Se for deg at året er 1927. Du sitter i en kinosal hvor «The Jazz Singer» vises og du kan ikke tro dine egne øyne. Ikke på grunn av at Al Jolson fremstår med svart ansiktsminke og hvit munn, noe som med 2018-øyne lett kan oppfattes som rasistisk, men fordi all dialog i filmer du har sett tidligere, har blitt formidlet gjennom tekstplakater. Al Jolson snakker! Du kan høre ham! Ikke bare prater han, han synger også! Og når han gjør det, så beveger leppene seg synkront med lyden av stemmen hans! Film vil aldri bli det samme igjen.

Å prøve D-BOX for første gang gir på ingen måte den samme følelsen.

Prinsen 6 er min favorittkinosal i Trondheim på grunn av både bildeformat og at salen har Dolby Atmos surround. Da Trondheim kino annonserte at de skulle montere 28 såkalte D-BOX-seter i salen, som skulle tilføre filmopplevelsen en ny dimensjon med bevegelse til filmen, ble jeg nysgjerrig. Så da «Solo: A Star Wars story» ble satt opp i Prinsen 6, dro pappa og jeg sammen, og bestemte oss da for å teste ut denne «nye» teknologien.

Det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at dette var penger ut vinduet for å få en dårlig gimmick som forstyrrer mer enn den tilfører noe. Når Han Solo og hans utkårede i en av de første scenene i filmen stikker av i et kjøretøy, begynner setet å vibrere for å simulere motorbevegelsen. Men når filmen klipper til et totalbilde hvor vi ser kjøretøyet på avstand, forsvinner bevegelsen, for å så komme tilbake igjen når det klippes tilbake til et nærbilde. Litt av vitsen med bevegelse i setet er jo at du skal få følelsen av å være tilstede i filmen.

Arkivbilde. «Deadpool» i Nova 1 om jeg husker rett. Men det har ikke noe med saken å gjøre.

Teknologien er egentlig flere tiår gammel, men den har vært begrenset til såkalte opplevelsesfilmer i fornøyelsesparker, hvor noen har plassert et kamera foran på en racerbil og lignende, for å så spille opptaket i en sal med seter som beveger seg i takt med bevegelsene i kameraet. Til denne typen filmer tror jeg D-BOX kan fungere veldig bra, fordi da føler du faktisk at du er med i filmen og at du faktisk kjører racerbil. Men når jeg sitter i Prinsen 6 og ser at Han Solo får et slag i ansiktet, og kjenner stolen jeg sitter i gi meg et lite rykk i korsryggen, får jeg bare bekreftelsen på at ingen i produksjonen av filmen tok hensyn til at noen skulle komme til å se den i en såkalt D-BOX med lovnad om at du skulle føle at du var med i filmen.

Det blir som om «The Jazz Singer» skulle blitt regissert og klippet som en stumfilm, med tekstplakater og det hele, og latt én person, som ikke er Al Jolson, komme inn etterpå og legge lyd og alt av stemmer oppå, i stedet for å spille inn den samtidig. Lydfilmen ville aldri slått an om det var tilfellet.

Jeg kan skjønne hvorfor Trondheim kino velger å lansere D-BOX. Nå som veldig mange av oss har både flatskjerm og 7.1 surround hjemme i stua, må de tilby noe unikt for å lokke oss inn i kinosalen. Men når dette unike består av å betale 50 kroner ekstra for å bli forstyrret av tilfeldige rykninger fra en defekt massasjestol, oppfordrer jeg heller til å velge et av de 200+ andre setene i salen, fremfor å bruke penger på en ren gimmick.

Men nå har jeg i alle fall prøvd det. På pappa sin regning.