Det har gått et år. Det føles helt uvirkelig. Men det er virkelig, for i dag er det et år siden hun ble min og jeg ble hennes, der vi sto og ventet på grønn mann i krysset Olav Tryggvassons gate/Nordre gate i Trondheim. Dette året har virkelig flydd avgårde, og fortsatt er kjæresten min og jeg et par. Jeg må fortsatt klype meg i armen, for det føles fortsatt uvirkelig. Har hun virkelig holdt ut med meg og mitt i et helt år?


For det er ikke så lenge siden at jeg trodde jeg aldri ville oppleve noe slikt. Denne bloggen var knapt en måned gammel da jeg i oktober 2012 skrev et innlegg med tittelen «Hvorfor jeg er singel, og hvorfor jeg foretrekker det sånn«. Nesten alle forholdene mine hadde fulgt det samme mønsteret. I starten av forholdet var det alltid spennende å være sammen med en transkjønnet og dele på jenterollen. Men etter hvert som tiden gikk ble hun gradvis lei, og etter en stund kom alltid spørsmålet «kan du ikke prøve å være gutt en stund?». Det var da jeg visste forholdet var over, for det er noe ingen kan be meg om, selv om flere har prøvd. Ingen av mine tidligere forhold varte over seks måneder, og da det siste endte med at jeg oppdaget at hun flørtet med en annen jente, fikk jeg nok av alt som het forhold. Jeg har ikke valgt å være en jente i guttekropp, og hadde jeg klart å bare være den gutten samfunnet forventer av meg fordi jeg ble født med utovertiss, så hadde jeg gjort det. Men jeg klarer ikke.

Jeg innså at jeg hadde det bedre som en singel jente enn som en gutt i et forhold, og slo meg til ro med at jeg kom til å være alene resten av livet. Men slik ble det jo ikke, for rundt påsketider i fjor dukket hun opp. Hun jeg bare begynte å snakke litt løst og fast med på et online møtested, som plutselig spurte om jeg ville møte henne. Som i en date.

Jeg skal innrømme at jeg nølte litt. Men så tenkte jeg meg litt om og det slo meg at jeg hadde jo egentlig ingenting å tape, og hun virket kul og interessant. Jeg sa ja, og møtte henne for første gang den femte april i fjor. Denne daten ble den første av flere, og det så heller ikke ut til å skremme henne vekk da jeg fortalte henne hemmeligheten min, at jeg skulle ønske jeg var jente. Tvert i mot, hun trakk på skuldrene og begynte å kalle meg for jenta si. Noe hun fortsatt gjør et år senere.

«Arrival of Love» av Circus Maximus, det som etter hvert ble «vår» sang. Sånn sett veldig glad for at jeg traff noen med omtrent like dårlig musikksmak som meg. Her i tekstet versjon, for å gjøre det mer åpenbart hvorfor denne sangen ble «vår» sang.

I dag skal vi feire hverandre og årsdagen vår i London med en bedre biffmiddag, på den samme restauranten vi spiste sammen for sju måneder siden da vi feiret fem måneder sammen. Hun har insistert på dette i lang tid, fordi hun vet at jeg i London tør å gå rundt som meg selv. Derfor ville hun hit denne dagen så hun fikk feire dagen vår med meg slik hun ser meg og synes jeg skal være. Som jenta hennes.

Ingen av mine tidligere forhold har vart lenger enn seks måneder. Dette har vart i det dobbelte nå, og det ser ikke ut til å rakne med det første. For hun har sagt at hun aldri kommer til å be meg om å prøve å være gutt en stund. Jeg er jenta hennes, og vi er i et lesbisk forhold. Og dersom vi noen gang gifter oss, så er hun bestemt på at begge skal stå som brud i hvite kjoler. Alt annet vil for henne være å basere ekteskapet på en løgn.

Jeg må innrømme at det er vanskelig for meg å ikke dele noen bilder av henne for å vise hvor nydelig hun er. Men fordi jeg har valgt å blogge anonymt kan jeg ikke engang si hva hun heter, for å beskytte både meg selv og henne. Men jeg kan i det minste åpent dele disse ordene:

Jeg elsker deg, jenta mi!

#transkjønnet #transkjønnethet #lhbt #skeiv #forhold #samliv #kjærlighet #love #circusmaximus #arrivaloflove #dettebleetklisseteinnlegg #håperduikkemistetfrokosten