Nå kommer blogginnlegget jeg har begynt å skrive flere ganger, men som jeg like mange ganger har avbrutt fordi jeg egentlig ikke har lyst til å poste det. Fordi jeg misliker intenst kølsvarte utredninger om hvor meningsløst alt føles, og man sitter igjen med følelsen av at alt forfatteren ønsker å formidle er «buhu, det er synd på meg!».

Men nå har det vært stille i bloggen så lenge, og siden jeg har sett at antallet følgere på facebooksiden har stupt drastisk den siste måneden, burde jeg vel komme med en forklaring på hvorfor.

Jeg har gitt opp. Fordi jeg føler ingenting betyr noe lenger. Og minst av alt hvilket kjønn jeg er.

Jeg tilbringer absolutt all tid hjemme i leiligheten og gar aldri ut, utenom når jeg må på nærbutikken for å fylle på med kneippbrød eller nudler så jeg har mat, eller når jeg skal til psykolog. Jeg får ingen penger eller oppfølging av NAV, og jeg har forlengst passert punktet at jeg ikke lenger har overskudd til å ta kontakt med dem for å få hjelp, for det skjer aldri noe uansett. Om et par uker er kontoen tom, og da har jeg ikke lenger råd til mat og boutgifter. Hva som skjer da tør jeg ikke tenke på engang.

I mens føler jeg leiligheten rundt meg forfaller. Det har ikke vært ryddet eller vasket rundt meg på en evighet. Jeg orker bare ikke. Det betyr ingenting for meg lenger. Det eneste som betyr noe er å overleve. Enn så lenge.

Derfor er det umulig for meg å holde en blogg om prosessen med å komme ut som transkjønnet i gang også. Ikke bare føler jeg ikke jeg har noe å relevant å skrive om, men når jeg uansett ikke har noen interaksjon med samfunnet, betyr det utrolig lite om jeg er jente eller gutt, når jeg uansett bare er alene i hodet mitt hver dag.

Men samtidig skal det ingenting til for å knekke meg akkurat nå. Jeg griner når jeg ser at enda en person har sluttet å følge bloggens facebookside. Jeg begynte å grine da mamma ringte og ville spandere en burger på meg da hun sluttet tidlig en dag, fordi jeg var på vei til psykologen og derfor måtte si nei til denne muligheten til å oppleve noe positivt. Nå gruer jeg meg til å møte kommentarfeltet under dette innlegget, for selv om jeg vet de aller fleste kommer til å være snille, så kommer det alltid en kommentar fra noen som ber meg om å «ta meg sammen». Jeg vet denne ene kommentaren kan være nok. Derfor har jeg ikke villet skrive dette innlegget.

Men nå er det her, og nå vet du som leser hvorfor bloggen ikke har blitt fulgt opp på lang tid, og at det kan ta enda lenger tid før du hører fra meg igjen. Så får du velge selv hva du vil gjøre, om du vil avfølge bloggen min i sosiale medier, eller om du vil kommentere dette innlegget.

Men om du velger det siste – be gentle.