Som jeg har skrevet i en rekke innlegg nå var jeg utslitt og fullstendig utladet etter min første utredning for kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet og de negative opplevelsene jeg fikk der. Så utladet at lysten til å gå ut og være sosial dagen etter var fullstendig fraværende. Men så hadde jeg jo ikke sett Eirik siden mai i fjor, og siden vi sjelden er på samme kant av landet samtidig måtte jeg bare ut og følge opp avtalen.

Nå kunne de neste linjene fort handlet om hvordan jeg feiget ut og valgte å møte opp som gutt i stedet. Men da jeg tok toget til Oslo to dager før hadde jeg reist som jente, og i bagasjen hadde jeg med vilje ikke pakket et eneste gutteplagg, for å utfordre meg selv. Jeg hadde med andre ord ikke noe annet valg enn å møte som jente!

Bilder fra dagen etter besøket på Riksen, like før Bård og jeg tok t-banen inn til sentrum for å møte Eirik.

I dag er jeg veldig glad for at jeg ga meg selv denne utfordringen. Fordi jeg var så sliten og redd for et angstanfall hadde jeg garantert valgt det noe «tryggere» alternativet og gått som gutt, hadde jeg gitt meg selv muligheten. Men når jeg kun hadde pakket jenteklær hadde jeg ikke noe annet valg enn å holde meg til den opprinnelige planen.

Det skulle jo vise seg å gå veldig bra, og vi hadde da en veldig hyggelig kveld sammen med både taco og kino, slik jeg har rapportert om tidligere. Også hjemreisen dagen etter gikk veldig bra, selv om jeg garantert hadde valgt å gjennomføre denne som gutt, med tanke på hvor sliten jeg var.

Og da jeg kom hjem til leiligheten min, etter å ha gått av toget i Trondheim i ellevetiden på kvelden, og skulle til å legge meg slo det meg: jeg hadde faktisk ikke gått i gutteklær siden onsdag kveld. Jeg hadde vært i jenteuttrykket, som jeg kaller det, sammenhengende i fire dager. Og på tross av det som skjedde fredag hadde det jo faktisk gått bra!

Det er som pappa alltid har sagt til meg: Det er utrolig hva du får til når du er helt nødt!