Etter årevis med mobbing i oppveksten har jeg ganske høy smerteterskel for hets, og ignorerer stort sett det som kommer inn av hatkommentarer gjennom denne bloggen. Men når de begynner å blande inn familie og bekjente for å krenke meg, er toleransen betydelig lavere. Nå har jeg levert min første politianmeldelse.

Det var med mørke poser under øynene jeg møtte opp på politistasjonen i Trondheim mandag morgen. Natten i forveien hadde jeg sovet tilsammen to timer, fordi jeg var så sint at jeg ikke fikk sove. Jeg kunne ikke fatte hvordan noen kunne gjøre noe så ondskapsfullt, og hvordan noen kunne finne glede i dette.

Det er snart tre år siden faren min mottok en mail med link til bloggen min, og spørsmål om dette var sønnen hans kledd i dameklær. Nå hadde det skjedd igjen, og denne gangen var det en av mine beste venner og en tidligere sjef som hadde mottatt mail, hvorav sistnevnte ikke ante noe som helst om at jeg er transkjønnet.

Som forrige gang var de sendt midt på natten natt til søndag. Likhetene mellom mailen pappa mottok like før jul i 2014 og de to som ble sendt i helgen er så mange at det finnes ikke tvil i min sjel om at de er sendt av samme person. Så selv om jeg skulle ønske at jeg slapp å gå til dette drastiske steget, føles det nå som en nødvendighet og eneste alternativ for å få slutt på denne adferden ved å la ham ta konsekvensene av sine handlinger.

Nå er jeg selvsagt klar over at det alltid er en risiko for at jeg blir gjenkjent når jeg legger ut bilder av meg selv i bloggen, men akkurat det gjør meg ikke så mye. Likevel har jeg alltid vært ganske klar på at jeg ennå trenger tid til å tørre å stå frem, og det finnes virkelig ingen unnskyldning for å kontakte mine nærmeste og tidligere arbeidsgivere for å anonymt dele dette med dem i håp om å skade meg. For det er åpenbart at det er dette avsender ønsker å gjøre om vi ser på måten mailene er skrevet.

Men klarte han det? Vel, da min tidligere sjef kontaktet meg om mailen han hadde fått, åpnet han med «Hei Emilie». Etter å ha fordømt handlingene til avsender skrev han at han synes bloggen min var et flott tiltak, at han ønsket meg lykke til og at han håpet på å få møte Emilie en gang.

Tilfeldighetene ville det også slik at jeg faktisk skal en liten tur til Bergen, hvor han bor, i løpet av neste uke. Så nå har vi avtalt å treffes, og det ser jeg frem til siden jeg ikke har sett ham siden arbeidsforholdet opphørte.

Dermed kan vi vel si at det er bare en person som ender opp med å ta skade av dette?