Da var det på tide å slippe til noen andre igjen, når denne bloggen står i fare for å fremstå som ensformig. Men vi holder oss til tema som er selve fundamentet for bloggen, men skifter synsvinkel, når vi beveger oss bort fra min egen navlebeskuing og over til en av mine beste venninner Maja. Jeg traff Maja over nettet for noen år siden, og etter en stund møttes vi og ble kjempegode venninner. Maja har vært en viktig brikke i min utvikling som kvinne, så da er det naturlig å la henne få fortelle hvordan hun har opplevd den fra sitt ståsted.

Så da er det vel bare å gi henne ordet. Vær så god, Maja.

…xXx…

Emilie og jeg

Første gangen jeg traff Emilie. Det var vel 2008-2009, Emilie?

Det var på den beryktede nettsiden Gaysir. Hvem av oss som tok kontakt, husker jeg heller ikke. Hun begynte iallefall å fortelle om seg selv. Inntrykket ga et usikkert menneske som ikke visste hvor hun skulle snu seg for å finne en vei ut av tåken. Som den gode samaritanen jeg er, så ville jeg selvfølgelig introdusere henne for mennesker jeg kjente som var i samme situasjon, bare mer åpne.

Hehe… det ble vanskeligere gjort enn sagt. Emilie var jo absolutt ikke klar for å dele hemmeligheten med noen. Jeg måtte love hellig å ikke avsløre hennes hemmelig identitet til noen. Lovte jo selvfølgelig dette. Det er jo klart at man ikke skal si sånt, spesielt om personen ikke kommer til å takle kommentarer eller andre personers holdninger. Noe jeg syns Emilie tenker litt for mye på til tider, selv om jeg forstår henne.

Første gang jeg møtte henne, så jeg henne som gutt. For meg selv var det vanskelig å se henne som jente, men jeg visste også gjennom samtaler med henne, at dette var et skalkeskjul. Noe som kanskje av og til er et for godt skuespill, mener jeg. Hun blir rett og slett for mye mann!

Det er iallefall slik jeg ser det. For ser jeg kvinnen bak… Herregud… Det er som om tåken letter og alle puslespillbitene faller på plass. Hun er naturlig og et herlig menneske om hun får være seg selv. Greit, hun har en del ting som trenges å læres, sånn som sminke. Dette begrunner jeg i hennes første besøk hos meg, da jeg tok helt over, og sminket henne etter mine egne kvalifikasjoner. Den kvelden satt vi i flere timer og pratet, drakk te og for all del. Tok en maaaaasse bilder! Hun var så avslappet. Når du ser Emilie som mann, så virker hun litt anspent og nervøs til tider. Eller så bare overkjører jeg henne med min sprudlende, energiske vesen, og hun blir nervøs av slik prat. I tillegg er man jo nordlending også! Som kvinne er hun, avslappet og naturlig. OG bedre blir det jo bare! Hvis man ser denne kvinnen i dag, og når jeg møtte henne første gangen som kvinne i 2010. Jeg blir så stolt.


Illustrasjonsfoto: Sindorella/Flickr

Emilie kommer ofte tilbake til den kvelden hun ble så dårlig at hun ikke ble med meg ut. Den kvelden vi skulle til Trondheims eneste skeive uteplass, Metro. Jeg visste at jeg tok en sjanse ved å planlegge denne kvelden. Om man kjenner Emilie, vet man at akkurat denne situasjonen ligger langt inn i framtiden. Antagelig større sjanse i dag for at det vil skje, men på den tiden var dette uaktuelt. Jeg har egentlig hele tiden tenkt at om hun bare fikk møte mennesker som var i samme situasjon, så ville det bli så mye enklere for henne. Ikke at jeg egentlig tror dette i virkeligheten. Dette er noe hun må få oppleve selv. Hun må få ta den tiden hun trenger.

Så ja, jeg planla denne kvelden, og håpet på at hun ville klare det. Da jeg fikk meldingen, så visste jeg at hun hadde det vondt. Hvor vondt har jeg vel ikke skjønt før i ettertid. Hadde jeg visst det, så ville jeg kanskje ikke prøvd i det hele tatt. Men samtidig, hun fikk prøve seg med tanken. Kanskje det hjalp på veien? Håper da det.

Emilie har kommet så mye lenger. Jeg ville aldri trodd at det mennesket som sendte med meldingen rett før vi skulle ut, at dette orket hun ikke, at hun skulle klare en hel uke i London, som kvinne! Ikke vondt ment Emilie, men du var ikke klar for den utekvelden. OG det er forståelig!

Jeg har vært der og sett utviklingen, og sårene bak. Jeg har sett deg tatt dine første steg fra Gaysir, gjemt bak en jobbrelatert årsak. Til kvelder med meg, hvor vi har tatt bilder, og vist dem til dine nærmeste. Til at du har dratt til London sammen med ei god venninne og vært deg selv en hel uke! Jeg har sett smaken din fra klær gå fra «hva i helvete gjør jeg» til «De passer til dette antrekket, fordi det fremhever midjen min».

Du er et fantastisk menneske som har vært der hele tiden for meg. Jeg ser ikke på deg som en mann, men en kvinne helt ut i fingertuppene. Noen som møter deg på gaten, kan kanskje tenke «dette er en mann», men hadde de sett deg som kvinne… Du er og blir en kvinne!

(Og nå går jeg jo litt i mot meg selv da jeg mener at kjønnsroller en konstruerte, og ikke noe man er født med. Er en flott diskusjon i seg selv, men ikke helt riktig i denne sammenhengen)

Love u, Emilie!

– Maja