Da en av mine mest trofaste lesere, som faktisk har fulgt bloggen min helt fra starten for snart fire år siden, sa at hun kom til å kjøre gjennom Trondheim i går og at hun hadde med seg en gave hun ønsket å gi til meg, ble jeg selvsagt veldig gira og vi avtalte å møtes. Men hun hadde et tidsskjema og kunne ikke sette av mer enn en halvtime før hun måtte videre sa hun.

Derfor fikk jeg det travelt med å løpe hjem etter jobb.

Antrekket hadde jeg allerede lagt klart før jeg dro om morgenen, og nå gjensto det bare å få fjernet avslørende ansiktshår, før jeg gikk over med sminkekosten. Jeg ble sjokkert over hvor fort det gikk denne gangen, at eyelineren ble lagt uten noe som helst krangling, og hvor fin jeg følte meg etterpå da jeg så meg selv i speilet. Da var det vel bare å hente parykken da…

Det var da jeg fikk se at det regnet utenfor.

Det var en solid skur også, av den typen som i bibelske tider fikk folk til å bygge store båter og samle sammen to dyr av hver art. Plutselig var jeg veldig bekymret. Bekymret for å ødelegge både sminke og parykk før jeg hadde rukket å gå mer enn to meter. Jeg klarte bare ikke å gå ut. Bare tanken på det gjorde meg svimmel og uvel.

Med ett følte jeg at jeg hadde feilet. Særlig som jente. Regnvær har jo aldri bekymret meg i løpet av de årene jeg har levd som den gutten samfunnet forventer at jeg er fordi jeg er født med tissen på utsiden. Nå hadde jeg latt denne skuren hindre meg i gå ut. Hvordan skulle det bli når jeg liksom skulle leve som jente på heltid, hvis jeg må holde meg inne hver gang det regner?

Det ble ikke noe møte mellom meg og min trofaste leser gjennom nesten fire år. Hun kjørte gjennom Trondheim uten å stoppe.

I dag har jeg dårlig samvittighet.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #angst #depresjon #psykisk #helse #bedrelykkenestegang