Da jeg som trettenåring skjønte at jeg følte meg som en jente, ble jeg redd. Jeg ble redd for å bli utstøtt både av venner og familie, og jeg begynte derfor å gjemme meg. Prøvde å late som om jeg var den gutten alle forventet at jeg skulle være. Det gjorde at jeg ble veldig innesluttet, og de neste årene som fulgte var veldig ensomme. Det ble flere år med depresjon og angstanfall, og jeg har også prøvd å ta mitt eget liv. Heldigvis klarte jeg etter hvert å søke hjelp, og etter å ha stått på venteliste en stund fikk jeg til slutt tilbud om behandling ved Nidaros DPS for litt over et år siden. Dette tilbudet har jeg hatt god nytte av, noe jeg tror vises i bloggen min.

For det har skjedd mye siden jeg møtte opp på kontoret til behandleren min første gang i august i fjor. Den gangen hadde jeg vært en tur i London hvor jeg hadde prøvd meg som jente i en uke, og jeg hadde tatt t-banen som jente i Oslo en kveld, men å gå ut som jente hjemme i Trondheim var uaktuelt. Jeg hadde lyst, men var alt for redd. Men hos psykologen fikk jeg hjelp og lærte om både det å vende oppmerksomheten utover når jeg kjente meg redd, og når negative tanker dukket opp, bare la dem passere som om de er skyer på himmelen, eller vogner på et godstog.

Med disse metodene ble jeg gradvis tøffere, og i slutten av september fjor høst var jeg for første gang ute som jente hjemme i Trondheim i høstmørket, nervøs som fy. I løpet av våren begynte jeg også å bevege meg ut i dagslys kledd i jenteklær på kortere turer, og i april møtte jeg for første gang opp hos psykologen som jente også. Siden har jeg fortsatt og utfordret meg selv, og selv om jeg innimellom møtte veggen og trengte en pause fordi jeg synes det ble for tøft, så klarte jeg alltid å reise meg igjen. For en måned siden kom jeg hjem fra en uke med kjæresten min i Amsterdam, hvor jeg hadde gått rundt som jente uten å kjenne meg nervøs i det hele tatt, og for noen uker siden var jeg for første gang på kino kledd som jente, hjemme i Trondheim. Etter filmen gikk jeg også rett inn på dametoalettet som den største selvfølgelighet. Utviklingen min går i riktig retning og skjer gradvis raskere for hver utfordring jeg klarer å mestre. Ting kunne ikke gått bedre akkurat nå!

Likevel ble jeg veldig nervøs da jeg møtte opp til time hos psykologen sist. For etter at vi hadde snakket litt om hvor bra det går nå, så kom spørsmålet: «Så, hva kan vi hjelpe deg med fremover?». Og jeg ble stille. Jeg visste ikke svaret. De siste gangene jeg har vært der har timene stort sett gått ut på å rapportere om hvordan det har gått siden sist og at jeg har klart å gjennomføre de utfordringene jeg hadde satt meg til neste gang. Men det er jo ikke derfor man går til behandling, for å ha noen å rapportere livet sitt til. Det er for å få hjelp, og hjelp har jeg fått. Så god hjelp at nå vet jeg ikke lenger hva de kan hjelpe meg med. Dermed lurte psykologen min på hva jeg tenkte om å avslutte behandlingen.

…og for å være ærlig, det skremmer vettet av meg.

For jeg føler på ingen måte at jeg er kvitt angsten og depresjonen, og jeg er fortsatt for redd til å komme ut, og bli den jenta jeg ønsker å være, på heltid. Går jeg ut som jente, tør jeg ikke snakke med kjæresten min hvis noen passerer oss, fordi jeg er redd for at den dype basstemmen min skal avsløre at jeg biologisk sett er gutt. Men denne frykten kan jeg overvinne ved å bruke de teknikkene jeg har lært om hos psykologen. Jeg må bare øve på dem for å gradvis kunne overvinne alle aspektene ved frykten mot å komme ut. Det psykologen min kan hjelpe meg med i den sammenhengen er å fortsette å repetere for meg hvordan teknikkene fungerer, men det ser hun lite poeng i fordi jeg har vist at jeg har forstått det, jeg bare trenger å øve på dem. Og det kan ikke noen gjøre for meg, ikke engang psykologen. For det er sånn det fungerer, helsevesenet kan bare hjelpe deg et stykke på veien. Resten må jeg faktisk gjøre selv.

Det eneste vi så for oss at psykologen kan hjelpe meg med på dette tidspunktet var å sende en henvisning til Rikshospitalet for vurdering til kjønnsbekreftende operasjon, men det er jeg ikke klar for ennå. Ikke så lenge jeg ikke er klar for å komme ut. Det er heller ikke noe poeng i å fortsette å gå dit regelmessig i påvente av at jeg skal bli klar.

Så inntil videre har vi satt opp en potensiell siste time om en måned, hvor vi skal avgjøre om vi formelt skal avslutte behandlingen eller ikke, og i så fall hvorfor ikke. Alt tyder riktignok på at jeg er ferdig med behandlingen min på Nidaros DPS, og må fortsette alene. Skjønt, ikke helt.

For jeg har kjæresten min. Jeg har kompiser og venninner. Alle disse støtter meg. Og jeg er utstyrt med kunnskap fra Nidaros DPS’ side om hvordan jeg skal takle angsten og depresjonen, selv om jeg trenger å øve mer på å mestre den. Og den dagen jeg er klar for å kontakte Rikshospitalet så vet jeg hvem jeg skal kontakte som vil hjelpe meg med en henvisning.

Så selv om veien videre virker skremmende, så skal jeg være godt rustet til å takle den!

…håper jeg!

#transkjønnet #transkjønnethet #skeiv #lgbt #lhbt #psykisk #helse #depresjon #angst #utvikling #ropomhjelp #hvanå ?