Ofte skriver jeg i bloggen om hvor viktig det er for meg å utnytte hver anledning til å komme meg ut. Hvor nødvendig det er å øve på det å være jente for at jeg skal bli tryggere på meg selv. Men hvorfor må jeg øve på dette? Holder det ikke å være seg selv?

I en perfekt verden så hadde det nok det. Men verden er ikke perfekt, og derfor har jeg noen utfordringer å forholde meg til.

Jeg var ikke i tvil om at det var gutt jeg var da jeg var liten. Jeg ble oppdratt som gutt av både foreldrene mine og samfunnet forøvrig, og siden jeg hadde en forestilling av hva det å være gutt innebar, prøvde jeg også å oppfylle denne rollen. Likevel merket både jeg og omgivelsene mine at jeg ikke var som alle andre, og at jeg tidvis hadde problemer med å passe inn. 

Så kom den sommerdagen da jeg var 13 og jeg oppdaget at jeg følte meg som en jente. Men fordi jeg allerede følte meg utstøtt, turte jeg ikke innrømme det for noen, kanskje minst av alle meg selv. Jeg fortsatte å jobbe for å passe inn i den tildelte rollen som gutt. Etter hvert begynte jeg også å utvikle ferdigheter som gjorde at jeg fikk et navn i visse miljøer, men siden jeg så at kvinner som drev med det samme som meg ikke kunne unngå å bli omtalt som kvinnelige utøvere av dette og bli vurdert på bakgrunn av kjønn, ble det enda viktigere for meg å fremstå som mann. Jeg ville ha oppmerksomhet fordi jeg var god, ikke fordi jeg var transkjønnet. Så jeg fortsatte å anstrenge meg for å fremstå som gutt, og la til og med an skjegg. I den grad det kunne kalles skjegg med det genmaterialet mine slektninger kunne legge på bordet.

Det virket en stund. Men selv om jeg hadde begynt å bygge meg en karriere innen noe jeg elsket å holde på med, begynte jeg å føle at jeg levde noen andres liv. Jeg var i ferd med å miste meg selv, og en dag møtte jeg veggen. Dette kunne ikke fortsette. Jeg måtte slippe ut den jenta jeg hadde stengt inne og bli henne.

Dette viste seg å være lettere sagt enn gjort. Etter å ha brukt så mange år på å anstrenge meg for å fremstå som gutt, har jeg rett og slett ikke fått muligheten til å bli kjent med den jenta jeg egentlig vil være. Jeg har gjort jobben med å virke som en overbevisende gutt så godt at nesten alle jeg har stått frem for, har trodd jeg har køddet med dem først når jeg har fortalt dem at jeg er transkjønnet og føler meg som en jente.

Men så har også alle disse bare nikket og sagt «ja, selvsagt» når de endelig har fått møte meg som Emilie. Plutselig er det som om bitene faller på plass og alt stemmer, også for dem. Selv om jeg ikke merker det selv, så sier alle at jeg forandrer både kroppsspråk og adferd når jeg går over i et annet kjønnsuttrykk. Jeg er så vant med å oppføre meg som gutt når jeg går ut som gutt, at jeg ikke trenger å jobbe for å klare det lenger. Det skjer automatisk, selv om jeg kjenner at jeg slapper mer av som jente.

For da kan jeg bare være meg selv.

Likevel har disse årene som gutt gjort at jeg trenger tid til å bli vant med å ikke være gutt lenger. Derfor trenger jeg å øve på å være jente. Både for at jeg skal bli trygg på å kunne gå ut uten å spille en rolle, samtidig som jeg trenger å bli kjent med meg selv på nytt siden jeg ikke har tillatt meg selv på et tidligere tidspunkt i livet.

Det blir litt som å kle seg naken, og det kan være temmelig ubehagelig.

Men for hver gang jeg gjør det, jo mer komfortabel blir jeg med denne nye situasjonen neste gang.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #kjønn #kjønnsroller #samfunn #feminisme #utvikling #innvikling #angst #depresjon #psykisk #helse #veienut #ogdetharblittbedre