På min vei ut av skapet som transkjønnet er hver dag jeg går ut som jente en seier, og i løpet av den siste uka har jeg virkelig slått til. Jeg har tidligere skrevet at jeg var ute både fredag, lørdag og søndag, men også tirsdag tilbragte jeg mesteparten av dagen som den jenta jeg ønsker å leve som.

Det kribler egentlig etter å fortsette, og når jeg vet jeg burde utnytte denne lysten passer det vel utmerket at jeg har fått veldig mange forespørsler i det siste fra venner som ønsker at vi skal finne på noe sammen.

Likevel blir det nå bråstopp. Jeg har rett og slett ikke råd til å være mer sosial akkurat nå.

Foreløpig er jeg som kjent ikke tøff nok til å gå på jobb som jente, og jeg orker ikke å skifte til ønsket uttrykk når jeg kommer hjem bare for å gå en runde rundt i sentrum i et kvarter før jeg begynner å kjede meg, eller fryse, og drar hjem igjen. Derfor prøver jeg alltid å gjøre avtaler med venninner om å møtes, og siden det var så mange som måtte avlyse feiringen av bloggen på søndag, er det også flere av dem som ønsker å møte meg for å ta igjen det tapte. Det er selvsagt hyggelig, og i tillegg supert for min egen utvikling når det kribler sånn etter å fortsette å gå ut som jente. Men de neste ukene må jeg takke nei til dem alle. Jeg har ikke råd.

Som du kanskje husker begynte jeg i ny jobb i august. Vel, jeg har allerede jobbet i denne bedriften siden november 2015, men det var på løpende deltidskontrakter som stadig ble utvidet etter hvert som tiden gikk. Først fra 14. august, etter å ha hatt tre uker ferie, begynte jeg i en fast fulltidsstilling som ble opprettet til meg. Men fordi jeg begynte først i midten av august fikk jeg bare utbetalt halv lønn i begynnelsen av september.

Nå har jeg alltid hatt et sunt forhold til økonomi, og har derfor en del oppsparte midler slik at jeg lider ingen nød. Men middagen på søndag gjorde et solid innhugg i budsjettet mitt, og siden høsten for alvor har begynt å markere sin ankomst er det blitt for kaldt til å bare å møtes og sette seg ned i parken. Da må vi trekke inn på en kafé hvor det forventes at vi kjøper noe, og selv en enkel kaffekopp blir litt voldsomt for meg akkurat nå.

Utrolig synd, for jo mer jeg går ut som jente, jo mer trygg på meg selv blir jeg.

Men så skriver vi heldigvis 21. september i dag, og det betyr at 1. oktober og neste lønning er bare ti dager unna. Da vil jeg ikke bare få full lønn, men også et større beløp enn tidligere fordi jeg endelig har begynt å jobbe fulltid.

Så da håper jeg at jeg er like populær og at gnisten fortsatt er der når vi begynner å skrive oktober.

For det er faktisk viktig for meg at jeg kommer meg ut så mye som mulig som den jenta jeg ønsker å leve som.

PS! Som sagt var jeg ute en tur på tirsdag. Bilder kommer!