Både søsteren min og jeg så veldig frem til dette da det var klart at vi skulle reise til London. Vi har begge vært her før. Ikke samtidig vel å merke, men begge har tidligere dratt herifra med tunge bæreposer, lette lommebøker, og store smil om munnen. Så dette gledet vi oss veldig til, når vi fikk en dag alene mens mamma og pappa dro ut på sightseeing igjen.

Men det tok ikke lang tid fra vi ankom til smilene våre ble erstattet med skeptiske bekymringsrynker. Overalt hvor vi tidligere hadde funnet den ene skatten etter den andre vi var mer enn gjerne så fant veien inn i klesskapet, fant vi nå bare plagg tilpasset ytterpunktene av to subkulturer vi ikke følte oss hjemme i. Emogothere og hippier. Misantroper og formingslærere.

Mens jeg tidligere år har brukt en hel dag her og dratt herifra med flere plagg enn jeg kunne bære, dro vi igjen etter et par timer. Da hadde jeg kjøpt to ting. Én kjole – og en pizzabit da sulten meldte seg. Hva hadde egentlig skjedd?

Vi ble enige om at noe var forandret. Men vi var slett ikke så sikre på om det var markedet, eller oss selv.

Det er vel bare å innse, samme hvor ubehagelig det er. Vi blir eldre, og samtidig forandrer vi oss. Som et resultat av denne prosessen har altså det utenkelige nå skjedd, og jeg må innrømme det gjør meg litt trist, som om jeg har mistet en bit av meg selv:

Jeg har vokst fra Camden Market.

#reise #London #Camden #Market #shopping #innkjøp #ellermangelpåinnkjøpsomsådan #måttetesteclickbaitoverskriftjegogså