Noe av det verste jeg vet med å være syk, eller bare forkjølet for den saks skyld, er det som noen ganger skjer med stemmebåndet. Om jeg fra før innimellom finner det ubehagelig å prate ute blant folk fordi stemmen min føles som en blinkende markør for at de rundt meg har med en transperson å gjøre, så blir det virkelig ikke bedre når halsen fylles med grums og sender alle mine ytringer langt ned i Old Man River-bassregisteret.

Til vanlig klarer jeg i det minste å få stemmen min til å høres litt lysere ut enn den egentlig er, og det hjelper på. Men i denne tilstanden er det helt umulig, og følelsen av kjønnsdysfori blir en million ganger sterkere.

Samme hvordan du ser ut er det ingen som tror på at du er jente om du høres ut som Alan Rickman.

Nå lå jeg under dyna med fargerike feberbilder på netthinnen og hadde uansett ingen kommunikasjon med noen fra omverdenen i går. Men som sagt så kan dette inntreffe om jeg pådrar meg en kraftig forkjølelse også. Mang en gang har jeg lurt på hvordan det skal gå den dagen jeg klarer å komme meg over terskelen og begynner å leve som jente på heltid. Riksens råd om å «la være å snakke» fungerer svært dårlig i hverdagen.

I dag er imidlertid formen svært mye bedre. For første gang denne uken har jeg sovet hele natten igjennom, noe som kanskje er grunnen til at jeg også orket å stå opp i dag. Jeg har riktignok en ganske heftig hodepine, og kjenner fortsatt en del grums i halsen. Men det føles ikke lenger som om den er full av piggtråd og rustne spiker, og jeg klarer igjen å manipulere stemmen min til å høres lysere ut. Frykten for at dette skulle vare i flere uker, slik det har gjort ved et par anledninger tidligere, kan dermed arkiveres for denne gang.

Nå skal jeg bare slappe av resten av kvelden, og håpe på at jeg er helt frisk til i morgen…