I dag er det seks år siden første innlegg i denne bloggen ble postet, og tok et av de største stegene jeg noensinne har tatt på veien ut av skapet som transkjønnet. Egentlig holdt dette på å gå meg hus forbi, inntil jeg fikk en påminnelse fra facebook i morges. Dermed ble det plutselig en dag for ettertanke.

For visst har det skjedd mye siden den dagen for seks år siden, den gangen bare de av venninnene mine jeg var hundre prosent sikker på at jeg kunne stole på fikk se meg som den jenta jeg føler meg som og ønsker å være. Det at jeg etterhvert begynte å gå ut som Emilie, sto frem på jobben for to år siden og i fjor til og med feiret jul med familien som jente, var bare en drøm den dagen for seks år siden. Likevel så skjedde det.

Likevel hadde jeg ikke sett for meg at jeg seks år senere fortsatt skulle sitte her og lure på hva som skal til for at jeg skal tørre å ta det endelige steget. Sant å si så gjør det meg litt motløs, for jeg hadde ærlig talt sett for meg at jeg hadde kommet litt lenger nå. Men det er dessverre sånn at livet skjer og at det eneste som er sikkert er at du vet aldri hva som venter deg rundt neste sving. Jeg vet at det er en grunn til at ting har blitt som de har blitt. Det å miste jobben i fjor høst og gå arbeidsledig uten inntekt eller stønad i et halvt år tok for eksempel fra meg mye krefter som jeg helst skulle brukt på å overvinne angsten og frykten for å ikke bli akseptert. Å bli møtt på den måten som jeg ble på Riksen i vinter har også bidratt til at jeg mistet troen på at jeg noen gang vil klare det.

Når et nytt besøk på Riksen med en ny time for utredning bare er noen dager unna, blir også dagen i dag veldig preget av dette. Det blir derfor vanskelig å klare å se alt jeg faktisk har klart å oppnå i løpet av disse årene som har gått siden det aller første innlegget.

Det første innlegget ble derimot avsluttet med spørsmålet om hvorvidt å starte en blogg om denne reisen er enten det smarteste eller det teiteste jeg noen gang har gjort, men at jeg håpet på at det var det første. Det håpet lever fortsatt, sammen med håpet om at neste time på Riksen ikke blir så ille som jeg tror.

Uansett vil jeg takke alle som følger bloggen og beklage at det ikke ble noen lystbetont feiring av et jubileumsinnlegg denne gangen. Men vit at jeg setter pris på dere!