamera om jeg går ut som jente og skal møte venner, slik at jeg i alle fall innimellom kan poste nye bilder av meg selv. Men ofte når jeg kommer hjem og får overført bildene til PC-en, kjenner jeg at jeg kvier meg for å poste dem, og det er nesten uten unntak av samme grunn hver gang.

Jeg føler at jeg ser alt for mye ut som en mann i kvinneklær.

Dette bildet ble tatt i Oslo for en uke siden. Jeg hadde null lyst til å poste det, men gjorde det likevel.

Forklaringen for dette er jo temmelig enkel, i og med at jeg jo er transkjønnet og født som gutt, og ikke har gjort et eneste inngrep på kroppen min. Men det at jeg har en forklaring gjør det ikke enklere, snarere tvert i mot. Selv om jeg som oftest føler meg bedre når jeg får kledd meg som den jenta jeg føler meg som, så kan synet av speilbildet mitt innimellom være nok til at jeg ikke klarer å gå ut. Kombiner dette med en frykt for å snakke ute blant folk fordi stemmen min kan avsløre meg, og kaoset mellom ørene mine er komplett.

Dette handler ikke om at jeg ikke ser ut som en fotomodell, for det har jeg ingen problemer med at jeg ikke gjør og det er ikke lenge siden jeg stilte meg på en vekt for første gang siden barneskolen. Men det er altså en grunn til at jeg søkte om kjønnskorrigerende behandling, for jeg vil være og identifiserer meg som jente, ikke som en gutt i jenteklær. Ikke at det er noe galt i å være sistnevnte, men hvis det hadde vært greit for meg, hadde jeg ikke orket å gå gjennom en lang og tung behandling for å bli det jeg føler meg som også på utsiden. Dersom samfunnet oppfatter meg som en gutt i jenteklær, og ikke som en jente, så vil de fortsatt behandle meg som en gutt. En gutt som bryter kjønnsnormene riktignok, men fortsatt en gutt.

Det er ikke meg, eller den jeg vil være. Og når jeg får dette slengt i fjeset, enten gjennom speilbildet, fotografier eller folks stirring på gaten, så kjenner jeg meg nedtynget og lurer på om det er noe poeng i å fortsette. Om jeg ikke bare skal velge den enkle løsningen og pakke bort jenteklærne mine helt hvis jeg uansett skal oppfattes som en gutt. For da slipper jeg i det minste å være en som stikker seg ut.

Men som oftest poster jeg bildene likevel. Uretusjert, med unntak av noen lys- og fargekorrigeringer.

For denne bloggen er ment for å dokumentere. Og det er jo faktisk sånn som dette jeg ser ut.