Da en av mine faste lesere, Trine, skulle til Trondheim i forbindelse med Nightwish-konserten på lørdag, ble jeg spurt om vi kunne møtes. Og ja, vi har snakket nok sammen online i forbindelse med bloggen til at jeg følte meg trygg nok på henne til å gjøre dette, men siden hun jo ikke kjenner meg som noe annet enn Emilie, og det mannsnavnet jeg har i folkeregisteret er helt ukjent for henne, måtte jeg nesten møte henne som jente. Litt skremmende var det jo, i og med at jeg jo fortsatt er inne i det berømte skapet og ikke er helt åpen om min transkjønnethet for samfunnet ennå, men av og til må man bare utfordre seg selv. Så sånn ble det, og vi avtalte å møtes på lørdag før konserten.

Men selv om Trine viste seg å være veldig hyggelig, så føltes det meste feil denne dagen. Så feil at selv om hun hadde lovt meg at hun skulle hjelpe meg med å ta bilder av antrekket mitt til bloggen, så sa jeg raskt at dette kom det ikke til å bli noe av, fordi jeg ikke følte meg bekvem med det denne dagen. Det er riktignok ganske vanlig at jeg føler meg litt utilpass når det er lenge siden sist jeg har gått ut som jente, og av ulike grunner har det fått lov å gå en måned siden sist. Men denne gangen var jeg mer enn bare utilpass. Jeg var ikke fornøyd med sminken min eller hvordan jeg så ut. Det føltes rett og slett bare ubehagelig og feil. Selv om jeg klarte å hygge meg sammen med Trine, da vi først satt på utestedet Lille London med hver vår forfriskning og hun etterpå fikk lov til å bli med hjem, som den første av mine lesere, og se på den nye leiligheten min fra innsiden. Men hun måtte gå tilbake til sentrum alene, for da var jeg helt tappet for krefter. Jeg klarte rett og slett ikke å gå ut igjen.

Da Trine hadde gått la jeg meg ned på sofaen og kjente tankene begynne å fly forbi. Hvorfor føltes alt dette så feil nå? Var jeg ikke transkjønnet? Var jeg ikke jente likevel?

«Om det er noen trøst så har jeg også sånne dager» sa en venninne da jeg betrodde meg til henne via facebook litt senere. «Dager der ingenting stemmer, og jeg kan rive ut hele klesskapet for å så sette meg ned i haugen for å grine, bare fordi jeg ikke finner noe jeg føler meg vel i. Så jeg vil si at det er en typisk jenteting, eller selvtillitsting».

Og ja, det gir egentlig mening. Selv om jeg jo føler meg som jente og stort sett har følt glede av å se meg selv i speilet nysminket og kledd i jenteklær, så er det jo ikke sånn at det vil føles like fantastisk og rosenrødt hele tiden. Det er jo sånn livet er, og vi trenger vel disse nedturene for å merke når oppturene kommer.

Dagen etter satt jeg foran pc-en og gjorde det som late søndager er til for; bare surfe gjennom nettbutikkene på jakt etter nye skatter fra tekstilprodusentene, og som alltid koste jeg meg etter hvert som jeg gjorde det ene funnet etter det andre. Og jeg tenkte med meg selv at selv om det ikke gikk så bra på lørdag, så kommer det dager etter disse. Noen av dem vil bli like vanskelige som for to dager siden, mens andre dager igjen vil alt stemme. Og det er disse dagene jeg skal ta med meg når jeg går ut og tar nye skritt på veien fra å være jente på deltid, til å bli jente på heltid.

Og selv om jeg hadde en litt dårlig dag psykisk sett, så var det utrolig hyggelig å møte deg, Trine. Jeg møter deg gjerne igjen, om anledningen byr seg!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #tvil #angst #depresjon #psykisk #helse #jojegerjente !