Julaften er en vanskelig dag. Det er en dag som utløser alle slags følelser som river meg i alle mulige retninger og skaper kaos i hodet mitt. Alt fordi jeg er født som gutt, men ikke har klart å fortelle verden at jeg føler meg som jente.

For mens jeg ser at venninnene mine deler bilder av seg selv smilende foran juletreet i kjolene sine i sosiale medier, tvinger jeg meg selv inn i en dress jeg hater. Jeg vil også stå smilende foran treet i en fin kjole, men kan ikke fordi det ville utfordret samfunnets normer i en større grad enn man tåler på en så tradisjonstvungen dag som julaften. Men det stopper ikke der. For i løpet av kvelden forteller de også om alt det fine de har fått, mens jeg sitter der, fortsatt kledd i dressen, og pakker opp pakke etter pakke med boksershorts og sokker. Og det slår meg at dette er ikke gaver til meg. Dette er gaver til den det forventes at jeg er. Fordi jeg er født som gutt.

Men i neste øyeblikk føler jeg meg slem. Jeg føler meg slem for at jeg tillater meg selv å føle meg nedstemt. For jeg har i det minste gaver å pakke opp, og jeg har en familie å åpne dem sammen med. Det er det jo ikke alle som har. Det er mange der ute som ikke har noen i det hele tatt. De som tilbringer julekvelden uten gaver og med NRKs programverter som eneste selskap. I andre deler av verden er det enda verre stelt.

Og så sitter jeg her og sutrer over at jeg ikke får kle meg i kjole på julaften, og at jeg får gutteting i julegave?

Jeg føler meg dermed både slem og egoistisk over å ha disse tankene. Det er jo på ingen måte dårlige gaver jeg har fått, for det er jo sånt som jeg bruker til daglig når jeg går rundt i samfunnet og spiller den gutten det forventes at jeg er. Det er jo noe jeg faktisk har bruk for. Og ikke er det sånn at det var de eneste gavene jeg fikk heller. Noe av det sto til og med på ønskelista mi!

Alle disse følelsene river meg i alle mulige retninger på sinnstemningskalaen, og når gaveutdelingen er over kollapser jeg nærmest på sofaen, overveldet av kaoset i hodet mitt. Jeg tror til og med at jeg slukner og er i drømmeland noen minutter. Etter en stund lurer mamma på om jeg er sur for noe. Jeg svarer at jeg bare er utslitt, og at det at jeg fortsatt har på meg dressen er et bevis for dette. Vanligvis bruker jeg jo å løpe opp og vrenge den av meg straks gaveutdelingen er over, påpeker jeg. Hun nikker og legger til at hun setter pris på at jeg tar den på meg, for det er viktig for henne at vi er pent kledd under julemiddagen og gaveutdelingen. Det er bra du setter pris på det, sier jeg, for jeg hater hvert sekund jeg har den på. Så sier vi ikke mer, og vi går alle og legger oss.

Nå henger dressen min igjen på kleshengeren sin innerst i skapet, der den sannsynligvis vil henge frem til neste jul, med mindre det dukker opp et bryllup eller en begravelse i løpet av det kommende året. Men jula er ikke over ennå, og jeg har ennå en julegave jeg ikke har åpnet. For når kjæresten min kommer tilbake til byen etter å ha feiret julen utenbys med familien sin, skal vi ha en liten ekstra julaften sammen bare oss to. Og da er det dette jeg tenker å ha på meg:

Dermed ligger alt an til at julen 2014 likevel skal huskes som noe fint. Men det begynner å bli mer og mer tydelig at jeg snart må ta den vanskelige praten med foreldrene mine. For det blir bare vanskeligere og vanskeligere å leve i skjul etter hvert som tiden går.

PS! En av de beste gavene jeg fikk i år fikk jeg elektronisk per mail på lille julaften, og den var fra en av mine beste kompiser. Han ga meg et gavekort på 250 kroner på Nelly.com. I seg selv er kanskje ikke gavekort så fantastisk spennende, men hør likevel på denne setningen – kompisen min ga meg gavekort på jenteklær!

Hvor kult er ikke det?!

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lhbt #lgbt #utfordring #depresjon #angst #psykisk #helse #jul #julegave #julestemning #vinter #desember