Når jeg skriver dette er det to timer siden jeg kom hjem fra jobb, hvor den siste timen ble tilbragt i et møte med kollegene mine, som jeg hadde innkalt til med hjelp fra sjefen. Hodet banker, tankene svirrer overalt, hjertet dunker i brystet og jeg føler meg svett og klam overalt. Likevel føler jeg meg utrolig mye roligere enn jeg gjorde like før møtet begynte. Jeg føler meg faktisk litt lettet.

For nå er det gjort. Jeg har stått frem som transkjønnet for kollegene mine. Så kanskje ikke så rart at jeg føler det litt sånn nå?

Det sier seg vel selv at det var hardt å komme i gang, særlig fordi hodepinen jeg har slitt med siden mandag plutselig tidoblet seg, og ordene jeg så tappert prøvde å stable sammen stadig stokket seg om igjen.

Men etter hvert fikk jeg da sagt det jeg ville. At de jo visste at jeg har slitt mye psykisk og at jeg går til psykolog, uten at de har visst noe om hvorfor. Nå var tiden inne for å fortelle dem det sjefen har visst siden jeg fortalte ham det i februar, at jeg har utfordringer med kjønnsidentiteten min. Jeg føler meg ikke som den gutten jeg ble født som. Jeg føler meg mer som jente.

De alvorlige rynkene de hadde over øyenbrynene sine forsvant i det jeg slapp bomben, og ble erstattet med lette, anerkjennende nikk. Jeg oppsummerte kort hvordan jeg hadde oppdaget det som 13-åring, at jeg i mange år forsøkte å være den gutten samfunnet forventet av meg og at det ganske lenge virket, helt til jeg på et tidspunkt gikk på veggen og falt ned i dyp depresjon.

Jeg fortalte om bloggen, om hvordan den har fungert som terapi for meg i løpet av disse fire årene den har eksistert og hvor mye jeg har utviklet meg ved hjelp av den, og ikke minst at det nå satt nærmere 400 mennesker der ute og ventet på jeg skulle skrive om akkurat det møtet vi befant oss i nå.

Dette bildet ble tatt frem på mobilen min da en av dem spurte hvordan klesstil jeg kjørte som jente.

De hadde selvsagt masse spørsmål, både om transkjønnethet generelt og hva jeg tenkte om veien videre for egen del. Hva jeg eventuelt måtte gjøre og hvor lang tid det ville ta. En av dem sa litt lattermildt at dette kanskje ville virke litt skuffende, men han så ikke noe annerledes på meg nå enn han gjorde fra før. Men for å være ærlig kunne jeg ikke be om en bedre reaksjon, for jeg vil jo ikke at noe skal forandre seg på det profesjonelle plan. Jeg trives jo veldig godt i jobben min, og vil fortsette med det.

«Men det er jo utrolig modig av deg» sa en annen og resten nikket med, før en tredje sa «jeg er utrolig stolt av deg». Igjen nikket de andre bekreftende. Jeg takket ydmykt for det før jeg avsluttet møtet med «jeg kommer til å sitere dere på det i bloggen i kveld».

Med en lovnad fra dem alle sammen om at dette ikke kom til å forandre noe som helst, og at de var veldig glade for at jeg hadde åpnet meg for dem, satte vi hver vår kurs hjemover. Sannsynligvis var jeg den gladeste av oss alle.

Er det ikke herlige gutter jeg jobber med?

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #psykisk #helse #angst #depresjon #utfordring #utvikling #innvikling