Det er særlig en ting som gjør meg mer nervøs enn noe annet. Vel, tre ting, men sett bort i fra tanken på å stå splitter naken på en åpen slette full av vårkåte vannbøfler, og å møte Lilli Bendriss etter mørkets frambrudd, er det en ting spesielt som gir meg lyst til å bygge en festning av sofaputene og søke dekning under dem med lommelykt og balltre. Likevel er det stadig vekk noen av dem som finner veien til bloggens kommentarfelt som passer på å minne meg på det. «Så flott at du forteller så åpent om dette med transkjønnethet i bloggen din» sier de først. Og det er det jo bare hyggelig at de sier. Men så kommer setningen som får hjerterytmen min til å høres ut som en jazztrommis med parkinsons:

«Tenk på hvilket forbilde du er for andre i samme situasjon!»

Må jeg virkelig tenke på det? Kan jeg ikke få slippe?

For jeg har jo ennå ikke funnet motet til å stå frem med dette, og det er bare så vidt jeg tør å gå ut av døren før jeg begynner å bekymre meg for at de jeg går forbi på gaten skal oppdage at jeg er født som gutt, og at de skal begynne å stirre, peke og hviske. Og som om ikke det er nok for å øke pulsen min, så må jeg altså huske at hvert skritt jeg tar blir nøye fulgt av unge transpersoner som ser opp til meg? Jo, tusen takk nå følte jeg meg mye bedre. Neida, jeg fikk så absolutt ikke panikk nå. Bare stå her litt du, jeg skal bare ned i tilfluktsrommet en liten tur og barrikadere døren fra innsiden…

Det disse tankene altså gjør er å få meg til å føle at det at jeg lykkes ikke har betydning for bare meg selv og egen utvikling, men også for dem som er enda lenger inn i skapet enn meg selv. La dette stå og trekke i et kvarters tid, og voilá en perfekt oppskrift på prestasjonsangst og panikk. Likevel, så er det også på en paradoksal måte litt motiverende også på et annet område.

For selv om det skremmer vettet av meg når jeg skal utfordre meg selv, så gir det meg en ekstra dytt med tanke på bloggingen. Slike tilbakemeldinger gjør at jeg føler at arbeidet jeg legger ned i hvert innlegg her bidrar til så mye mer enn å bare fylle opp internett med ord og bokstaver. Jeg hjelper andre i samme situasjon til å forstå at de ikke er alene. Jeg hjelper andre i samme situasjon til å forstå at det er ikke så farlig som de tror. Noen finner en mening i det jeg skriver. Og det gjør også at jeg finner mening i å skrive. Så sånn sett kan vi vel si at vi hjelper hverandre?

Så, kjære leser. Fortsett å skrem meg.

Men hold Lilli Bendriss langt unna!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #utfordring #hjelp #motivasjon #blogg #forbilde #idol #avgud #whoa #rolignå #greitåikkebliforhøypåsegselvher #megalomanierfarlig #baresepårenekleveland #hmmm #leserdufortsatt ? #duharforliteågjøre !