Det har vært litt vanskelig de siste månedene, og jeg har vært nære å gi opp. Kurven med sminkesakene på badet hadde ligget urørt i nærmere to måneder, jenteklærne mine fikk være i fred i skapet, og håret mitt fikk gro fritt både på armer og ben, og ikke minst i ansiktet. Ubehaget med å være en jente i guttekropp var blitt for stort, og jeg var for redd for at jeg skulle se en gutt i jenteklær i speilet til at jeg i det hele tatt turte å prøve.

Men så bestemte jeg meg for å prøve likevel, og for å legge press på meg selv inviterte jeg like godt min venninne Marianne på besøk. To timer før hun kom var jeg likevel nære å avlyse for jeg fant ikke motivasjonen til å gjøre meg klar.

Likevel var det en stemme som sa at jeg i alle fall burde prøve å gå i dusjen. Det skulle jeg vel klare. Så jeg gjorde det, og da det var gjort sa den samme stemmen at jeg kunne prøve å barbere ansiktet når jeg likevel var i gang. Da det også gikk fint ba stemmen meg om å prøve å ta på sminke. Jeg trengte ikke ta på så mye sa den, bare litt foundation, maskara og eyeliner. Det gikk jo fint det også, og da kunne jeg like godt prøve å finne et antrekk.

Da Marianne dukket opp klokken halv fem ga hun meg komplimenter for antrekket mitt. De neste timene satt vi og snakket løst og fast om alt og ingenting mens vi spiste sjokoladekaken som hun hadde tatt med. Alt i alt en veldig hyggelig ettermiddag.

Og da hodet mitt traff puta i går kveld, smilte jeg til meg selv og tenkte:

«I dag var jeg meg selv»

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #angst #depresjon #psykisk #helse #prøveråovervinnedenigjen