Dette bildet er historisk. Dette er nemlig første gangen en kompis, og ikke en venninne, tar et bilde av meg til bloggen. Men egentlig er det mye større enn dette. Det er nemlig første gang i verdenshistorien at en kompis får møte meg som Emilie!

Jeg har jo flere ganger tidligere fortalt hvordan jeg alltid har følt det er lettere å fortelle andre jenter at jeg er transkjønnet og føler meg som jente, enn det er å fortelle det til gutter. Senest 17. november skrev jeg her i bloggen at ingen av kompisene mine noen gang hadde sett meg som jente. Men i går fikk jeg altså gjort noe med dette, og egentlig var det litt tilfeldig at det skjedde.

En av mine beste kompiser, Bård, kontaktet meg i forrige uke fordi han kom til å få noen timer å slå i hjel i Trondheim sentrum i går, og derfor avtalte vi at vi skulle møtes for å spise sammen. Men da dagen nærmet seg kom jeg plutselig på at shit, jeg hadde jo time hos psykologen tidligere på dagen og der bruker jeg å møte opp som jente som en del av terapien. Jeg ville ikke få tid til å stikke hjemom og skifte før vi møttes, så dermed hadde jeg to valgmuligheter. Jeg kunne møte til timen hos psykologen kledd som gutt. Eller jeg kunne møte Bård som jente, og dermed for første gang la en kompis møte meg som jente. Og jeg spurte meg selv, var jeg egentlig klar for dette?

Så slo det meg, dette var kanskje beste måten å gjøre det på, for nå var jeg liksom nødt. Nå hadde jeg en anledning til å gjøre det. Kanskje jeg bare skulle gripe den?

Jeg advarte Bård på forhånd om at det kanskje var Emilie som kom og møtte ham på stasjonen, og selv om han har kjent hemmeligheten min i tre år nå og trolig er den eneste av kompisene mine som faktisk leser bloggen min fast, så ville jeg jo høre hva han tenkte om dette. Han svarte at det regnet han med ville gå bra, og derfor avtalte vi at det skulle bli sånn. Med forbehold om at jeg kunne få et panikkanfall om morgenen og derfor måtte feige ut.

Men dette skjedde ikke. Onsdag morgen sto jeg opp og tenkte at nå skulle jeg gjøre dette. Jeg skulle ta en dusj og spise frokost, før jeg fant frem sminkesakene og et passende antrekk, som den naturligste tingen i verden. Noen timer senere hadde jeg funnet veien til sentrum igjen etter psykologtimen, og sto og ventet på Bård på Trondheim Sentralstasjon. Så dukket han opp.

Og ga meg en klem.

Deretter gikk vi sammen til den brune puben Lille London, hvor de serverer Trondheims beste fish and chips. Og jeg måtte le litt da Bård faktisk åpnet døra for meg da vi kom frem. Damer, denne fyren er singel! Dere aner ikke hva dere går glipp av!

Flyfoto av et stykke panert fisk og fritert potet pakket i falskt avispapir, courtesy of Lille London pub, Trondheim.

Da han ble spurt om han synes dette føltes merkelig, svarte han at det som føltes mest rart var vel egentlig å se meg som jente uten solbrillene jeg bruker på bildene i bloggen. For som alltid tok jeg dem kun på det lille øyeblikket jeg skulle fotograferes til dagens innlegg. For min del må jeg innrømme at det føltes litt rart til å begynne med, å altså møte en av mine beste kompiser gjennom flere år for første gang som jente. Men det gikk fort over, og det tok ikke mange minuttene fra vi hadde satt oss ned på Lille London før praten gikk slik den alltid gjør når vi møtes.

Så for å svare på mitt eget spørsmål fra innlegget jeg skrev 17. november i år.

Det går fint an å være ikledd skjørt og ha maskara på øyevippene, og likevel ha en nerderte kompisdiskusjon om hvorvidt Jar Jar Binks er det verste som har skjedd Star Wars-universet.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utvikling #venner #vennskap #thatswhatfriendsarefor #menhvorgårviherifra ? #verdenliggerjoformineføtter #praktisktalt