Som nevnt i flere tidligere blogginnlegg har Trondheim Pride funnet sted denne uka, med en rekke ulike arrangement av både sosialt og faglig innhold under regnbuen. Nå gikk jeg jo glipp av omtrent alt som var mens jeg lå til sengs med minst like fargerike feberbilder på netthinnen, men jeg må likevel berømme komiteen for et program like mangfoldig som organisasjonen bak. I alle fall helt til du ramler inn på en av festene.

For hvorfor er man nødt til å ha ubehjelpelig dårlig musikksmak for å passe inn i de såkalt skeive miljøene?

DISCO SUCKS! Stort sett i alle fall… det er kanskje denne jeg skulle hatt på meg i helga?

Selvsagt skjønner jeg at stemningen ikke akkurat beføler takbjelkene om DJ-en snurrer i gang King Crimson, Tom Waits eller Antonín Dvořáks niende symfoni. Men må vi absolutt grave i bunnen av musikkens søppelbøtte når det skal arrangeres en homofest? Er vi virkelig så sykelig opphengte i å oppfylle alle stereotypiene at vi fylle kveldens repertoar med Madonna, Modern Talking og de svetteste låtene fra Eurovision Song Contest?

Uten å si for mye gikk det enda villere for seg i moshpiten av punkere foran scenen, den gangen jeg ennå hamret løs på gitaren min og vi i bandet gjorde alt vi kunne for å skjelle ut publikum – og mødrene deres – over de aggressive tonene vi pumpet ut. Det var partystemning det, og det uten en eneste antydning til diskorytmer. Så det er ikke det det står på, men likevel var det jo en helt annen verden.

Og det er kanskje det som er utfordringen?

For en gang i tiden var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle stå frem som transkjønnet, og jeg lo litt da jeg i helga fant et gammelt bilde av meg selv med maskinklippet hår og skjegg på haka, alvorlig poserende med en gitar foran et av gravmonumentene ved Nidarosdomen. Bildet var tatt som en spøk, men det var sånn jeg prøvde å fremstå, for å lettere få følelsen av å passe inn. Noe som virket en stund, men etter hvert som tiden gikk ble jeg bare mer og mer sliten og deprimert, og jeg forsto at jeg måtte tillate meg å være meg selv.

Og nå skal jeg altså anstrenge meg for å passe inn i en verden av glitter, glam og svette danserytmer?

Likevel hadde jeg nok møtt på både «kvinnekvelden» fredag og hovedfesten i går om jeg hadde vært sikker på at formen hadde tillatt det. For selv om jeg lider meg gjennom danserytmene, og tidvis føler meg mest som en outsider som observerer de skeives festritualer, så tilbyr Trondheim Pride og Fri Trondheims øvrige arrangementer resten av året noe langt viktigere. Nemlig en trygg arena for å møte og bli kjent med andre som faller utenfor de heteronormative forventningene samfunnet har. Og som jeg merket i helga får man ikke sosialisert noe av å sitte hjemme og høre på Wobbler og Emerson, Lake and Palmer.

Men likevel. Når vi snakker om å dyrke mangfoldet og det fargerike fellesskapet under regnbuen. Er det for mye å be om litt fuzzpedal mellom Carola og Village People?