Når jeg skriver dette er det sent fredag kveld, og jeg holder på å gjøre unna de siste forberedelsene til morgendagens seanse på Stolt hvor jeg skal prate om veien ut av skapet som transkjønnet, og hvordan det er å dele denne i en blogg. Jeg har akkurat satt sammen et antrekk jeg håper fortsatt vil føles like riktig og komfortabelt i morgen, og prøvd å fikse litt på parykken min slik at den ikke ser ut som en eneste stor floke.

Nervøs er bare fornavnet, og jeg er veldig spent på om jeg i det hele tatt får sove i natt.

Men selv om dette er første gang jeg skal prate foran en forsamling som Emilie, så er dette bare barnemat sammenlignet med den utfordringen som nå venter meg og som jeg skal avsløre omfanget av i morgen. Så om jeg i det hele tatt skal klare å komme meg gjennom den, må jeg nesten klare å gjennomføre i morgen også.

Og det går nok bra. Til syvende og sist gjør det jo stort sett det.