Nå skal jeg prøve noe jeg aldri har gjort før, og det med god grunn. Jeg skal prøve meg som matblogger. Men selv i en hektisk hverdag, når tempoet er på sitt høyeste, har naturen det med å melde seg. Kanskje særlig da når jeg tenker etter. Samme hvor lite overskudd en har igjen mellom slagene, må kroppen ha drivstoff. Et såkalt måltid. Det hjelper ikke at du ikke orker å tilberede dette måltidet, for uten mat og drikke duger ikke helten, som det jo heter når du er så sliten at du ikke engang gidder å rime.

Så da er det bare å ty til den absolutte nødløsningen. Det absolutte lavmål. Ferdigpizza. Omtrent som Fremskrittspartiet, både elsket og hatet, og når alt kommer til alt gjør den absolutt ingenting bra for deg, annet enn å tilfredstille i øyeblikket. Den legger seg på midjen din og blir der, og gir deg former som Michelinmannen og senker gjennomsnittsalderen til forbrukerne med 37,3 år. Men det gjør visst ingenting, for det vanligste innslaget på norske middagsbord er faktisk ferdigpizza, og da faktisk giganten pizza Grandiosa. Noe som for meg er helt uforståelig. Det finnes altså tusenvis av nordmenn der ute som lever i den vrangforestillingen om at Grandiosa er godt. (Kommentarfeltet er forresten åpent for sinte kommentarer fra dere med disse vrangforestillingene).

Men det hjalp ikke mot sulten å skrive disse to avsnittene, og magen rumler fremdeles. Trangen til å prøve noe nytt melder seg også, og plutselig lander øynene mine på noe jeg ikke har sett før. Hva er dette Pizza Norwegian Style? Interessant. Da har vel pizzaen en topping inspirert av norske tradisjonelle retter kanskje? Jeg gjetter noe i retning av lammekjøtt kanskje, eller…


…ost og skinke. Ost og føkking skinke? Og hva er det jeg ser på esken, pent dandert oppå osten? Paprika? Faens paprika? Siden når ble paprika så naturlig ingrediens i det norske kjøkken at det hører hjemme på en rett som bærer navnet «Norwegian Style?» Jeg tar pizzaen ut av esken og får mine verste anelser bekreftet.


Akkurat. Dette har ingenting med norske tradisjoner å gjøre. Dette er et produkt basert på den papplata nordmenn spiser mest av, og kaller middag. Noen har faktisk bestemt seg for å lage en egen variant av denne nitriste unnskyldningen for et måltid. Som om Grandiosa har tatt steget opp fra å være en variant av en rett kalt pizza, og blitt en egen selvstendig rett, som det bør finnes flere egne varianter av på markedet. Jeg blir trist. Nasjonalpatriotismen jeg følte da jeg fulgte med på NRKs direktesendinger fra Hurtigruta sommeren 2011 er borte. Dette er vår kulturarv.

Men jeg er fortsatt sulten. Så jeg tar av plasten, setter på ovnen til 225 grader og legger lefsa inn i ovnen i 15 minutter. Så tar jeg den ut, og deler den i åtte like store deler. Jeg tar et tygg. Ikke så ille, et tygg til. Nja… enda et tygg. Nå er jeg ikke så sulten at mat i seg selv er godt lenger, og jeg innser at jeg ikke klarer mer av dette. Jeg klarer å tvinge i meg en hel Grandiosa. Men dette… dette er en fornærmelse mot mine smaksløker. Dette er en hån mot mine indre organer. Dette er så forferdelig at om jeg tvinger i meg mer frykter jeg at det vil komme i retur, og på den måten gjennoppstå som en ny lefse med topping som ser ut som oppkast. Bortsett fra at det er oppkast.

Så resten får stå på benken i påvente av et passende offer, sånn som en av dem jeg bor i kollektiv med, mens jeg lager et skikkelig måltid. Såkalt pitapizza, minipizzaer med skikkelige råvarer plassert oppå et pitabrød, som du steker i ovnen på samme måte som en pizza. Det er jo gjort på null komma niks, så hvorfor gjorde jeg ikke det med en gang?


Sånn rent bortsett fra at pitabrød er hule, og derfor har en tendens til å heve seg når de blir varme, noe som gjør at toppingen flyter litt utover og resultatet fotsatt kan se ut…


…som om noen har spydd på lefsa mi. Men det smaker i det minste bedre.

Jeg sa jo det var en god grunn til at jeg ikke har matblogg. Jeg lover derfor å returnere til mine vanlige innlegg om transkjønnethet og utfordringene med det til neste gang.

God middag!