I dag er det altså fem år siden jeg begynte å blogge om min reise ut av skapet som transkjønnet. Fordi bloggen og dens lesere har vært så viktig for meg og min utvikling synes jeg dette jubileet fortjente å feires, og hva er vel da mer naturlig å markere begivenheten med mine lesere?

Derfor reserverte jeg bord og inviterte en håndfull av personer jeg har blitt kjent med gjennom kommentarfelt til å dele et måltid med meg hos Søstrene Karlsen på Solsiden i Trondheim. Ikke at det var nødvendig, for lokalet var nesten tomt, og på grunn av influensasesongen måtte halvparten av de jeg inviterte dessverre avlyse.

Når da en av oss tre også viste seg å være temmelig kamerasky og dermed meldte seg frivillig som fotograf virket oppmøtet enda mer glissent. Men vi koste da oss skikkelig alle tre, både Marianne, Marte og jeg, som alle, uten å ha avtalt dette med hverandre på forhånd, passende nok hadde møtt opp til middagen i sort skinnjakke.

Marte stilte frivillig som fotograf for å slippe å havne i bloggen, og knipset dette bildet av Marianne og meg.

Sant å si har jeg aldri spist på Søstrene Karlsen før, og hadde valgt stedet fordi de har en variert meny til en rimelig penge, slik at alle de som opprinnelig ble invitert skulle klare å finne noe de likte uten å bli flådd økonomisk. Jeg ble derfor litt nervøs da jeg så hvor tomt lokalet var på en søndag ettermiddag med tanke på restaurantens fantastiske beliggenhet på Solsiden. Det fremstår jo som et trivelig sted.

Kunne det være fordi maten var dårlig? Men da den kom og vi fikk smake på den, skjønte vi enda mindre.

Jeg gikk for en biff tartar med chips, mens de to andre bestilte dagens som var kalveschnitzel med potetpuré. Alle tre var vi enige om at det ikke var maten som var problemet her, for den var faktisk veldig god.

Dermed forble det tomme lokalet et mysterium, men i stedet for å fortsette å gruble oss frem til en ny teori, konsentrerte vi oss om å nyte maten siden vi jo var der for å feire. Derfor måtte vi naturligvis også bestille dessert – selv om vi egentlig var stappmette. Men dessert er det vel alltids plass til?

Mens jeg bestilte en gulrotkake, fikk de to andre en sjokolademousse med blåbær inkludert i sin dagens-bestilling. Her skal jeg innrømme at selv om det jo var godt ble det litt vel mye krem og jeg kjente at jeg egentlig fikk nok da jeg hadde spist halve kaken. Likevel spiste jeg den opp, for som sagt – det var jo godt.

Oppsummert synes jeg det selvsagt er trist at halvparten av de som egentlig hadde sagt de skulle komme måtte avlyse, og det føltes jo litt ekstra ensomt når restauranten var så tom. Men vi trengte likevel ikke å anstrenge oss for å kose oss, for både maten og selskapet var godt.

Derfor er jeg mer enn fornøyd med feiringen av bloggens første fem år.

Men jeg håper det ikke blir fem nye år med blogging fra innsiden av skapet…