For noen dager siden var jeg på hjemmedate hos kjæresten min. Hun hadde på en måte latt meg få skjønne at hun hadde sine planer, både ved å sende meg bilder av et par håndjern, og ved å be meg om å ta med en ekstra pen kjole.

Liten forsmak på antrekket mitt for kvelden. Resten kommer i neste innlegg.

Så det gjorde jeg, sammen med et par høye hæler, og ikke lenge etter at jeg kom til leiligheten hennes skjønte jeg at hun hadde lagt opp til en ekstra romantisk kveld for oss begge, og det var derfor hun insisterte på at jeg skulle pynte meg. Hun hadde jo pyntet seg for meg også i en nydelig svart og lilla kjole og matchende øredobber. Så det første jeg gjorde var selvsagt å skifte, før hun hjalp meg med sminken. Nå var alt klart for en skikkelig jentekveld med bare meg og dama mi.

Nøyaktig hva vi gjorde ønsker jeg ikke å dele, og jeg skjønner det hvis du blir skuffet, særlig etter det jeg sa med håndjernene. Men det er vel unødvendig å si at vi koste oss, og at kvelden var preget av en nær magisk stemning. Det var derfor en stor nedtur da jeg så på klokka at jeg måtte begynne å tenke på hjemveien. Jeg skulle tross alt på jobb neste dag.

Ferden gikk så inn på badet hennes, både for å skifte tilbake til gutteklær og vaske bort sminken, noe som er like stor nedtur hver gang, men det går i det minste raskere å gå fra jente til gutt enn omvendt. Det var da jeg kom ut fra badet at jeg så skuffelsen i ansiktet hennes. «Det var noe annet ja…» sa hun og studerte t-skjorten min og jeansen min. Så ble hun rød i øynene og omfavnet meg.

«Det er så urettferdig!» sa hun rolig. «At du ikke får være den du er, og at du må late som du er noe annet! Det der er jo ikke deg!» forsatte hun og pekte på det jeg hadde på meg. «Og dette må du gjøre hver dag… det er så urettferdig!» Akkurat da merket jeg at tårene hadde begynt å trille ned kinnene hennes. Hun gråt faktisk for meg.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å holde rundt henne og trøste henne så best jeg kunne med at jeg klarte meg da på et vis. Dessverre kunne jeg ikke stå sånn lenge, for jeg måtte gå for å rekke siste bussen hjem. Dette gjorde at det ble ekstra vanskelig å dra hjem denne kvelden, for jeg ville ikke dra fra henne mens hun gråt. Men jeg var nødt.

Hele veien hjem tenkte jeg på henne. Hun bryr seg faktisk så mye om meg at hun begynte å gråte på grunn av urettferdigheten jeg opplever daglig. Det er selvsagt ikke noe koselig når noen man er glad i gråter. Men jeg ble likevel veldig rørt. Hun er tydeligvis en veldig følsom jente, og hun bryr seg veldig om meg.

Henne må jeg ta godt vare på.

Lagt ut med tillatelse fra kjæresten min.