For to dager siden var jeg hos psykologen, og det var kanskje den korteste timen jeg noen gang har hatt. Utover å ramse opp det som har skjedd siden sist med politianmeldelse, turene til Bergen og Bodø, og hvordan jeg har taklet utfordringene rundt dette, hadde vi rett og slett ingenting å prate om. Ingenting er bedre enn det. Det betyr jo bare at jeg har det bra for tiden.

Ikke så rart egentlig, for i det siste har jeg hatt masse muligheter til å være meg selv. Jeg gikk ut som Emilie hver dag under Bergensoppholdet, og en av de to dagene jeg var i Bodø. Da jeg besøkte psykologen dro jeg som jente slik jeg alltid gjør, og i går dro jeg hjem og skiftet rett etter jobb og dro ut for å møte en venninne.

Men jeg vil gjerne fortsette å ha det bra også, og det blir stadig mer og mer åpenbart for meg hva som må til. Selv om jeg jo egentlig har visst det i mange år, ser jeg nå etter både Bergen og Bodø, og de to siste dagene, at det blir en gedigen nedtur å gå tilbake fra å være seg selv til å være den forventes at jeg er.

Så selv om jeg fortsatt ikke aner nøyaktig når det vil skje, så føler jeg nå at alvorets time nærmer seg. Jeg er nødt til å slutte å leve som gutt. Jeg er nødt til å bli jente på heltid.

Alle jeg kjenner og noen gang har kjent kommer til å få vite det. Akkurat dette skremmer vettet av meg, for jeg vet det kommer til å bli tøft. Men jeg har troen på at jeg etter hvert vil få det bedre, og at det vil være verdt det.

Og som pappa alltid har sagt: det er utrolig hva du får til når du er nødt til å gjøre det.