Siste dag i november, og nesten en uke siden jeg var på min første utredning for kjønnskorrigerende operasjon. Mange lurer på hvordan det gikk, men jeg er fortsatt ikke klar for å snakke om det. Og da mener jeg i det hele tatt, for det er fortsatt mange av mine venner som har spurt men ikke fått noe annet svar enn «jeg orker ikke snakke om det nå, vi tar det når jeg er kommet meg litt». Uten at det har skjedd ennå.

For det kan jeg si. Møtet med Riksen er noe av det verste jeg har vært med på, og dette påvirket selvsagt resten av helgen min. Når jeg fra før bekymrer meg ganske mye for fremtiden og økonomien min nå som jeg i disse dager blir arbeidsledig igjen, har jeg ikke så mye krefter igjen til å fortelle hva som skjedde.

Jeg er så utladet at jeg nærmest går og legger meg rett etter å ha spist middag.

Men det skjedde positive ting i løpet av helgen også, og jeg klarte å gjennomføre en av de største utfordringene jeg noensinne har utsatt meg selv for. Så jeg håper jeg finner litt bortgjemt energi når helgen kommer og jeg ikke trenger å stå opp for å gå til en jobb jeg ikke lenger trives i.

Hvis ikke så vet du nå hvorfor jeg er så stille.