Jeg var ikke så nøye med å få tømt det gamle rommet mitt sist jeg flyttet ut, så da jeg etter samlivsbruddet flyttet hjem til foreldrene mine igjen, ga mamma meg klar beskjed om at denne gangen skulle jeg gjøre nettopp det. Rydde opp etter meg før jeg på nytt forlot redet, når nå det engang blir. Men da jeg skulle gå gjennom alt rotet mitt fant jeg plutselig en gammel iPod jeg ikke har sett på flere år. Sist jeg bodde hjemme var jeg ganske flink til å utnytte turstiene i skogen i området rundt barndomshjemmet, og på disse turene var alltid iPoden med meg. Kanskje jeg skulle gjøre det igjen?

I går ettermiddag tittet sola frem et høyst etterlengtet øyeblikk. Dermed plasserte jeg iPoden i lomma, ørepluggene i ørene og kameraet mitt over skulderen, før jeg satte kursen for skogen. Det ga en veldig merkelig følelse å gå der for første gang på så lenge. Spillelistene på iPoden ble sist oppdatert for cirka fem år siden, så det å gå der på de samme stiene med den samme musikken på øret som sist gang, gjorde at det føltes som at tiden hadde stått stille og at de siste årenes hendelser ikke hadde funnet sted. Det var rett og slett merkelig.

Men jeg ble også sendt enda lenger tilbake i tid. Dette var jo også den samme skogen som vi lekte i når mamma synes vi hadde sett nok tegnefilmer og spilt nok dataspill. Her klatret vi i trærne, bygde trehytter, jaktet på nedgravde sjørøverskatter, testet ut syklene våre på skogstiene og prøvde å finne måter å krysse elva på, selv om vi egentlig ikke fikk lov til å nærme oss den engang på grunn av den kraftige strømmen. Men i går så jeg ingen unger da jeg gikk gjennom min gamle lekeplass. Ingen spenningssøkende terrengsyklister med navnet sitt skrevet med tusj foran på sykkelhjelmen sto i fare for å kjøre meg ned, bare en og annen svett jogger passerte meg langs stiene. Jeg kunne ikke se noen utforske elva på jakt etter en måte å komme over, skjønt det burde ikke vi gjort heller. Men med tanke på hvor mange timer vi tilbragte i disse skogene er det merkelig at jeg ikke så et eneste individ under 1.50 i skogen i går i finværet. Det gjorde meg litt trist, med tanke på alle de eventyrene jeg selv opplevde i skogen her. De overgår enhver storyline i et hvilket som helst dataspill.

Likevel fikk jeg en fin tur i finværet, og jeg var ute og gikk i flere timer og gjenopplevde gamle minner, både fra barndommen og fra tiden før jeg flyttet hjemmefra. Særlig det siste, på grunn av musikken jeg hadde på øret, som jo var den samme som sist jeg gikk turer i dette området. På en merkelig måte ga det meg en slags trygghet akkurat der og da, med alt dette kjente. Og det var en merkelig, men god følelse.

Spock’s Beard var et av bandene jeg fikk et hyggelig gjenhør med i går. Jeg deler en av låtene her, bare for å vise hvor dårlig musikksmak jeg hadde i 2010. Og fortsatt har, når jeg tenker meg om…

Men jeg vet jeg ikke kan bli her, hjemme hos foreldrene mine, samme hvor trygt det kan føles innimellom. For målet mitt er jo å bli modigere slik at jeg en dag kan stå frem og vise verden hvem jeg egentlig er. Da er det en dårlig idé å tviholde på fortiden, samme hvor trygt det føles.

Derfor må jeg komme meg ut og finne et nytt sted å bo, slik at jeg får en fremtid også.

#transkjønnet #transkjønnethet #trans #skeiv #lgbt #lhbt #angst #depresjon #psykisk #helse #tur #natur #tidsreise #personlig #utvikling #mimring #minner #barndom #musikk #spocksbeard #ogdetgårdabramedmeg