Jeg skulle ønske jeg var jente. Men det ønsker jeg tydeligvis ikke at noen skal vite. Jeg skriver denne bloggen anonymt og jeg bruker maske på alle bildene jeg poster. Langt fra alle i omgangskretsen min vet om hemmeligheten min. Blant kollegene mine på jobb er det bare en som vet noe, og som i tillegg vet om denne bloggen. Jeg bruker enorme krefter hver dag på å skjule dette, og jobber hardt for å holde feminine fakter og lignende tilbake. Hvorfor?

Fordi jeg er redd.

Vi lever i et samfunn hvor det fortsatt henger igjen at mannlige verdier er mer verdt enn kvinnelige verdier. Kvinner som oppfører seg som menn, ikler seg dress og klatrer karrierestigen blir hyllet og sett på som tøffe og selvstendige. Menn som omfavner sine mer myke og følsomme sider blir sett på som pyser og får raskt et homostempel. Disse blir sett som avvikere, som noe truer mannens eksistens. Det ser vi allerede i barndommen. Jeg fikk garantert høre det hvis noen så meg leke med dukker, men jeg kan ikke huske at noen ropte «æsj, leker du med biler?» til søsteren min.

Jeg ønsker riktignok ikke å være en feminin mann. Men det er der jeg blir plassert. Fordi jeg ble født som gutt, og derfor møter jeg ofte kommentarer som «åh, så du er egentlig gutt?». Så nå går jeg rundt og skjuler hvem jeg er, med unntak av for vennene mine. Møter jeg nye folk så holder jeg meg selv tilbake. Jeg bruker lang tid, på å vurdere om dette er folk å stole på før jeg sier noe, men når jeg sier noe, det er først da de får bli kjent med meg og vennskap utvikles. På denne måten utvikler jeg ikke så mange vennskap. Med unntak av dem har jeg fått veldig liten støtte for at jeg føler meg som jeg gjør. Jeg går rundt daglig og føler meg som en som ikke passer inn noe sted, som en avviker, og er redd både for både folks fordommer og det å aldri finne min plass i samfunnet fordi jeg føler meg fanget mellom to kjønn. Det jeg føler meg som, og det som de andre ser meg som.

I London turte jeg å være meg selv… og for en uke det var! Håper jeg en dag tør det hjemme i Trondheim også…

Jeg tør heller ikke å si noe til de jeg bor med. De slår meg ikke som folk som vil forstå noe som dette, og siden jeg ikke har råd til å flytte på dette tidspunktet så tør jeg heller ikke si noe i frykt for at det skal bli enda mer ubehagelig å bo her.

Men jeg er lei av å være redd.

Jeg har lyst til å gjøre alle de tingene som er helt normale for venninnene mine. Jeg har lyst til å gå på shopping og ta med jenteklær inn i prøverommet uten at å måtte planlegge fluktruter i tilfelle noen ser meg. Jeg har lyst til å kunne nærme meg sminkeavdelingen på H&M og klare å være der lenge nok til å faktisk registrere hva de har i stedet for å bare raske med meg noe tilfeldig i det angsten griper meg og får meg til å flykte. Jeg har lyst til å kunne ta i mot vareprøver på diverse kosmetikk, hudprodukter og lignende på kjøpesenteret uten at det blir flaut. Jeg har lyst til å kunne pynte meg i en fin kjole og ta en jentekveld ute på byen og le med venninnene mine. Jeg har lyst til å være meg selv hele tiden slik at jeg blir lettere kjent med nye folk og får utvidet venninnekretsen. Jeg har lyst til å gå nedover Nordre gate i Trondheim midt på sommeren i en lett sommerkjole og merke at ingen rundt meg bryr seg.

Jeg har lyst til å være jente, og bli sett som en jente. Ikke som en som egentlig er gutt, og som går i jenteklær.