Kjære dagbok…

Dagbok. Det hørtes fryktelig gammeldags ut. Hvem er det egentlig som skriver dagbok? Jo, jeg tydeligvis. Bare at jeg kaller det ikke for dagbok, jeg kaller det for blogg. Men hva er egentlig forskjellen? Og hvem er egentlig jeg?

Jo, jeg er Emilie.

Det er ikke det navnet jeg har i folkeregisteret, men det var det navnet jeg for noen år siden fikk av min daværende kjæreste da jeg i en alder av 16 sto frem for henne og sa at jeg følte meg som en jente innvendig. Hun plukket det navnet til meg fordi det var det fineste jentenavnet hun visste om, og siden har venninnene mine brukt det om meg. Men ikke ute blant folk, for enn så lenge så tør jeg ikke gå utendørs i jenteklær. Jeg tør bare å kle meg sånn når jeg er alene eller med de jeg stoler mest på.

Ingen av dem jeg jobber med vet det (ok, en av dem vet det, men jeg ser på henne som en venn), og så vidt jeg vet kan man ikke se det på meg heller når jeg beveger meg gjennom gatene i min hjemby Trondheim. Nesten alle jeg har fortalt det har trodd at jeg har køddet med dem først, helt til de faktisk fikk møte meg som Emilie. Da har jeg nesten uten unntak fått høre at det er ikke tvil om at jeg egentlig er jente. Likevel tør jeg altså ikke å være meg selv ute blant folk.

Dette skal jeg prøve å endre på i denne bloggen. Målet er at denne bloggen skal hjelpe meg med å stå frem som den jenta jeg føler meg som. Men siden jeg jo ikke er helt klar for det gjør jeg det anonymt. Med en maske jeg kjøpte på H&M like før jul. Identiteten min forblir dermed et mysterium som kun blir mellom meg og den unge jenta på H&Ms ungdomsavdeling på Trondheim Torg som så rart på meg da jeg betalte for masken. Men jeg tror ikke hun husker meg nå uansett, så dette ble en digresjon.

Så er du klar for å møte meg?


Jeg lurer fortsatt på om dette er den mest geniale eller den teiteste ideen jeg noen gang har hatt. La oss håpe det er det første.

Ferden ut av (kles)skapet har begynt.