Så var Tonje Gjevjon tilbake, og til tross for at hun i sin siste kronikk forsikrer oss alle om at hun ikke er transfob, bruker hun nok en gang sin tildelte spalteplass til å snakke nedsettende om oss transpersoner.

Som vanlig skyr hun ingen midler, og bruker blant annet argumentet at fellesgarderober skal være et sted man trygt skal kunne kle av og på seg uten å bli betraktet som et seksuelt objekt. Et argument jeg sist hørte da jeg gikk i klasse med en homofil gutt på videregående.

Selvsagt skal jeg ikke nekte for at biologien nok er noe annerledes hos meg enn hos de fleste andre kvinner, men selv om det kan være store forskjeller i fysikken også dem i mellom, holder ikke dette for Gjevjon. Nei, videre i sin argumentasjon for at transkvinner ikke er kvinner, sier hun at vi jo er født som og dermed sosialisert som menn. Derfor har vi i følge Gjevjon aldri gjort oss den erfaringen av hvordan kvinner blir sett og behandlet.

I følge Tonje Gjevjon har jeg altså aldri opplevd å bli befølt av fremmede ute på byen og få beskjed om å ikke være så prippen når jeg har gjort det klart at jeg ikke er interessert. Jeg har heller aldri mottatt private meldinger i sosiale medier fra menn i 40-50-årsalderen som ytret sitt ønske om å pumpe varme kroppsvæsker inn i baken min. Jeg har aldri opplevd at en horekunde har kjørt inntil og stoppet opp ved siden av meg der jeg gikk på fortauet i Stortingsgata i Oslo sentrum. Jeg har heller aldri opplevd å være nervøs for å gå hjem alene etter mørkets frembrudd med skrekkhistoriene om alle voldsepisodene mot transpersoner i bakhodet. Og jeg har i hvertfall aldri tatt bena fatt og løpt vekk fra et utested, hvor en ukjent beruset person ble provosert av min blotte tilstedeværelse, med frykt for eget liv.

Merkelig. Jeg kunne sverge på at alt dette har skjedd meg. Kan jeg bare ha drømt?

Derimot har jeg venninner som sier de aldri har opplevd noe slikt selv. Jeg vet ikke om det stemmer, jeg må bare ta dem på ordet, men om de har rett så tror jeg likevel ikke Gjevjon vil protestere for at disse omtaler seg selv som kvinner. I motsetning til meg er de jo tross alt født med tissen på innsiden.

Med andre ord. Tonje Gjevjon reduserer altså det å være kvinne til å utelukkende være et kjønnsorgan.

Det er akkurat det feminismen ønsker å oppnå ikke sant?

Men hva Gjevjon faktisk prøver å oppnå er ikke godt å si, for på tross av at hun i kronikken sier at hun ikke har noen fobier, at hun ikke ser transkvinner som annenrangs eller at hun ikke ønsker å diskriminere noen, så sier resten av denne teksten, samt tidligere kronikker hun har vært involvert i, noe annet.

Som sagt benekter jeg ikke at biologien er noe annerledes hos meg enn andre kvinner. Likevel har det aldri vært noe problem for meg å gå på dametoalettet, for selv om jeg selvkritisk ofte stiller meg tvilende når jeg ser meg selv i speilet, blir jeg stadig forsikret av bekjente at jeg passerer fint som kvinne. De færreste vil oppfatte meg som noe annet om de går forbi meg på gaten eller møter meg på et offentlig toalett, sier de. Men fordi Gjevjon vurderer den mikroskopiske sjansen for at alle transkvinner potensielt er utkledde voldtekstforbrytere som bare later som de er trans, ser hun helst at jeg gjør mitt fornødne andre et annet sted, hvor sjansen for at jeg tiltrekker meg negativ oppmerksomhet er mye større.

Dersom dette ikke er diskriminerende kan man jo undre på hvilke overgrep man må ty til for å opptre transfobisk. Men det hadde vært interessant å høre hvor Tonje Gjevjon mener at grensen går.