«Du skal være glad du slipper mensen» er en setning jeg stadig hører når jeg snakker om frustrasjonen rundt å være transkjønnet og fremmed i kroppen min. Og joda, selv om jeg gladelig hadde tatt i mot denne byrden med åpne armer om det var det som måtte til for å bli den jenta jeg føler meg som, så burde jeg kanskje det. Men så har jeg en rekke utfordringer i hverdagen som andre jenter ikke har og kanskje ikke tenker på også.

De fleste av dem er riktignok koblet opp mot angst og frykten for å ikke bli akseptert og tiltrekke meg negativ oppmerksomhet i form av stygge blikk eller til og med fysisk vold. Men dette er jo noe det er like sannsynlig at de fleste jenter som ikke har en kropp som samsvarer med skjønnhetsidealet kan finne på å oppleve. Dessverre.

Derfor utelater jeg dette denne gangen, og velger i stedet ut utfordringer knyttet til kropp og biologi, når jeg presenterer fem utfordringer i hverdagen jeg har som andre jenter slipper unna.

1. Jeg kan krype rundt på gulvet på alle fire og frustrert lete i haugen med klær mens jeg mumler «Der er den ene, men hvor i helv… er det blitt av den andre puppen?!!»

2. Jeg må passe på å stramme inn visse kroppsdeler for å unngå avslørende bulker på klærne.
Selv om det ikke akkurat er behagelig, går det stort sett greit å klemme inn snabeldyret mellom bena og plassere shapingundertøy over. Dessverre holder det seg sjelden på plass så lenge bena mine er i bevegelse, så om jeg løper på do like ofte som de fleste andre jenter, er det ikke nødvendig for å tisse…

3. Når snabeldyret faktisk klarer å rømme, men legger seg i klem i strikken på shapingundertøyet…
Dette skjer gjerne på verst tenkelige tidspunkt, som for eksempel når jeg sitter i en mørk kinosal og det passer veldig dårlig at jeg oppsøker toalettet, selv om den intense smerten gjør det umulig å følge med på filmen. Det finnes rett og slett ikke ord som kan beskrive hvor vondt det er. «Rotfylling» er vel det nærmeste jeg kommer, men selv det blir pinglete med mindre du kombinerer det med tretten papirkutt i fjeset samtidig som du slår en storetå mot et bordbein og «Life is Life» av Opus spilles på radioen. Jeg sier ikke mer.

4. Samme hvor nøye jeg er med hårfjerningen om morgenen, føler jeg at det ikke finnes nok concealer i verden til å holde igjen ansiktshårene som begynner å tvinge seg gjennom i løpet av de sene kveldstimer.
Uavhengig av om det er fullmåne eller ikke… Og seriøst, om det virkelig finnes en gud: hvilken pervers glede fant han i å skape meg med hår på knokene?!!

5. Det finnes ikke shapingundertøy for å stramme inn stemmebåndet
Den er kanskje umulig å se med det blotte øyet, men selv om en er aldri så velutstyrt mellom bena (slutt å ringe meg, sier jeg!) er det langt enklere å stramme inn og gjemme Babar enn det er å få mannstemmen min til å høres lys og feminin ut. Derfor har jeg fortsatt vanskelig for å åpne munnen når jeg går ut som jente, samme hvor fornøyd jeg er med antrekk og sminke akkurat den dagen. Jeg mener, det hjelper ikke å se ut som Mila Kunis om du høres ut som Darth Vader. Heldigvis finnes det håp…

…men utover disse fem punktene er mine hverdagsutfordringer akkurat de samme som alle andre jenter har.

Eller…?