For litt siden skrev jeg at en tidligere sjef av meg, som jeg ikke har snakket med siden arbeidsforholdet opphørte for fem år siden og ikke ante at jeg er transkjønnet, fikk en e-post med link til bloggen min fra en anonym pudding som tydeligvis ønsket å skade meg.

Dette kan vi trygt slå fast at slo feil, for uka etter skulle jeg tilfeldigvis til Bergen hvor han bor, og vi avtalte å spise middag sammen og at han skulle få møte meg som Emilie. Det gjorde vi, noe som var svært hyggelig, og han endte til og med opp med å spandere måltidet. I ukene som har gått siden har vi ikke hatt mer kontakt, men i morges dukket denne mailen opp i innboksen min.

Hei, Emilie!

Du skulle selvsagt hørt fra meg for lenge siden, og det beklager jeg veldig. Det var veldig trivelig å møte deg i Bergen, og jeg ser frem til å se deg som den jeg vet du egentlig er om ikke så altfor lenge.

Møtet vårt har gitt meg mye å tenke på, men viktigst er tanken om å fremstå som den man føler man er. Joda, som bergenser og Brann-supporter har jeg min fotballdrakt. Men det er uvesentlig når vi snakker om dine følelser og opplevelser. Ja, Emilie. Du er kvinne, og slik jeg ser det bør du fremstå som kvinne. Verden er klar for Emilie <etternavn>, og verden trenger Emilie <etternavn> og hennes opplevelser og fortellinger. Dette er ikke viktig bare for deg selv, men det sitter en rekke jenter med synlige, mannlige trekk som trenger slike som deg som både referansepunkt og forbilde.

Lykke til, Emilie! Og husk at det verste i tankene dine konstruerer du selv. Som regel går alt så meget bedre.

Hilsen <eks-sjefens navn>

Nå skal det sies at alt han skriver her er sånt som jeg egentlig vet utrolig godt, og at det ikke er noe ved det som er nytt for meg. Likevel er det så utrolig vanskelig å glemme når man står midt oppi en situasjon som min egen, og derfor gjør det alltid godt og utrolig viktig å få høre det igjen. Det gjør underverker for selvtilliten og gir en styrke til å fortsette.

Derfor gjengir jeg også denne e-posten, med tillatelse, her i bloggen til inspirasjon for andre som står i det samme som meg, eller en annen tilsvarende situasjon. For at de ikke skal glemme hvor viktige de er, og at selv om du tror verden vil rase sammen, er sannsynligheten veldig liten for at det faktisk vil skje.

Det verste i tankene dine konstruerer du selv. Som regel går alt så meget bedre.