Bloggere som fronter kosmetisk kirurgi, og hvor skadelig dette er for usikre unge blogglesere, er visst en evig diskusjon vi aldri blir ferdige med. Selv har jeg alltid følt meg litt hyklersk når tema kommer opp.

Det er jo helt forferdelig å høre at unge jenter drømmer om, og gjerne legger unna konfirmasjonspengene sine til operasjon, i håp om å oppnå «den perfekte kroppen» det snakkes så varmt om i den rosa bobla av bloggverdenen. Likevel har jeg i løpet av de fem årene jeg har blogget aldri lagt skjul på at jeg, som transkjønnet, selv drømmer om å legge meg under kniven og fikse på det jeg mener er galt med kroppen min.

Har jeg egentlig lov til å være kritisk til skjønnhetsbloggernes romantisering av kosmetisk kirurgi?

Men en fredag i slutten i november besøkte jeg som kjent Rikshospitalet i Oslo, for min første utredning til mulig kjønnskorrigerende operasjon. Da forsto jeg at du trenger ikke å være totalt for eller i mot.

Noe av det første legen gjorde etter at vi hadde kommet oss inn på kontoret hennes, var å gå gjennom grunnleggende personalia. «Høyde?» spurte hun. «1.70» svarte jeg. Den var lett. «Vekt?» spurte hun. «Aner ikke» svarte jeg. Hun så på meg. «Jeg har ikke stått på en siden jeg var hos helsesøster på skolen da jeg var 12 år» fortsatte jeg og trakk litt på skuldrene. Hun fortsatte å se på meg i noen sekunder før hun smilte litt og sa «Sånn sett er du faktisk rett person for dette, når du tydeligvis ikke bryr deg om hvor mye du veier, men likevel har en normal kroppsfasong».

Der har vi det, tenkte jeg. Det er jo hele forskjellen.

Mens de rosa skjønnhetsbloggerne snakker om det overfladiske som fylde, symmetri og utjevning av smilerynker ingen andre enn de selv ser under et mikroskop, så er ikke jeg ute etter å se ut som en fotomodell. Jeg vil bare gjøre akkurat nok til at den jeg føler meg som på innsiden også vises på utsiden, og at jeg kan passere og forsvinne i en folkemengde som en hvilken som helst jente, uten at noen ser rart på meg.

Det vil jeg aldri kunne oppnå om jeg jager den samme umulige perfeksjonen som rosabloggerne romantiserer. Normale mennesker er ikke perfekte, og det er nok grunnen til at de som igjen og igjen fikser på hver lille «feil» de finner hos seg selv gradvis får et utseende som fremstår mer og mer som kunstig plast.

Og de områdene jeg hovedsaklig ønsker å gjøre noe med er det ikke meningen du skal se uansett.

Så da kom det faktisk noe godt ut av besøket mitt hos Riksen også, selv om jeg opplevde helheten av besøket som tungt. Men siden det var en grunn til at de spurte om vekta mi, ble jeg også nødt til å bryte den gode trenden og gå på vekta den fredagen. Så nå vet jeg hva jeg veier, og det var faktisk mindre enn jeg gjettet.

Men hvor stort tallet er har jeg ingen planer om å fortelle i bloggen. Når det ikke har noen betydning for meg, har det absolutt ingen betydning for deg heller.