En epoke i livet mitt er over. En æra er forbi. Aldri mer skal jeg trenge å bekymre meg utover fredag ettermiddag om hvorvidt det kommer til å bli levelig i leiligheten min i løpet av de neste dagene. For nå har navnet til naboen fra helvete forsvunnet fra postkassen ved siden av min, og blitt erstattet med et annet navn.

Han er borte. Og jeg tenker, det er over! Det er virkelig over!

Helt siden den fredagen for halvannet år siden da han og kompisene kom høylytt og trampende inn med alle eiendelene hans, alle med capsen bak frem og singleter som blottet tatoverte armer, har han ikke gjort annet enn å bekrefte fordommene mine. Hele den første helgen festet de sammenhengende fra fredag til søndag, og jeg kunne ikke tro mine egne øyne da det sent lørdag kveld fløy en hagestol fra vinduet hans og forbi vinduet mitt. Hva slags nabo var det jeg hadde fått, som drev med kortdistansekast av hagemøbler på fritiden? Og hvorfor ville ikke kompisene hans dra hjem? Hadde de det  fælt hjemme i ghettoen det så ut som de kom fra?

Men selv om de omsider dro hjem, så fortsatte musikken så lenge han var hjemme. Først etter at jeg sa i fra om at veggene ristet inne hos meg og at han ikke kunne spille så høyt, ble den dempet en god del. Med mindre han holdt fest. Da var vi tilbake der vi startet, og leiligheten min ble badet i et ugjennomtrengelig teppe av bassrytmer man vanligvis bare hører fra bagasjerommet på kjøredoninger med hårete terninger i speilet.

For selvfølgelig hadde han en helt hjelpesløs musikksmak også. Det var vel kun dagen etter at han hadde holdt fest, tidlig om morgenen, at han etter en tid begynte å høre på kvalitetsmusikk. Da hørte han nemlig på musikken min. Høyt. Enten han ville eller ikke.

Men det hjalp jo ikke, og da det ved et tilfelle ble holdt fest tre kvelder i løpet av samme uke, hadde jeg fått nok. Ikke bare av den gjennomtrengende basslyden, men også av all ropingen og slenging med dører ute i gangen. Av alle de evneveike gjestene hans som røsket i dørhåndtaket hos meg og prøvde å komme seg inn, og også et tilfelle hvor en av dem ringte på og stakk av. Og ikke minst, av at stereoen kom på igjen klokken tre på natta når han kom hjem fra byen. Dermed ble styret i borettslaget kontaktet. Og jeg fortsatte å kontakte dem.

Og da jeg en søndag morgen sendte styreleder en melding om at naboen min igjen hadde skrudd på stereoen klokken tre om natta og besvart bankingen min med å banke tilbake, fikk jeg bare beskjed om å ikke vente til neste morgen neste gang det var bråk i naboleiligheten. Neste gang skulle jeg si i fra med en gang.

Jeg var nemlig ikke den eneste som hadde klaget.

Kort tid etterpå ble leiligheten lagt ut for salg. Jeg kjenner ikke detaljene om hvorfor, men ut forsvant både han og stereoanlegget hans, og i dag har det dukket opp et nytt navn på postkassen hans.

Hva slags nabo som har overtatt aner jeg ikke. Men hun kan umulig være verre enn han jeg nå ble kvitt. Jeg krysser i alle fall både fingre og tær, og har bedt til tolv ulike guddommer fra åtte ulike religioner i prosessen.

Så farvel til deg, nabo fra helvete. Jeg kommer ikke til å savne verken deg eller vennene dine!