Jeg skulle ønske jeg var jente. Ikke bare av den åpenbare grunnen at det hadde vært så mye enklere å faktisk være den jenta jeg føler meg som, i stedet for å måtte gå rundt i samfunnet som den gutten det forventes at jeg er fordi jeg er født som gutt. Men også fordi det hadde vært så utrolig mye enklere å bare være jente, i stedet for å finne seg en egen bås et sted under transparaplyen, og deretter oppleve at representanter fra de andre båsene under den samme paraplyen prøver å dra deg over i sin bås hele tiden.

Synes du metaforene mine er forvirrende? La meg forklare.

Da jeg ble født den høstnatten for så mange år siden, tok det tilstedeværende helsepersonellet en titt mellom bena mine og konstanterte at jeg var en gutt. Selvsagt gjorde de det, tissen min var jo på utsiden. Ingen der og da kunne vite at jeg 13-14 år senere ville oppdage at jeg følte meg mer som en jente, og at det var det jeg mye heller ville være.


Så på grunn av at jeg har en kjønnsidentitet som ikke stemmer overens med kroppen min så er jeg altså transkjønnet. Dette benekter jeg ikke, for det er ikke her skoen trykker. Problemet er at det er generell stor uvitenhet om dette emnet der ute, og da ikke minst om hvor forskjellige alle som på en eller annen måte har en kjønnsidentitet som avviker fra A4-standarden, og derfor plasseres under transparaplyen, egentlig er. For ofte virker det som om den vanlige oppfattelsen av at alle som befinner seg der har det på samme måte, og jeg aner ikke hvor mange jeg har måttet forklare at jeg ikke er en dragqueen og at det er lite glitter og glam i min garderobe. Men skremmende nok, mange av de som har denne oppfattelsen, befinner seg en plass under transparaplyen selv.

Som forventet da jeg begynte å blogge i fjor høst, har med jevne mellomrom personer i lignende situasjoner som meg selv funnet og begynt å følge bloggen min. Det har jeg ikke noe i mot, for jeg synes det er hyggelig med lesere og særlig om noen finner noe av det jeg skriver til hjelp på sin søken etter seg selv. Men så har det vært noen som ikke helt har skjønt dette med at vi kun er i en lignende situasjon. En leser måtte jeg til slutt stenge ut fra kommentarfeltet mitt fordi det så slitsomt å hele tiden se denne vri mine preferanser over til noe som stemte bedre med dennes egen situasjon, og jeg fikk nok da et innlegg om nyinnkjøpte dataspill ble møtt av nok en oppfordring til å skrive mer om «transing og skrulling» i stedet. To ord jeg ikke aner hva betyr engang, for det er ikke det jeg driver med.


Etter den massive eksponeringen jeg fikk hos VG og Nettavisen i oktober, fikk jeg et par mailer fra en person i Trondheim som hadde fått med seg at vi bor i samme by, og spurte meg om vi ikke kunne møtes og pynte oss sammen. Jeg er sikker på at hvis jeg ber alle jenter som leser denne bloggen om å rekke en hånd i været om de bruker å dra hjem til venninnene sine kun for å pynte seg sammen med dem, for å så skifte tilbake til sivilt antrekk og dra hjem, så hadde det ikke vært særlig mange hender i været foran dataskjermene omkring i dette øyeblikk. I alle fall ikke blant lesere over 12 år. En annen mail kom fra en godt voksen mann som ønsket å dele sine opplevelser fra da han runket i prøverommet på H&M kun iført et sett med dameundertøy han ennå ikke hadde betalt for. Det tok en stund før jeg handlet undertøy på H&M igjen etter dette…

På en måte kan jeg forstå dem. Transkjønnethet er fortsatt et tabuområde her til lands, og det er lite åpenhet om det. De føler seg rett og slett ensomme, og så finner de bloggen min hvor de kjenner seg igjen i nok av det til å føle tilhørighet, og fyller på med resten selv for å føle enda mer tilhørighet. Det blir som om jeg hadde følt meg som en struts, og blogget om dette, og noen hadde funnet bloggen og tenkt «Ja! Her er det noen andre som føler seg som et dyr, akkurat som meg! Hun føler seg sikkert som en grevling hun også» og begynt å skrive kommentarer om hvor deilig det er å grave lange tunnelganger under jorda.

Så på en merkelig måte gjør dette at selv om jeg forlengst har akseptert at jeg er transkjønnet, så føler jeg at jeg ikke har noe til felles med de andre som befinner seg under den metaforiske transparaplyen. For jeg kjenner meg ikke igjen i de tingene de skriver til meg om. Jeg føler meg mer som en av «de ekte» jentene. Og jeg synes det er litt trist at jeg ikke kan føle tilhørighet begge steder.


Men jeg har ingen problemer med at noen av dere leser og kommenterer bloggen min. Det er bare trivelig med lesere, og alle hyggelige lesere er velkomne i bloggen min, uansett hvem dere er, også hvis dere føler dere finner hjelp i det jeg skriver i forhold til egen situasjon. Så lenge det er forståelse for at jeg ikke nødvendigvis føler det på nøyaktig samme måten. For det ligger ingen seksuell motivasjon bak hos meg. Jeg blir ikke tent seksuelt av å kle meg i jenteklær, og jeg gjør det heller ikke for å pynte meg. Jeg gjør det fordi det får identiteten min som jenta jeg føler meg som på innsiden til å gjenspeiles på utsiden. Jeg gjør det av samme grunn som alle venninnene mine gjør det. Fordi de er jenter.

Jeg gjør det fordi jeg skulle ønske jeg var jente.

Og hadde jeg blitt født som jente, hadde ikke dette vært nødvendig for meg å forklare heller.

#transkjønnet #transkjønnethet #identitet #kjønnsforvirring #haraldriprøvdundertøyiprøverom #ikkerunketidetheller