Det er gått over en uke siden jeg fikk beskjeden om at jeg mister jobben fordi bedriften må kutte i utgiftene. Etter å ha tatt meg fri de to siste dagene i forrige uke for å samle tankene, møtte jeg opp som vanlig på kontoret mandag morgen som om ingenting hadde skjedd og fortsatte der jeg slapp med de vanlige arbeidsoppgavene.

Men det var likevel ikke som det har vært tidligere. Mens jeg for bare halvannen uke siden omtalte dette som drømmejobben, er det nå helt forferdelig å være her.

Derfor var det litt blandede følelser til at sjefen sa at jeg skulle få fortsette her til 1. desember, og at han skulle se på om det var mulig å beholde meg ut året. Økonomisk sett jubler jeg, fordi jeg jo trenger pengene, men psykisk sett er tanken på å fortsette i over en måned til deprimerende.

Selv om jeg ikke har et eneste stygt ord å si om sjefen min eller noen av kollegene mine, og fortsatt er glad i dem alle sammen, så er det vondt å møte opp på jobb og se ansiktene deres hver dag. Det føles litt som å tvinges til å henge med en eks-kjæreste som nettopp har dumpet deg og som du ennå har følelser for.

Men når sjefen viser at han er villig til å strekke seg langt for å gi meg sjansen til å spare opp litt midler før jeg igjen blir arbeidsledig, så føler jeg også at det er min plikt å levere som før og fortsatt gjøre mitt beste. Derfor fortsetter jeg å møte på jobb, og har ikke engang vurdert sykemelding. Selv om jeg ikke lenger koser meg med arbeidsoppgavene, og egentlig ikke ønsker å være her lenger.

For jeg trenger som sagt pengene. Og det er derfor jeg gjør det.