Nå blir det litt alvor her.

Jeg har aldri fått støtte for mitt ønske om å være jente fra foreldrene mine. Faren min har jeg aldri gitt sjansen, rett og slett fordi jeg er for redd, på grunn av de holdningene han viser i form av kommentarer mot tv-skjermen hver gang det dukker opp noen som faller innenfor kategorien skeiv. Moren min derimot fikk vite det da jeg var 16, men reaksjonen hennes var ikke som jeg hadde håpet. Hun ba meg om å holde dette for meg selv. Ikke fortell det til noen, ikke vennene mine, ingen! Jeg måtte bare tenke på hvordan alle i hele verden vil bruke dette mot meg, og at de ikke bare ville det bruke det mot meg, men mot dem, den nærmeste familien min også. Og naboene. Tenk hva naboene ville si?

Likevel. Selv om dette på ingen måte har vært til hjelp for meg i min søken etter min identitet, så vil jeg faktisk si det er noen som har vært enda mer til skade.

Bedreviterne.

Bedreviterne er dem som står på sidelinjen og roper om at jeg bare skal hoppe i det, og hvor dum jeg er som ikke skjønner at jeg aldri vil komme meg ut av skapet hvis jeg ikke gjør som de sier. De som i kommentar etter kommentar ber meg om kaste den dumme masken og blogge uten, for det er da ikke farlig. Det er ikke noe å være så forbanna redd for, nå må jeg skjerpe meg, og vise verden hvem jeg er. Det er bedre for meg på denne måten. Det må jeg da skjønne.

Men jeg tror ikke man lærer å svømme av å hoppe fra timeteren. Snarere tvert i mot tror jeg at du drukner hvis du ikke har tatt noen svømmetak på grunt vann først.

For de gangene jeg har prøvd å kaste meg ut i det, så har det gått galt. Både den gangen jeg skulle ut på byen i min hjemby Trondheim som jente med en venninne, men ikke kom så langt som å skifte til kjole engang før jeg brøt sammen i et angstanfall, og den første dagen i London for omtrent en måned siden da tanken på å være en hel dag ute som jente fikk meg til å bryte ut i gråt. Da blir nedturen dessto større. Hvorfor klarer jeg ikke dette hvis det er så forbanna enkelt som bedreviterne sier?

Londonturen er forsåvidt også en god analogi på hvordan jeg trenger å gå frem. Ida, som var med meg til London, trøstet meg den morgenen og sa at hvis det var så ille, så fikk jeg heller gå ut som gutt den dagen, så fikk vi kjenne litt på stemningen i byen sammen først før jeg eventuelt prøvde igjen. Sånn ble det. Etter å ha vært ute som gutt hele dagen, så bestemte jeg meg utpå kvelden for å prøve. Jeg brukte lang tid etter at sminken og jenteklærne var på før jeg turte å gå ut, og etter å ha vært ute i ti minutter, i en vandring rundt hotellet, så maktet jeg ikke mer. Da var jeg psykisk utslitt og måtte ta med Ida tilbake på rommet.


Vettskremt Emilie ute for første gang som jente i Londons gater. Her like før Ida og jeg går opp på rommet igjen.

Men jeg greide det. Med den vissheten i bakhodet kunne jeg legge ut på en lengre tur dagen etter, mot Camden Market. Det gikk også bra, og da var selvtilliten og lysten til å gå ut som jente enda større. Jeg forlot aldri hotellet i noe annet i jenteklær etter de ti minuttene den første kvelden. Ikke før vi skulle hjem. Men uten de ti minuttene, hvor jeg visste at jeg kunne bryte av når jeg ville, så hadde jeg aldri klart å dra til Camden Market som jente.

Det var det som hjalp på selvtilliten min. At Ida sa at jeg måtte ta det slik jeg følte for. Ikke hun som en gang nærmest skrek til meg gjennom facebookchatten at jeg måtte skjerpe meg, og at jeg var i ferd med å bli gammel, og at jeg derfor måtte komme meg ut av skapet snart. Nevnte jeg forresten at dette er et par år siden, og at jeg stadig er i 20-årene og ennå har et stykke igjen til 30?

Jeg snakker ikke med henne lenger.

Når bedreviterne er ute av systemet, må jeg jobbe med å få stemmen til mamma ut av hodet. Den som ber meg om tenke på at det ikke bare vil gå utover meg, men også familien min. Og om hva naboene vil si.

Naboene. Jeg vet ikke hvem naboene hennes er engang…